«Pinsebevegelsen har ikke noen gang i historien hatt et bedre opplæringstilbud til sine ledere: Lederskole, høyskole, manualer, litteratur og kurs er nå tilgjengelig for alle. Likevel forteller stadig flere om en krevende pastorhverdag."
Dette skriver redaktør Anne Gustavsen i Pinsebevegelsens avis KS. Hun skriver at vi trenger å skape et nytt pastorbilde, for pastorene drukner i uoppnåelige forventinger, de spises opp av ensomhet og utilstrekkelighet, for de er både hyrde, lærer, sjelesørger, vaktmester og kontormedarbeider.
Bra sagt, så langt. Det er dette jeg har forsøkt å fortelle i flere år nå via blogg og bok. Jeg foreslår at pinsevenner kan gå til Bibelen og se hva slags pastorrolle som fins der. Det er første steg: Man må velge om man vil hente inspirasjon fra Bibelen eller om man heller vil hente inspirasjon fra bedriftslivet, fra teaterlivet, fra USA, fra Australia, fra supermegakirker.
Akkurat nå har Pinsebevegelsen sin store lederkonferanse i Norges største konferansesenter. Til å tale og inspirere har man invitert lederen for en av verdens største kirker, Bill Hybels. Det er han som har sagt: ”Hemmeligheten bak godt lederskap er enkel: Spør folk hva de vil ha.” Han har også sagt at det var som et jordskjelv da de etter tyve år oppdaget at mange i menigheten ikke hadde personlig vekst.
Redaktøren for Pinsebevegelsens avis etterlyser altså en ny pastorrolle, men så langt har pinsevennene lett på feil steder.
Punkt 1 er altså å lete Bibelen.
Punkt 2 er se på ordet pastor i Bibelen og alle koblinger til det ordet. Alt for ofte hører jeg folk som mener de argumenterer for en bibelsk pastorrolle, men så henter de poenger fra hva Bibelen sier om forstandere, evangelister, lærere, misjonærer og andre.
Punkt 3 er å sjekke om pastor er synonymt med andre begreper i Bibelen og så lese hva som står om de andre ordene.
Punkt 4 er å sjekke hva Bibelen sier om alle andre roller og hele menigheten. Tolkningen av pastorrollen må være i harmoni med alt det andre.
Jeg mener Bibelen plasserer pastoren i hans eller hennes eget hjem. Jeg argumenterer for det andre steder her på bloggen.
Jeg mener videre at pastor og eldste er det samme. Det som står om eldste i NT gjelder pastorer.
Dette må så samkjøres med hva Bibelen sier om alle andre tjenester og om menigheten. Bibelen viser at pastoren ikke hadde aleneansvar eller monopoler. Se her hvilket ansvar NT gir hele menigheten/alle kristne:
• forkynne (Lukas 24:33 og Luk 24:46-47)
• rettlede (Koll 3:16 og Rom 15:14)
• undervise (Koll 3:16)
• sjekke en profetisk påstand (1. Kor 14:29)
• lære bort (Heb 5:12)
• kjempe for troen (Judas 1:3-4)
• ta vare på troen (Joh Åp 1:3)
• velge personer til tjeneste (Apg 6:3-5)
• ha tilsyn (Heb 3:12) (Heb 12:15, episkopeo)
• holde ut (Heb 12:7)
• la seg oppdra av Gud (Heb 12:7)
• komme med innslag i samlingene (1. Kor 14:26)
• holde orden i samlingene (1. Kor 14:31)
• dele kjærlighetsmåltid/nattverd (1. Kor 11:33)
• holde fast på overleveringene (1. Kor 11:2)
• døpe (Joh 4:2)
• være prest (1. Pet 2:9)
Dagens pastorer liker antagelig ikke denne listen, for den tar makten vekk fra dem. Men de burde juble. De kan slippe å slite seg ut, de kan slippe å bære hele menigheten på sine skuldre, de kan slippe å være ensomme og frustrerte.
Det som kanskje svir mest i denne listen, er at pastoren mister dagens prekemonopol. Men tenk hvordan skuldrene kan senkes og pastorrollen kan forandres!
Å bli fratatt prekemonopolet, betyr slett ikke at pastoren mister retten til å holde innlegg når menigheten er samlet. Nei, pastoren har samme rett som de andre til å holde innlegg. Men pastoren slipper å måtte skrive på sitt innlegg hele natten før samlingen. I dagens opplegg er pastorens innlegg høydepunktet i samlingen. I den nye pastorrollen skal ikke pastorens innlegg alene løfte og bære hele menigheten gjennom uken frem til neste gang pastoren holder et innlegg. NT viser et helt annet opplegg for samlingene.
En annen liste man må kalibrere pastorrollen mot, er alle hverandre-oppfordringene i NT. Den viser at det er ikke pastoren alene som skal være alt for alle og trøste, tjene, undervise, oppmuntre osv. Dagens pastorrolle er på viddene i forhold til NT. Legg merke til at hele menigheten blir oppfordret til å rettlede hverandre, til å undervise hverandre og til å underordne seg hverandre:
· Ha kjærlighet til hverandre
· Vent på hverandre
· Tjen hverandre
· Bær hverandres byrder
· Bær over med hverandre
· Vær hverandres lemmer
· Vær gode mot hverandre
· Vis medfølelse med hverandre
· Tilgi hverandre
· Vær hverandre underordnet
· Ikke lyv for hverandre
· Undervis hverandre
· Rettled hverandre
· Trøst hverandre
· Sett mot i hverandre
· Oppmuntre hverandre
· Oppbygg hverandre
· Ikke baktal hverandre
· Vær ydmyke mot hverandre
· Lev i fred med hverandre
· Være gode mot hverandre
· Ha omtanke for hverandre
· Oppgløde hverandre
· Ikke klag på hverandre
· Bekjenn synder for hverandre
· Be for hverandre
· Vær gjestfrie mot hverandre
· Ha fellesskap med hverandre
· Elsk hverandre
En tredje liste man må kalibrere pastorrollen mot, er hva Paulus sier om samlingene i Korinterbrevet. Der ser man at pastoren ikke skal sile hvem som skal komme med innslag, pastoren skal heller ikke lage program, men menigheten skal ha organiske rammer. Hver og en kan komme med innslag, for eksempel en sang eller et ord til lærdom. Man ser også at hele menigheten, ikke et styre, skal være sikkerhetsnett. Indirekte ser man at det ikke engang var møteleder, for Paulus ber hele menigheten bidra til orden:
«Hva mener jeg da, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp. Taler noen i tunger, skal det ikke være mer enn to eller i høyden tre hver gang. De skal tale én om gangen, og det skal være én som tyder. Hvis det ikke er noen til å tyde, skal den som taler i tunger, tie når menigheten er samlet. La ham tale for seg selv og for Gud. La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier. Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, skal den første tie. For dere kan alle tale profetisk, men én om gangen, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret. Enhver profet har herredømme over sin profetånd, for Gud vil ikke uorden, men fred."
Så hva er da igjen til pastorrollen? Ikke mye. Men det er bra å ha en husvert som er omsorgfull og som holder flokken samlet. Pastoren må også kunne sammen med andre husverter rykke ut til syke, pastoren må altså ikke ha et travelt liv. Det er selvsagt også supert om pastoren kan undervise, men det betyr ikke at pastoren har krav på eller plikt til å holde en preken hver søndag og at det er pastoren som bestemmer teologien. Hvis du mener det, må du lese listene over en gang til.
I antikken var de fleste slaver. De kunne ikke fritt invitere til kristne samlinger hjemme. de kunne heller ikke fritt rykke ut til syke i menigheten. Men de som ble kalt eldste i antikken, hadde ekstra gode muligheter. De var frie, de hadde overtatt sine foreldres firma, for nå var det de selv som var eldst. De hadde mye mer ressurser enn for eksempel slaver. Naturligvis fikk disse modne husvertene godt overblikk over menighetens personer og hvordan de hadde det.
I gamle dager i Norge, sånn omtrent da jeg var barn, da gikk de eldste i pinsemenigheten rundt i benkeradene og snakket med folk og støttet dem. Det var en slags etterlevning av husvertene blant de første kristne, de var i det minste på sporet av originalen. I dag derimot, rekrutterer man økonomifolk og forretningsutviklere til å sitte i et eldstestyre som skal lage visjoner, budsjetter, delmål, reklameplaner og jeg vet ikke hva.
Pastorene blant de første kristne skulle ikke bestemme over menigheten. Apostelen Peter, som selv hadde fiskefirma og som ble oppfattet som en eldste i sin familie, skriver:
«De ELDSTE blant dere ber jeg inntrengende, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares: Vær HYRDER (= pastorer) for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha TILSYN (slik alle kristne ble oppfordret til, se listen over) med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet. Gjør dere IKKE til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken. Når HOVEDPASTOREN (= Jesus) åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner.»
Sagt på en annen måte:
Pastoren skal ikke drive en scenekirke, men pastoren skal åpne sitt hjem for en flokk kristne som skal holde ikke-hierarkiske og organiske samlinger der alle støtter alle etter de gavene hver og en har og der alle kan holde innslag og der pastoren ikke har noen religiøse særrettigheter eller monopoler eller bestemmer over menigheten. Pastoren kan legge til rette, men ikke bestemme programmet.
Dagens scenekirkepastorer sier de drukner i møter og strategier. Det er ubegripelig for meg at de ikke velger pastorrollen som fins i Bibelen.
Pastoren må også huske at evangelist og misjonærer er andre tjenester. Vekststrategien til Jesus var å sende ut to og to personer som skulle ta inn i fredelige hjem. Han sendte ikke ut pastorer. Han ba ikke pastorer lage megakirker. Det står ikke i NT at pastoren skal sørge for at menigheten vokser i antall. Men pastoren må gjerne delta i å utruste kristne, sammen med andre som har ulike gaver til akkurat det.
Hvis dagens pastorer ikke vil bli husverter slik de første pastorene var, kan det være fordi de ikke er pastorer. Kanskje er de evangelister eller misjonærer i sitt hjerte. Eller så er de kanskje pastorer i sitt hjerte, men de har så mye tradisjonsbagasje at de ikke klarer å forlate kirkescenen.
Det er ikke lett å få tak i den originale pastorrollen når man starter med en scenekirke. For slike kirker skaper forbrukere (det sier Pinsebevegelsen selv). Scenekirker har automatisk en rekke bivirkninger, man drar på seg økonomiproblemer og mye annet. Det enkleste er derfor å droppe scenekirker og satse på husmenigheter. Men hvis pastorene ikke vil det, må de i det minste gjøre hva de kan for å skape tilnærmede rammer inne i kirkene. Det første de kan gjøre, er så si fra seg prekemonopolet. Hvorfor det? Fordi det ikke finnes i NT. Og fordi Jesus kan da få bedre plass i menigheten. Det neste pastorene kan gjøre er å si fra seg tittelen som Jesus har: hovedpastor. Da er de på rett vei.
Dette skriver redaktør Anne Gustavsen i Pinsebevegelsens avis KS. Hun skriver at vi trenger å skape et nytt pastorbilde, for pastorene drukner i uoppnåelige forventinger, de spises opp av ensomhet og utilstrekkelighet, for de er både hyrde, lærer, sjelesørger, vaktmester og kontormedarbeider.
Bra sagt, så langt. Det er dette jeg har forsøkt å fortelle i flere år nå via blogg og bok. Jeg foreslår at pinsevenner kan gå til Bibelen og se hva slags pastorrolle som fins der. Det er første steg: Man må velge om man vil hente inspirasjon fra Bibelen eller om man heller vil hente inspirasjon fra bedriftslivet, fra teaterlivet, fra USA, fra Australia, fra supermegakirker.
Akkurat nå har Pinsebevegelsen sin store lederkonferanse i Norges største konferansesenter. Til å tale og inspirere har man invitert lederen for en av verdens største kirker, Bill Hybels. Det er han som har sagt: ”Hemmeligheten bak godt lederskap er enkel: Spør folk hva de vil ha.” Han har også sagt at det var som et jordskjelv da de etter tyve år oppdaget at mange i menigheten ikke hadde personlig vekst.
Redaktøren for Pinsebevegelsens avis etterlyser altså en ny pastorrolle, men så langt har pinsevennene lett på feil steder.
Punkt 1 er altså å lete Bibelen.
Punkt 2 er se på ordet pastor i Bibelen og alle koblinger til det ordet. Alt for ofte hører jeg folk som mener de argumenterer for en bibelsk pastorrolle, men så henter de poenger fra hva Bibelen sier om forstandere, evangelister, lærere, misjonærer og andre.
Punkt 3 er å sjekke om pastor er synonymt med andre begreper i Bibelen og så lese hva som står om de andre ordene.
Punkt 4 er å sjekke hva Bibelen sier om alle andre roller og hele menigheten. Tolkningen av pastorrollen må være i harmoni med alt det andre.
Jeg mener Bibelen plasserer pastoren i hans eller hennes eget hjem. Jeg argumenterer for det andre steder her på bloggen.
Jeg mener videre at pastor og eldste er det samme. Det som står om eldste i NT gjelder pastorer.
Dette må så samkjøres med hva Bibelen sier om alle andre tjenester og om menigheten. Bibelen viser at pastoren ikke hadde aleneansvar eller monopoler. Se her hvilket ansvar NT gir hele menigheten/alle kristne:
• forkynne (Lukas 24:33 og Luk 24:46-47)
• rettlede (Koll 3:16 og Rom 15:14)
• undervise (Koll 3:16)
• sjekke en profetisk påstand (1. Kor 14:29)
• lære bort (Heb 5:12)
• kjempe for troen (Judas 1:3-4)
• ta vare på troen (Joh Åp 1:3)
• velge personer til tjeneste (Apg 6:3-5)
• ha tilsyn (Heb 3:12) (Heb 12:15, episkopeo)
• holde ut (Heb 12:7)
• la seg oppdra av Gud (Heb 12:7)
• komme med innslag i samlingene (1. Kor 14:26)
• holde orden i samlingene (1. Kor 14:31)
• dele kjærlighetsmåltid/nattverd (1. Kor 11:33)
• holde fast på overleveringene (1. Kor 11:2)
• døpe (Joh 4:2)
• være prest (1. Pet 2:9)
Dagens pastorer liker antagelig ikke denne listen, for den tar makten vekk fra dem. Men de burde juble. De kan slippe å slite seg ut, de kan slippe å bære hele menigheten på sine skuldre, de kan slippe å være ensomme og frustrerte.
Det som kanskje svir mest i denne listen, er at pastoren mister dagens prekemonopol. Men tenk hvordan skuldrene kan senkes og pastorrollen kan forandres!
Å bli fratatt prekemonopolet, betyr slett ikke at pastoren mister retten til å holde innlegg når menigheten er samlet. Nei, pastoren har samme rett som de andre til å holde innlegg. Men pastoren slipper å måtte skrive på sitt innlegg hele natten før samlingen. I dagens opplegg er pastorens innlegg høydepunktet i samlingen. I den nye pastorrollen skal ikke pastorens innlegg alene løfte og bære hele menigheten gjennom uken frem til neste gang pastoren holder et innlegg. NT viser et helt annet opplegg for samlingene.
En annen liste man må kalibrere pastorrollen mot, er alle hverandre-oppfordringene i NT. Den viser at det er ikke pastoren alene som skal være alt for alle og trøste, tjene, undervise, oppmuntre osv. Dagens pastorrolle er på viddene i forhold til NT. Legg merke til at hele menigheten blir oppfordret til å rettlede hverandre, til å undervise hverandre og til å underordne seg hverandre:
· Ha kjærlighet til hverandre
· Vent på hverandre
· Tjen hverandre
· Bær hverandres byrder
· Bær over med hverandre
· Vær hverandres lemmer
· Vær gode mot hverandre
· Vis medfølelse med hverandre
· Tilgi hverandre
· Vær hverandre underordnet
· Ikke lyv for hverandre
· Undervis hverandre
· Rettled hverandre
· Trøst hverandre
· Sett mot i hverandre
· Oppmuntre hverandre
· Oppbygg hverandre
· Ikke baktal hverandre
· Vær ydmyke mot hverandre
· Lev i fred med hverandre
· Være gode mot hverandre
· Ha omtanke for hverandre
· Oppgløde hverandre
· Ikke klag på hverandre
· Bekjenn synder for hverandre
· Be for hverandre
· Vær gjestfrie mot hverandre
· Ha fellesskap med hverandre
· Elsk hverandre
En tredje liste man må kalibrere pastorrollen mot, er hva Paulus sier om samlingene i Korinterbrevet. Der ser man at pastoren ikke skal sile hvem som skal komme med innslag, pastoren skal heller ikke lage program, men menigheten skal ha organiske rammer. Hver og en kan komme med innslag, for eksempel en sang eller et ord til lærdom. Man ser også at hele menigheten, ikke et styre, skal være sikkerhetsnett. Indirekte ser man at det ikke engang var møteleder, for Paulus ber hele menigheten bidra til orden:
«Hva mener jeg da, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp. Taler noen i tunger, skal det ikke være mer enn to eller i høyden tre hver gang. De skal tale én om gangen, og det skal være én som tyder. Hvis det ikke er noen til å tyde, skal den som taler i tunger, tie når menigheten er samlet. La ham tale for seg selv og for Gud. La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier. Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, skal den første tie. For dere kan alle tale profetisk, men én om gangen, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret. Enhver profet har herredømme over sin profetånd, for Gud vil ikke uorden, men fred."
