onsdag 20. februar 2013

Verdiene i scenekirker og husmenigheter

Noen vil ha scenekirker, andre vil ha husmenigheter. Fins det felles verdier mellom disse løsningene? I en samtale på Facebook var det en som foreslo dette som felles verdier: Tjenerskap, alminnelig prestedømme og kjærlighet.

Ja, jeg skulle i alle fall ønske at de tre poengene var felles verdier. Men man har ikke lagt til rette for de verdiene.

Ta for eksempel kjærlighet, hvor er det best mulighet til å gi kjærlighet? Er det a) i en scenekirke under gudstjenesten? Eller er det b) når venner spiser middag sammen hjemme? Svaret er selvsagt b.

Tenk på en venn som sliter. Hva er din respons? Vil du si at du vil lage middag til ham, være sammen, gi støtte, råd og tid, kanskje rydde huset? Eller vil du si at det beste du kan gjøre for ham er å ikke høre hva som er problemet, men løsningen er å rette et blått scenelys mot deg selv, holde en monolog og så spille kjempehøy gospelmusikk?

Hva er det man tilbyr pastorer som er slitne, ensomme og frustrerte? Er det enda flere gudstjenester som er løsningen for dem? Blir de mindre ensomme når de får høre en annen pastor preke til dem? Eller blir de mindre ensomme når noen deler en middag med dem hjemme? Dette er ikke konstruerte eksempler, for pastorer og prester sier de er ensomme.

Hvis man virkelig mener at kjærlighet er viktig, ja antagelig NTs viktigste verdi, da forstår jeg ikke hvorfor man legger tyngdepunktet i scenebaserte samlinger.

Man kan argumentere for at det kan være trøst å få fra en preken og en sang. Man kan også argumentere for at det kan bli en primitiv form for toveiskommunikasjon når publikum kan klappe eller le av det pastoren sier. Men det er ingen som legger tyngdepunktet i slike samlinger ellers i livet når man er opptatt av kjærlighet.

Gå så videre til tjenerskap. Hva slags samling legger best til rette for det? Er det en scenebasert samling der noen få er på scenen og de fleste sitter tause? Eller er det i en hjemmesamling der alle kan ta ordet?

Se så på alminnelig prestedømme. Peter kaller alle kristne for prester. Over der er Jesus som øversteprest. Hva slags samling legger best til rette for det allmenne prestedømme? Er det i en scenekirke eller er det i en hjemmesamling?
 

Det er mange flere verdier i NT. Jeg mener alle peker bort fra scenekirke og inn i hjemmesamlinger.

Man bruker, eller får i gave, millioner av kroner til bygning, lyd, lys, instrumenter, regnskapskontor, lønn til monologholdere, kirkebenker, sangrettigheter, lønn til musikkpastor osv. Nesten all kraft er spisset inn mot ukens høydepunkt; pastorens preken. Det er dette man sikrer med penger, ansettelser og tradisjoner. Hussamlingene til Priska og Akvillas i NT blir tredjeprioritering. Oppfordringene til Paulus om hvordan samlingene skal være, blåser man i. Kjærlighet blir delegert bort til noen som kan lage fellesskapsweekend på en leir to ganger i året.

Jeg mener vi må tenke motsatt. Vi må lage rammer som gjør at verdiene i NT får plass. Resten kan bli en bonus. Hussamlinger på kryss og tvers kan man ha ukentlig. Storsamlinger kan man ha bare en gang i blant, for eksempel hver tredje måned eller når det dukker opp noe. Scenesamlinger kan også gå, men det bør være enda sjeldnere.

Vi kan ikke bare si ja takk begge deler, vi må velge tyngdepunkt etter NTs verdier når vi lager rammer for kristne samlinger eller kirker som mange kaller det.

Ingen kommentarer: