tirsdag 5. februar 2013

Derfor er kirkefremmed et dumt ord

«Vi må lage spesielle gudstjenester for de kirkefremmede. Vi må ha lavterskeltilbud for dem som ikke vet hvordan man oppfører seg i kirker.« Dette er typiske uttalelser fra pastorer og prester. Men det var ingen av de første kristne som brukte ordet kirkefremmed, for de første kristne hadde ikke kirker. Dagens problemstilling er derfor kunstig.

Det er som bygge en mur og så streve etter å finne ut hvordan man kan få noen til å klatre over muren for å komme til baksiden der du står. Da må man heller spørre: Hvorfor bygde vi egentlig muren? Hvem fant på dette når Bibelen slett ikke oppfordrer til det? Hvorfor ikke bare rive muren, så er problemet mye mindre?

Det er selvsagt mye fint som skjer i kirker. Men for folk flest er kirker noe fremmed, for det fins kulturelle regler om når man skal sitte eller stå, og man kjenner ikke sangene og man kan ikke en gang stille spørsmål. Videre har gjerne kirkemedlemmene pyntet seg, tonen er høytidelig, overkoselig eller kunstig, den er i hvert fall ikke den samme som når man treffer noen på gaten. Så er det et bestemt program som skal følges, et program man ikke kjenner til. Eller så er det et program man får utdelt som man ikke kan gjøre noe med. Det hele er fremmed.

Folk tenker over hodet ikke på slike ting når man treffes en til en. For da kan man samtale fritt, slik normalen er mellom mennesker, det er ikke noe fremmed og kunstig i selve formen eller rammene ved en vanlig samtale. Man kan for eksempel sette seg ned for å spise, for eksempel hjemme. Det er helt normalt, alle gjør det hver dag.

Hvis kristenlivet har tyngdepunkt i hjemmet, eller på gaten for den saks skyld, da kan man møtes en til en og man unngår problemstillingen kirkefremmed.

Det står ikke i Bibelen at vi skal bygge kirker, men det står at vi skal være gjestfrie. Tenk deg en spørrekonkurranse på TV. Når noen svarer feil, kommer en lyd som sier «bøøørt!« Alle kjenner igjen den lyden og forstår at svaret er feil. Hver gang du hører ordet kirkefremmed fra nå av, så tenk at du hører lyden «bøøørt!" For ordet kirke fins egentlig ikke i Bibelen, slik vi bruker ordet i dag. Derfor er kirkefremmed nettopp bibelfremmed.

Når man går i en kirke, lærer man å gå i en kirke. Man kan ikke forvente at folk lærer å samtale en til en. Man kan ikke forvente at folk lærer å være gjestfrie. Man kan ikke forvente at folk vokser i modenhet. Men det man kan forvente, er at folk lærer å betale for aktivitetene, bidra med vasking av kirkegulv og sitte pent på kirkebenken når noen få profesjonelle opptrer på scenen. Man blir opplært i en konstruksjon eller kultur folk flest synes er fremmed. Man sementerer dermed situasjonen.

Problemstillingen er derfor blitt snudd på hodet når man diskuterer hvordan man skal nå kirkefremmede. Møtes man derimot i hjemmene, lærer man å bli gjestfri, man lærer å snakke om teologi, man lærer å be for hverandre, man lærer å være høflig, man lærer å respektere hverandre, man lærer å snakke med folk en til en, man lærer at som kristen driver man med normal interaktivitet mellom personer.


Jeg sier ikke at alle problemer er løst av den grunn. Er man ikke kristen, vil bønn og bibeltekster virke fremmed hvis man blir invitert til en samling der slikt foregår. Her stiller kirke og hjemmesamlinger likt. Men ved å satse på hjemmesamlinger, lærer kristne normal kommunikasjon, derfor kan de kommunisere normalt med folk om kristne temaer ellers i uken. Og i hjemmesamlingene, hvis folk ønsker å delta der, så er det normal kommunikasjon også der. Rammene er noe folk kjenner igjen, det er ikke noe fremmed å spise middag sammen. 


Av to ulike paradigmer, velger jeg den som ikke har fremmede rammer. Jeg velger den som er beskrevet i Bibelen, og ikke den som den romerske keiseren tredde ned over de bykristne flere generasjoner etter de første kristne.

Kirkefremmed? Bøøøørt!

Ingen kommentarer: