Menigheten Levende Ord i Bergen – var det egentlig læren som hadde skylda?

Kirken Levende Ord i Bergen ble Norges største frimenighet før den kollapset i 2006 og halvparten av medlemmene forsvant. 

• Hvorfor vokste menigheten til 2700 medlemmer?
• Hvorfor brøt den plutselig sammen?
• Hvor dro halvparten av medlemmene?
• Hva kan vi lære av denne historien?

Levende Ord ble ledet av Enevald Flåten, menigheten tilhørte trosbevegelsen som ligner pinsebevegelsen. Menigheten eksisterer fremdeles, under navnet Credokirken. 

Mange vil mene at Flåten var for autoritær og at krisen som oppsto skyldtes en konflikt mellom ham og de andre lederne. I trosmenigheter er det pastoren som er toppleder og som "eier" menigheten, det er ikke demokratisk valg av toppleder. Likevel ble Flåten til slutt sagt opp etter press fra de andre lederne og ved at de fikk gjort om statuttene.

Noen år senere innrømmet Flåten i ulike intervjuer at han hadde vært for autoritær, men forsvarte det med at slik måtte det være i en oppstartsfase, da må noen bestemme for at det skal gå fremover. Ifølge ham var problemet at han ikke maktet overgangen fra en gründersituasjon til en mer stabil drift. Virksomheten ble for stor for ham og han ble syk av det.

Ifølge det tidligere medlemmet Mai-Liss Hauger var det ikke lov å kritisere ledelsen i Levende Ord, man kunne til og med bli innkalt til pastoren hvis man gjorde det. Ikke bare det, men ledelsen kunne si at du hadde en «opprørsk ånd» eller var besatt av en demon.

Da det ble et oppgjør med Flåten på et ledermøte, fikk han høre både det ene og det andre sagt om seg selv. Men han fikk ikke komme til ordet for å forsvare seg mot kritikken, dette forteller han i et intervju, se lenke lenger ned. På en måte møtte han seg selv i døra da, det ble enveiskommunikasjon og ikke en samtale.

Slik er det i hierarkiske menigheter, det er mye enveis. Pastoren holder monologer hver søndag på scenen uten at folk kan stille spørsmål eller si imot. Å ikke få anledning til å si noe mot slutten av krisen, opplevde Flåten som veldig vanskelig. Men det er den konstruksjonen man går inn for i hierarkiske menigheter, det er en del av læren. Bortsett fra at den ble snudd opp ned i noen uker da de andre lederne mente at det var topplederen Flåten som var problemet. 

Ledere fra andre trosmenigheter ble innkalt for å hjelpe til med å løse situasjonen. Men ifølge Flåten var de ikke nøytrale. Flåten forteller i et intervju tre år senere at han var sykemeldt med svært høyt blodtrykk på denne tiden, det var så høyt at han tidvis blødde neseblod. På et menighetsmøte haglet det med beskyldninger mot Flåten fra scenen, da begynte han å blø neseblod igjen. Kona ble redd for at han kunne dø der og da, og tok med Flåten ut av lokalet. Da ropte en av rådgiverne fra scenen: "Sånn gjør en feig leder!" 

Det er tydelig at det var et høyt konfliktnivå. Men var det kun en personkonflikt? Var også læren skyld i krisen? Sagt på en annen måte: Hadde det samme skjedd hvis man hadde organisert menigheten med mindre makt til pastoren og mindre vekt på monologer fra en scene og mindre vekt på store visjoner? 

I store kirker må det tas mange beslutninger, man må for eksempel bestemme noe så enkelt som fargen på gardinene som skal kjøpes inn. Eller man får økonomiske problemer og så må det tas beslutninger om det. Man må også forskjellsbehandle ulike grupper i menigheten, for eksempel: Hvem skal få bruke den store salen på lørdager? Seniorene eller ungdommene? Det er tusen beslutninger som det kan bli konflikt om. 

I husmenigheter slipper man svært mange beslutninger, man krangler ikke om fargen på gardinene, for menigheten har ikke noe med hva slags gardiner huseieren kjøper inn. Det er også i praksis gratis å samles i hjemmene, utgiftene til middag og kaffe er så små at det også er mulig å spleise uten at det blir konflikt. På den måten slipper man også konflikter om økonomi. 

Det betyr ikke at vennebaserte hussamlinger er vaksinert mot konflikter. Men det betyr at det er svært mye mindre å krangle om.

Deler av konflikten i Levende Ord kan skyldes at man bevisst satset på å bygge en storkirke og ikke fulgte den bibelske modellen med hjemmesamlinger. Dermed var krisen i Levende Ord delvis også et slags lærespørsmål.

Et lærespørsmål er det for eksempel når man sier at pastoren har en visjon som alle må følge. På 1980-tallet kom denne læren til Norge. Men det finnes ikke slike visjonsmenigheter i Bibelen. Typisk går slike pastorvisjoner ut på å bygge barnehager, skoler og store møtelokaler. Men heller ikke foretakskirker finnes Bibelen. Det er altså et lærespørsmål å velge om man skal gå inn for slikt eller ikke.

