De lutherinspirerte bedehusene endrer nå kultur og blir som kirker. Dette skriver Thor Fremmegård i et innlegg i avisen Dagen, han er lærer ved Fjellheim bibelskole.
Også et annet innlegg i samme avis tar opp endringen som nå foregår i bedehusene. Njål Skrunes, tidligere professor ved NLA Høgskolen, skriver:
"Vi som står midt oppe i det forsamlingsbyggende bedehusarbeidet, må regne med et underskudd på søkere til stillinger som forsamlingsleder eller pastor."
Skrunes skriver at det er vanskelig å få tak i slike personer, blant annet fordi folk ikke liker å flytte til andre landsdeler for å påta seg arbeid.
Han skriver: «I tillegg må det sies at det å bli kalt til en ledende stilling i en lokal forsamling ofte innebærer oppbrudd fra der en bor. Det er krevende å flytte i dag, men til alle tider har prester, pastorer og misjonærer flyttet til nye steder.»
At en professor fra en kristelig høyskole kan skrive noe slikt, forundrer meg ikke lenger. For det er helt vanlig, merkelig nok, at man i kristelige utdannelser ikke tar utgangspunkt i de første kristne og hva som står om dem i Bibelen.
Jeg gjentar nok en gang på denne bloggen: De første kristne hadde ikke prester.
Derfor kan det umulig stemme at kristne prester til alle tider har flyttet nye steder for å bli forsamlingsleder.
Man tar altså som vanlig utgangspunkt i det nåværende og sier at slik har det alltid vært. Men det har ikke alltid vært slik, dagens kirkekonsept finnes ikke i Bibelen.
De første kristne møttes derimot i hjemmene til middag hvor alle kunne ta ordet og der oppfordringene var at man skulle ta vare på hverandre.
Paulus kaller hjemmesamlinger for ekklesia. Kirker fantes ikke. Ordet kirke ble senere dyttet inn i Bibelen av en engelsk konge, slik snek ordet seg også inn etter hvert i norske bibler, men det er sidelengs oversettelse.
Det er som om ordet kjerre skulle ha blitt oversatt med kollektivtransportsystem. Eller at ordet seng plutselig er blitt til hotell. Eller at ordet stue er blitt til konferansesal. Eller at ordet venner har blitt til hierarki. Eller at ordet middagssamling har blitt til landbruksorganisasjon.
Og så begynner man å argumentere: Vi må jo ha en sjef for hotellet, landbruksorganisasjonen, kollektivtransporten og kirken, ikke sant? Og når man har en konferanse, må man jo ha et program, ikke sant? Men da argumenterer man baklengs. Man argumenterer for konsepter som ikke fantes blant de første kristne.
Ordet pastor finnes ikke i norske bibler:
Pastor er latin for det greske ordet som betyr hyrde eller gjeter. I norske bibler bruker man gjerne hyrde.
Skal du leter etter pastorer i Det nye testamentet, må du altså søke etter hyrder. Men du finner ingen personer blant de første kristne som ble kalt hyrde med personnavn, unntatt Jesus.
I Bibelen kaller Paulus samlingene hjemme hos Priska og Akvillas for ekklesia, det som senere feilaktig blir oversatt til "kirke". Paulus hilser til Priska og Akvillas, men ikke til pastoren/hyrden. Hvorfor det?
En opplagt forklaring er at de som ofte samler en flokk, kan kalles hyrder. Priska og Akvillas samlet en flokk hjemme hos seg. Paulus hilser til Priska og Akvillas i brevet. Han hilser altså til to pastorer.
Men ordet pastor står ikke i teksten, så du kan gjerne mene at Priska og Akvillas ikke var pastorer. Spørsmålet blir da: Hvem var pastor i den "kirken" da?
Hvorfor er i tilfelle den usynlige pastoren mindre viktig enn husvertene Priska og Akvillas? Hvorfor er den usynlige pastoren så lite viktig at Paulus ikke en gang sender en hilsen til vedkommende?
Nei, enten må du mene at de første kristne klarte seg kjempefint uten en pastor i hver eneste menighet, eller så må du anerkjenne Priska og Akvillas som pastorer.
Og med Priska og Akvillas som pastorer kan man faktisk si at det i Bibelen finnes et eksempel på pastorer som er på flyttefot, selv om pastorer først og fremst holdt seg hjemme, for de samlet jo flokken i sitt eget hus.
Grunnen til at Priska og Akvillas flyttet ut av Roma, var ikke fordi det sto en ledig pastorstilling i en kirke et sted, for som sagt fantes ikke kirker. Grunnen var at de to var jøder, og alle jøder ble kastet ut av Roma av keiseren. Ekteparet var flyktninger.
Det er så mye som er opp ned i Bibelen. Det står ikke der om suksessrike scenepastorer eller biskoper med festdrakter til flere hundre tusen kroner. Men det står om to flyktninger som samler en flokk kristne hjemme hos seg – det er dette som Paulus kaller ekklesia.
Mange bedehus i Norge skal altså innføre pastorer, og de skal hentes fra andre steder av landet, som om det burde være normalen eller et ideal. Men noen kilometer unna bedehuset finnes det antagelig en pastor. Noen steder finnes han eller hun kanskje bare femti meter unna bedehuset. Men de er ikke oppdaget fordi man legger feil mening i ordet pastor.
Pastor er egentlig en omsorgsfull vert som åpner sitt hjem for kristelige samlinger uten å være sjef over flokken.
De første bedehuset i Norge ble kalt "Hauges Minde". Det var til minne om Hans Nielsen Hauge som reiste rundt i Norge en generasjon tidligere som predikant og bedriftsgründer. Kirken var rasende på Hauge, for han holdt husmøter hjemme hos folk. Han ble arrestert og fengslet og fikk helsen ødelagt.
30-50 år senere begynte man å bygge bedehus, i de små fellesbygningene kunne man samles uten at kirkens prest skulle bestemme alt.
Man gikk fra husmøter til bedehus. Så bygde man større bedehus. Og nå 150 år senere, ønsker bedehusene å bli som kirker organisatorisk med menighetsleder eller pastor.
Av en eller annen grunn vil alle ha kirke og ikke ekklesia.
Husmenigheter i Bibelen
Var urpastorene ledere?
Her er pastorrollen i Bibelen
22 spørsmål bedehusene bør svare på om pastorrollen
(Foto: Pixabay)
Kommentarer