mandag 4. februar 2013

Hvorfor i all verden skal man bli sliten av å være pastor i Pinsebevegelsen?

De siste dagene har Pinsebevegelsens avis KS fortalt om slitne pastorer som slutter og at dette er «bare toppen av isfjellet«. Man snakker om «ressurssterke menighetsledere« som i «sin beste alder« slutter for å finne seg en vanlig jobb. Det er så mange som slutter at man kaller det «pastorflukt«.

Hva er det som gjør at pastorer blir utslitt? De er altså ressurssterke og i sin beste alder. I gjennomsnitt har en pinsemenighet 140 medlemmer. (Det er 300 pinsemenigheter i Norge med til sammen 40.000 medlemmer.) Det er altså ikke snakk om store konsern. Hvorfor i all verden føler man seg ensom og frustrert i en slik situasjon? Noe må være fundamentalt galt med konstruksjonen, kulturen og rollen.


Jeg mener dagens pastorrolle og dagens menighetsstruktur har minimale røtter i Det nye testamentet. Hvorfor drøfter ikke Pinsebevegelsen dette på en grunnleggende måte? Hvorfor fortsetter man med kopi av fjoråret når man vet at noe er galt? Forslagene i avisartiklene på nettet til nå går i hovedsak ut på at pastoren skal si fra før han blir for sliten. Man legger altså skylden på pastoren og vil ikke gjøre fundamentale forandringer med Bibelen som ideal.


I årevis har man i Pinsebevegelsen snakket om mer ledertrening, og det har pastorene også fått via ulike skoler og andre kurs. Samtidig har man ivret for å gjøre miljøene mer toppstyrte og hierarkiske. Det har tydeligvis ikke hjulpet, for pastorene blir fremdeles slitne og er ensomme og velger å slutte. Ledertrening og hierarki er altså ikke løsningen.


Det har ikke hjulpet at pastorene har fått underpastorer slik at de selv er rykket opp fra pastor til hovedpastor, en tittel kun Jesus har i NT. Det er ikke rart at man blir sliten når man tar over plassen til Gud.


Avisen skriver positivt om et seminar som er på trappene: «… et seminar der pastorens psykiske helse står på programmet. Det er et lyspunkt. For at pastorer kan bli deprimerte og slite med angst er fortsatt en tabubelagt problemstilling i mange sammenhenger." Igjen vil man altså ikke gjøre noe fundamentalt, man er bare positiv til at noen setter plaster på såret.


Jeg mener Pinsebevegelsen må nullstille seg. Man er nødt til å se på menighetslivet og pastorrollen med utgangspunkt i NT. Man må hente frem igjen Barratts gamle slagord «Fram til urmenigheten!".


Dagens foretakskirker og scenekirker finnes ikke i NT. Det står ikke at menigheter skal ansette pastorer. Det står ikke at pastorer skal vie folk, megle i skilsmisser og begrave folk. Det står ikke at pastoren skal preke hver søndag. Det står ikke at pastoren skal bestemme visjoner, motivere menigheten, styre innsamlede penger, bestemme vedtekter, ansette underpastorer, sende byråkratiske papirer til myndighetene og bære menigheten alene på sine skuldre. Alt dette er hentet fra den senere kirkehistorien. Og kirkehistorien har blitt påvirket av romerstaten på 300-tallet og den norske staten på 1900-tallet, samt bedriftslivet, teaterlivet og mye annet, derfor er ikke kirkehistorien noen rettesnor for kristne.


Skal Pinsebevegelsen komme seg ut av den destruktive gjørma, må man ikke bare kopiere ting fra store og imponerende menigheter i USA og Australia, men man må ta tingene på egen hånd fra bunnen av: Hva sier Bibelen om menighet og pastor?


I NT finner man ikke kirkebygninger, kun hjemmemenigheter. Man kan si mye om det, men ønsker man i dag å satse på kirkebygninger fordi man mener man er smartere enn de første kristne, bør man i det minste ta inn over seg oppfordringene i NT slik at samlingene får de rette rammene.


Samlingene i NT beskrives slik:

  • Middag og nattverd
  • Alle kan ta ordet eller komme med innslag
  • Ingen møteleder
  • Rikelig med Jesus-sitater
  • Ingen har religiøse særrettigheter
  • Hele menigheten er sikkerhetsnett
  • Orden ut fra kjærlighet og høflighet
  • Ikke-hierarki
  • Gi hverandre støtte på ulike måter
  • Samtaler
  • Gjensidig underordning
Så hva i all verden gjorde pastoren den gangen? Ikke mye. Det fins ingen pastorer med navn i NT! Så hvor var pastorene og hva gjorde de? Ordet pastor kommer fra en oppfordring Paulus gir til de som ble kalt eldste. De eldste skulle oppføre seg som pastorer. Så vi kan på en måte glemme pastorer og heller konsentrere oss om hva eldste var for noe.

De aller fleste i antikken var slaver. De kunne ikke invitere til kristne samlinger. Men det fantes også folk som ble kalt eldste, det hadde ikke noen religiøs betydning, men de var eldst i landsbyen og hadde dermed en del å si fordi de hadde sitt eget hus, sitt eget firma og var overhode for storfamilien. Når Titus skal få på plass eldste i hver by på Kreta, da er det en smart strategi, for når en eldste ble kristen, da kunne vedkommende åpne hjemmet for kristne samlinger. En eldste var ikke en slave og var dermed fri til å være husvert for menigheten og slekten sin. Det er derfor Jakob i sitt brev sier at når noen i menigheten er syke, bør de eldste rykke ut. Jakob kunne jo ikke be kristne slaver rykke ut, de var jo ikke frie.


Tar man innover seg at pastoren egentlig var en eldste og at en eldste egentlig var en husvert, da åpner det seg en helt annen pastorrolle enn dagens. NT forteller om kristne som kunne bli slitne i sine tjenester, men NT forteller ikke om pastorer som ble slitne. Pastorer skulle jo bare fyre opp ovnen hjemme, sette på en kjele med mat og hilse alle velkommen. Det står ikke i NT at pastoren skal være åndelig overhode eller styre menigheten. Men det står at pastoren skal ta vare på flokken som er hos ham. Som vert skal man selvsagt ta vare på gjestene så godt man kan.


Det er svært mye å si om dette. Min beskrivelse over av menighet og pastor er ikke uttømmende, og den kan inneholde noen unøyaktigheter. Men det er i den enden man må starte. Man må starte med å finne ut hvordan de første kristne organiserte seg og hvilke verdier de hadde og hvordan samlingene var. Veldig mye av dette er kristne forpliktet til å følge, mens enkelte poenger kan være kulturelt betinget som løsning. Men man kan ikke starte med dagens pinsekultur og bare drive kosmetiske endringer. Man kan ikke se på at pastorene flykter ensomme og utslitte og så bare fortsette som før i menighetene. Man kan ikke sette frem angstplaster og tilby atter et nytt lederkurs som medisin. Man må til bunnen av problemstillingen.


Pastorene ønsker ikke å ta den dype analysen. De vil enten stå på scenen eller så vil de rømme når de blir for slitne. De vet at hvis de tar den dype analysen, da forsvinner scenen og den flotte pastorposisjonen. Derfor holder seg fast til prekestolen så lenge de orker, for det er der det er stas å være, så svelger de heller alt ubehaget ellers i menigheten – helt til de ikke orker mer. 


Når pastorene ikke tar den dype analysen, da må Pinsebevegelsen satse på de som sitter i benkeradene i mørket. Det er deg det!

Pastorene la Pinsebevegelsens opprinnelige slagord om urmenighet i skuffen. De ville heller hente inspirasjon fra bedriftslivet og teaterlivet. Men det viste seg å være feil, derfor rømmer pastorene. Du som sitter på kirkebenken, vi kan kanskje kalle reservebenken, er siste skanse. Reis deg opp og bli interessert i hva Bibelen sier om menighet og pastor. Ikke hør på pastorene som går på autopilot i argumentene de lærte seg da de var yngre. Sjekk selv. Samtal med andre på reservebenken. Man blir ikke automatisk enig om alt, men det er i den enden man må begynne. Invitér noen venner til middag denne uken og snakk om saken.

Ingen kommentarer: