mandag 18. februar 2013

Utviklingen fra Moses til de første kristne

Det er så ensomt på toppen, klagde en pastor i en avis nylig. Det er fryktelig slitsomt å bære hele menigheten på sine skuldre, derfor orker ikke pastorene mer. Men er det meningen at det skal være slik?

Gud ba Moses føre folket ut av Egypt og til landet de var lovet. I ørkenen begynte folket å klage. Og Moses klagde til Gud. Moses ville heller dø enn å bære ansvaret helt alene, han ble så sliten. Gud ba da Moses samle 70 av familieoverhodene i folket. Så ville Gud spre sin ånd også over på dem.


Moses fikk samlet 68. To andre skulle også ha møtt opp, men av en eller annen grunn ble de hjemme. Gud spredde sin ånd til alle 70. Også de to som ikke hadde møtt opp, kjente at noe nytt var på gang. En mann kom løpende til de 68 og fortalte det. Så fint,
nå var de flere som kunne bære ansvaret sammen.
 
Moses svarte med et ønske om at hele folket kunne kjenne Guds ånd, det ville ha vært det aller beste.

Flere hundre år senere dukket profeten Joel opp. Han sa at Gud ville sende sin ånd til hele folket. Det ville jo i tilfelle være supert, da ville jo alle bære ansvaret sammen.


Nesten tusen år senere hever apostelen Peter røsten på et gatehjørne i Jerusalem. Han sa, på godt norsk: «Folkens, husker dere Joel? I dag ble det oppfylt, det han sa at Gud skulle ordne!"


Fra da av skulle ikke noen få personer bære alt på sine skuldre. Jesus hadde jo også sagt at man skulle legge det tunge over på ham.


Alle som sa ja takk, fikk Guds ånd, dermed fikk alle også ansvar. Derfor er Det nye testamentet full av oppfordringer der hele menigheten får ansvar: undervisning, rettledning, ta vare på troen, tilsyn, forkynne, trøste osv osv.


Moses skulle føre et folk fra a til b fysisk gjennom ørkenen. De første kristne menighetene hadde ikke et slikt oppdrag om å gå i samlet flokk fra a til b. Nei, det var motsatt, Jesus sendte ut to og to for å skape sitt folk over hele jordkloden. Man kan derfor ikke ha Moses som organiseringsideal for kristne menigheter.


Det er ikke meningen at det skal være pastorer i kristne menigheter som bærer hele menigheten på sine skuldre. Pastorer skal heller ikke "sette retning" for menigheten. Pastor i NT er omsorgsfulle, redelige og ressurssterke personer som åpner sine hjem for kristne samlinger. De skal ikke bestemme over menigheten eller ha mer rett til å snakke enn andre, eller lignende. Nei, når alle har fått Guds ånd, da er ikke pastoren en leder, men en tjener.


Det kan være vanskelig å se for seg denne strukturen bli brukt i en menighet i dag. Vi er blitt vant med kirkesamfunn, vedtekter, scenekirker, aktiviteter, avdelinger, lønninger, fagforeninger, programmer, konserter, budsjetter osv osv. Da tenker vi at da må det være topplederskap for å fungere. Men NT har ikke bedt oss om å lage slike kirkesamfunn og scenekirker. Tvert i mot. Det fins en annen måte å være menighet på, man kan samles i hjemmene slik de første kristne gjorde.


Jeg var på en gudstjeneste en gang hvor jeg hørte at "det blåser på toppene". Og i en kristen avis kunne jeg altså nylig lese at det er så ensomt å være pastor. Slikt blir også bekreftet av undersøkelser; menighetsledere er ensomme. Ja, på toppen av en pyramide er det plass til bare én stein. Det er klart det blir ensomt å være den steinen. Og høyt der oppe på pyramiden blåser det selvsagt mer.


Løsningen er å tre ned fra den posisjonen, da er man ikke alene mer, men man har andre som skjermer for vinden og man bærer ikke hele menigheten alene på sine skuldre.


I dagens tradisjonelle kirker klager folk på indre strid og ulike ønsker. Noen vil spille høy musikk for de unge, andre vil satse på de eldre. Noen vil vifte med svære teatralske flagg under lovsangen i timevis, andre vil lytte til en saklig preken i fred og ro og så gå kjapt hjem igjen. Så roper man etter en løsning: Den store lederen som skal skjære gjennom, kaste styret, sette retning, få orden. Men det er ikke løsningen i følge NT.

Man skal ikke velge mellom demokrati eller diktator i menighetslivet. Idealet er å møtes som venner. Man skal møtes ansikt til ansikt. Så kan hver og en som bærer på et innslag, dele det med de andre. Og når man møtes i hjemmene, da blir det ikke så opplagt at ditt innslag er å vifte med et stort flagg eller spille kristenrock så høyt at de eldste ikke får puste fordi bassen smeller i brystet.

La oss si du er hjemme hos de aller eldste i din familie. Du er gjest. Går du virkelig bort til stereoanlegget og skrur det på full guffe? Nei, selvsagt ikke, med mindre du er en uhøflig egoist. Hvis du klarer å tilpasse deg situasjonen når du er på besøk hos folk, da bør du kunne gjøre det også når det er menighetssamling i et hjem. 


Men slik er det ikke i moderne kirker som er formet med scene og sal. Da kommer vi i forbruker- og leverandør-modus. Ikke bare det, men på toppen av scenekirken fins også en pastor som har bestemt en visjon som nettopp er å satse på et smalt felt, for eksempel kristenrock, for han har bestemt at de eldre er utenfor målgruppen. Eller motsatt: De eldre er målgruppen og man blåser i de yngre. Ja, man har lenge formet kirkene som om de var bedrifter som skal selge produkter. Da har man visjoner, målgrupper, strategier osv. Man får kirker der man legger seg på madrasser og ikke gjør noen ting, for det er en målgruppe.

Du må gjerne vifte med flagg, spille høy musikk, ligge på en madrass eller gå en tur i skogen - når det ikke er den vanlige kristne samlingen. Men når kristne samles jevnlig, da er poenget at man med sine ulike gaver skal bygge hverandre. Du kan i grunnen gjøre hva du vil, så lenge det bygger opp. 


Hvis du absolutt må gjøre noe som for eksempel de eldre får vondt i ørene av, så gjør det som en bonus et annet sted. Jeg begriper ikke hva som er poenget med at det skal finnes en toppleder som skal bestemme at eldre personer skal få vondt i kroppen når det er menighetssamling. Hvor kommer slike ideer fra? Er det meningen at det skal gjøre fysisk vondt å være sammen med andre kristne? Skal ikke kristne være høflige?

La oss si du er gjest i et hjem, og du brenner for å holde et innslag der du vil spille høyt på stereoanlegget, da går det an å si: "Rekk opp en hånd hvis det blir for høyt, da skrur jeg straks volumet litt ned." Verre er det ikke. Vanlig høflighet. Dessverre er det ikke slik i scenekirkene, der må eldre personer forlate salen fordi de ikke orker støynivået.

Jeg mener ikke at det skal være forbud mot flagg eller madrasser. Selv var jeg fryktelig sliten en gang det var menighetssamling på en hytte. Jeg la meg på en madrass og sov litt. Ingen fikk smerter i kroppen av den grunn. Men å kreve at alle menighetssamlinger skal være med høy musikk eller å kreve at all samlinger skal foregå i absolutt taushet, det tror jeg er sidespor hvor man ikke har lagt til rette for verdiene NT setter frem for normale samlinger.

Det er ikke uvanlig at dagens menighetsledere peker på Moses og sier det er idealet. Jeg mener vi må lese hele Bibelen og ikke bare starten.

  • De første kristne holdt samlinger i hjemmene rundt en middag
  • Alle kunne komme med innslag
  • Ordet preken fins ikke ikke i NT. Men forkynnelse fins, det foregikk som misjon, men sjelden innad i menighetssamlingen.
  • NT gir hele menigheten ansvar
  • NT sier vi skal underordne oss hverandre
  • Misjonsstrategien til Jesus var å sende ut to og to som skulle besøke folk hjemme. Strategien gikk ikke ut på å starte scenekirker med toppleder.
  • NT forteller at Guds ånd er gitt alle
  • Da disiplene spurte hvordan de kunne være store, svarte Jesus med å legge armene rundt et barn
  • Jesus sa: "Men dere skal ikke la noen kalle dere ‘rabbi’, for én er deres mester, og dere er alle søsken."
  • Gud har satt gaver i menigheten, de skal bygge opp, men de skal ikke brukes til å herske over andre eller gi monopoler.
  • NT setter frem mange hverandre-verdier, vi skal undervise hverandre, rettlede hverandre osv. Rammene vi velger for samlingene, må gi rom for hverandre-verdiene. Det blir feil å forsøke å bruke Moses i GT for å overprøve verdiene som settes frem i NT.

Ingen kommentarer: