NIKEA ÅR 325: De aller fleste biskopene møtte ikke opp til det kjente kirkemøtet i Nikea i 325. Det bør være lov å stille spørsmål om hvilken tyngde dette møtet skal ha som teologisk rettesnor.
Keiser Konstantin i Romerriket ville ha ro i riket. Slik sto han sterkere når han ville erobre nye land. Derfor ville han få slutt på en teologisk debatt som hadde dukket opp. En kar som het Arius hadde kommet med noen teologiske synspunkter som hadde blitt til en diskusjon som hadde spredd seg fra by til by.
Jeg vet ikke hvor mange biskoper det fantes i verden den gangen, men keiseren innkalte i hvert fall 1800 av dem til et møte for å sette en strek for den teologiske debatten.
Et sted mellom 250 og 318 biskoper møtte opp (enkelte mener helt ned i 180). Med andre ord: 80-90 % av biskopene holdt seg hjemme! Det må man si var et dårlig oppmøte når keiseren til og med lovte å betale både for reisen og oppholdet.
Hvilket signal gir det elendige oppmøtet? Mente flesteparten av biskopene at møtet ikke hadde noen gyldighet eller verdi? Var det bare særingene som møtte opp? Eller var det bare de mest redelige som møtte opp, og flesteparten av biskopene ellers hadde en for slapp holdning til lærespørsmål (altså bør vi ikke lese deres skrifter)?
Den teologiske uenigheten handlet om treenigheten. Treenigheten er en egen debatt. Poenget mitt handler om Tradisjonen.
TRADISJONEN KAN IKKE VÆRE RETTESNOR
Mange bruker Tradisjonen, altså den historiske utviklingen, som rettesnor i teologiske spørsmål. Men den er ikke god nok hvis man er ute etter original kristen lære. Tradisjonen, altså den historiske utviklingen, er noen ganger i tråd med apostlenes lære, andre ganger ikke.
I brevene fra apostelene ser vi at biskop og prest er ord på samme tjeneste. Og man ser at nattverden ble innstiftet sammen med et skikkelig måltid og at man hadde fellesskap rundt bordet. I 325 har prest og biskop blitt delt i to tjenester, og man bestemmer så at prestene ikke får lov til å sitte ved siden av biskopene, og at biskopene skal få nattverden før prestene. Verdiene er snudd på hodet.
Med hvilken gyldighet kan disse 15 prosentene av biskopene bestemme en ny lære som de 85 prosentene skal rette seg etter? Kirkemøtet i 325 kan ikke sammenlignes med møtet i Jerusalem 250 år tidligere der apostlene selv deltok. Det møtet ble holdt hjemme hos Jakob. Det er han som i NT sier at man kan ikke kalle seg kristen hvis man gjør forskjell på folk. Lurer på hva han ville ha sagt i 325 da biskopene ikke ville ha prester sittende ved siden av seg.
Jeg lurer også på hvordan de første kristne ville ha reagert hvis de hadde vært tilstede i 325 da biskopene dro i gang en takkesalme for keiserens krigsseire.
Det historiske bildet er ofte sammensatt. Det kan godt hende de 300 biskopene hadde rett i noe, men tok feil i annet. Slik er det med Tradisjonen.
Keiser Konstantin i Romerriket ville ha ro i riket. Slik sto han sterkere når han ville erobre nye land. Derfor ville han få slutt på en teologisk debatt som hadde dukket opp. En kar som het Arius hadde kommet med noen teologiske synspunkter som hadde blitt til en diskusjon som hadde spredd seg fra by til by.
Jeg vet ikke hvor mange biskoper det fantes i verden den gangen, men keiseren innkalte i hvert fall 1800 av dem til et møte for å sette en strek for den teologiske debatten.
Et sted mellom 250 og 318 biskoper møtte opp (enkelte mener helt ned i 180). Med andre ord: 80-90 % av biskopene holdt seg hjemme! Det må man si var et dårlig oppmøte når keiseren til og med lovte å betale både for reisen og oppholdet.
Hvilket signal gir det elendige oppmøtet? Mente flesteparten av biskopene at møtet ikke hadde noen gyldighet eller verdi? Var det bare særingene som møtte opp? Eller var det bare de mest redelige som møtte opp, og flesteparten av biskopene ellers hadde en for slapp holdning til lærespørsmål (altså bør vi ikke lese deres skrifter)?
Den teologiske uenigheten handlet om treenigheten. Treenigheten er en egen debatt. Poenget mitt handler om Tradisjonen.
TRADISJONEN KAN IKKE VÆRE RETTESNOR
Mange bruker Tradisjonen, altså den historiske utviklingen, som rettesnor i teologiske spørsmål. Men den er ikke god nok hvis man er ute etter original kristen lære. Tradisjonen, altså den historiske utviklingen, er noen ganger i tråd med apostlenes lære, andre ganger ikke.
I brevene fra apostelene ser vi at biskop og prest er ord på samme tjeneste. Og man ser at nattverden ble innstiftet sammen med et skikkelig måltid og at man hadde fellesskap rundt bordet. I 325 har prest og biskop blitt delt i to tjenester, og man bestemmer så at prestene ikke får lov til å sitte ved siden av biskopene, og at biskopene skal få nattverden før prestene. Verdiene er snudd på hodet.
Med hvilken gyldighet kan disse 15 prosentene av biskopene bestemme en ny lære som de 85 prosentene skal rette seg etter? Kirkemøtet i 325 kan ikke sammenlignes med møtet i Jerusalem 250 år tidligere der apostlene selv deltok. Det møtet ble holdt hjemme hos Jakob. Det er han som i NT sier at man kan ikke kalle seg kristen hvis man gjør forskjell på folk. Lurer på hva han ville ha sagt i 325 da biskopene ikke ville ha prester sittende ved siden av seg.
Jeg lurer også på hvordan de første kristne ville ha reagert hvis de hadde vært tilstede i 325 da biskopene dro i gang en takkesalme for keiserens krigsseire.
Det historiske bildet er ofte sammensatt. Det kan godt hende de 300 biskopene hadde rett i noe, men tok feil i annet. Slik er det med Tradisjonen.
Kommentarer