Denne visjonslæren kan fort føre til at man blir opptatt av virksomhet og ikke av mennesker. Flåten sier selv i et intervju at det ble for mye virksomhet og at det handlet for lite om mennesker i Levende Ord.

Det tidligere medlemmet Mai-Liss Hauger har en Youtube-kanal der hun går løs på andre deler av læren til Levende Ord og resten av trosbevegelsen. Hun oppfordrer til at man holder fast på troen på Jesus dersom man forlater slike menigheter, og at man selv gransker Bibelen. Paulus roste kristne som gransket Skriften for sjekke om det han selv hadde sagt til dem, stemte med Guds ord, forteller hun i en av videoene. 

Jeg kan legge til at i vennebaserte husmenigheter uten religiøst hierarki kan man sammen granske Bibelen. Det betyr ikke at man blir enige i alt. Men man tar personlig ansvar for teologien, man tenker gjennom lærespørsmål og får slikt mer under huden enn hvis man kun adlyder en toppleder uten å tenke selv. Dagens toppledere er ingen garanti for rett lære. Det var de første apostlene som hadde den garantien. 

Ved å samtale om lærespørsmål, kan man få synspunkter fra ulike personer og ikke kun fra én mann på toppen.

Mai-Liss Hauger tar opp en rekke teologiske rariteter som jeg ikke kjente til eller som jeg bare har hørt om uten å vite hva det går ut på. Hun advarer mot disse, de finnes her og der i trosbevegelsen.

Hauger var og er interessert i bønn. Hun forteller i en av videoene at på Levende Ord ble det undervist at Gud på et vis ikke er allmektig, Gud kan kun gjøre noe dersom et menneske har bedt til Gud om akkurat det. Denne læren betød at hvert medlem i menigheten egentlig hadde et stort ansvar om å be til Gud om alt mulig hele tiden.  

Som et bønnemenneske følte hun at dette ansvaret var tungt. Da hun sluttet i Levende Ord, ble bønnelivet sunnere, hun slapp å føle ansvar for alt i hele verden, men kunne ha en naturlig kontakt med Gud. 

Var det flere slike lærespørsmål i Levende Ord som ble en belastning for medlemmene?

En fellesnevner for trosmenigheter er at de legger mer vekt på åndelige opplevelser og mirakler enn hva man gjør i andre kirker. Og det var kanskje dette som gjorde at folk fra hele Norge valgte å flytte til nabolaget til Levende Ord i Bergen, man lengtet etter hva Gud kunne levere. 

Avisen Dagen har for tiden en podkastserie om Levende Ord i anledning av at det er 30 år siden menigheten ble etablert. Jeg har hørt to av dem, flere vil bli publisert i romjulen 2022 og på nyåret 2023. I en av podkastene kommer det frem at mange av dem som meldte seg ut i 2006, forteller mye godt om tiden i menigheten. De fikk altså hva de var ute etter, men så gikk det likevel galt etter en del år.

Mon tro om det var kombinasjonen av et sterkt hierarki og søken etter åndelige opplevelser som bidro både til at Levende Ord fikk mange medlemmer og at menigheten brøt sammen etter 14 år. Det må i tilfelle de 1500 medlemmene som forsvant i 2006 kunne gi svar på. 

Var krisen i 2006 én manns feil? Eller bør man også legge skylda på en lære som mange faktisk støttet?

Grunnleggeren Enevald Flåten startet med en husmenighet på Jæren, dette vokste etter hvert til Levende Ord med flere tusen medlemmer i Bergen. Hvorfor søkte han noe større? Hvorfor ikke heller motivere i gang flere husmenigheter?

Tre år etter krisen snudde Flåten 170 grader og gikk ikke lenger inn for megakirker. Jeg skrev i 2009 at dette var Flåtens nye syn:

1) Åpne hjemmene

2) Det er lov å si at man er sliten

3) Mer demokrati 

Dette var min oppsummering av hans syn etter at Flåten ble intervjuet av Andy Glandberger. 

Flåten var overrasket over at svært få, nesten ingen, kom ham til unnsetning da han lå nede for telling etter krisen da han måtte gå som leder. Men det er en naturlig følge av å være autoritær og samtidig satse på scenekirke. Det motsatte er å gå inn for husmenigheter der man møtes som venner. 

Og det er nettopp husmenigheter Flåten snakker varmt om mot slutten av intervjuet, han anerkjenner slike samlinger som ekte menigheter og forteller hvor godt det er å gjøre ting sammen.

Han sier i intervjuet at i karismatiske kretser legger man for mye vekt på virksomhet, karismatikk og posisjoner, og for lite vekt på relasjoner. "Alt i Guds rike handler om relasjoner," sier Enevald Flåten i intervjuet fra 2009.

Hovedbilde øverst: Pixabay / Congerdesign.