Så hva er da igjen til pastorrollen? Ikke mye. Men det er bra å ha en husvert som er omsorgfull og som holder flokken samlet. Pastoren må også kunne sammen med andre husverter rykke ut til syke, pastoren må altså ikke ha et travelt liv. Det er selvsagt også supert om pastoren kan undervise, men det betyr ikke at pastoren har krav på eller plikt til å holde en preken hver søndag og at det er pastoren som bestemmer teologien. Hvis du mener det, må du lese listene over en gang til.
I antikken var de fleste slaver. De kunne ikke fritt invitere til kristne samlinger hjemme. de kunne heller ikke fritt rykke ut til syke i menigheten. Men de som ble kalt eldste i antikken, hadde ekstra gode muligheter. De var frie, de hadde overtatt sine foreldres firma, for nå var det de selv som var eldst. De hadde mye mer ressurser enn for eksempel slaver. Naturligvis fikk disse modne husvertene godt overblikk over menighetens personer og hvordan de hadde det.
I gamle dager i Norge, sånn omtrent da jeg var barn, da gikk de eldste i pinsemenigheten rundt i benkeradene og snakket med folk og støttet dem. Det var en slags etterlevning av husvertene blant de første kristne, de var i det minste på sporet av originalen. I dag derimot, rekrutterer man økonomifolk og forretningsutviklere til å sitte i et eldstestyre som skal lage visjoner, budsjetter, delmål, reklameplaner og jeg vet ikke hva.
Pastorene blant de første kristne skulle ikke bestemme over menigheten. Apostelen Peter, som selv hadde fiskefirma og som ble oppfattet som en eldste i sin familie, skriver:
«De ELDSTE blant dere ber jeg inntrengende, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares: Vær HYRDER (= pastorer) for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha TILSYN (slik alle kristne ble oppfordret til, se listen over) med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet. Gjør dere IKKE til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken. Når HOVEDPASTOREN (= Jesus) åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner.»
Sagt på en annen måte:
Pastoren skal ikke drive en scenekirke, men pastoren skal åpne sitt hjem for en flokk kristne som skal holde ikke-hierarkiske og organiske samlinger der alle støtter alle etter de gavene hver og en har og der alle kan holde innslag og der pastoren ikke har noen religiøse særrettigheter eller monopoler eller bestemmer over menigheten. Pastoren kan legge til rette, men ikke bestemme programmet.
Dagens scenekirkepastorer sier de drukner i møter og strategier. Det er ubegripelig for meg at de ikke velger pastorrollen som fins i Bibelen.
Pastoren må også huske at evangelist og misjonærer er andre tjenester. Vekststrategien til Jesus var å sende ut to og to personer som skulle ta inn i fredelige hjem. Han sendte ikke ut pastorer. Han ba ikke pastorer lage megakirker. Det står ikke i NT at pastoren skal sørge for at menigheten vokser i antall. Men pastoren må gjerne delta i å utruste kristne, sammen med andre som har ulike gaver til akkurat det.
Hvis dagens pastorer ikke vil bli husverter slik de første pastorene var, kan det være fordi de ikke er pastorer. Kanskje er de evangelister eller misjonærer i sitt hjerte. Eller så er de kanskje pastorer i sitt hjerte, men de har så mye tradisjonsbagasje at de ikke klarer å forlate kirkescenen.
Det er ikke lett å få tak i den originale pastorrollen når man starter med en scenekirke. For slike kirker skaper forbrukere (det sier Pinsebevegelsen selv). Scenekirker har automatisk en rekke bivirkninger, man drar på seg økonomiproblemer og mye annet. Det enkleste er derfor å droppe scenekirker og satse på husmenigheter. Men hvis pastorene ikke vil det, må de i det minste gjøre hva de kan for å skape tilnærmede rammer inne i kirkene. Det første de kan gjøre, er så si fra seg prekemonopolet. Hvorfor det? Fordi det ikke finnes i NT. Og fordi Jesus kan da få bedre plass i menigheten. Det neste pastorene kan gjøre er å si fra seg tittelen som Jesus har: hovedpastor. Da er de på rett vei.
Kommentarer