Ikke-hierarki er en kristen verdi

Vi har oppfordringer om ikke-hierarki fra Jesus, Peter, Paulus og Jakob i NT, man skal ikke bruke makt, og heller ikke gjøre tjeneste av tvang. Når det er kristen samling, skal det ikke være noen der med religiøse monopoler til å preke eller døpe.

Peter oppfordrer alle kristne til å være prester. Jakob skriver at man ikke skal gjøre forskjell på folk og samtidig kalle seg kristen. Og Paulus argumenter på en slik måte at man er nødt til å utelukke at noen i menigheten hadde enerett til å dele ut nattverd. Alt dette tilhører samme landskap. Det kan oppsummeres med at som kristne skal vi kalle hverandre for søsken.


På nettet leste jeg om en katolsk prest som ble forflyttet til en annen menighet mot sin vilje. Biskopen bestemmer altså over presten. Jeg mener dette bryter med det ikke-hierarkiske budskapet i NT. 

I Den norske kirke er det mange hierarkiske regler i presteloven. Her er noen eksempler:

«Presten skal også utføre andre gjøremål som er eller måtte bli pålagt ved lov eller bestemmelse av Kongen eller departementet.» «Biskopen kan ved instruks bestemme at enkelte prester helt eller delvis skal fritas for gjøremål som er nevnt i første ledd ovenfor, og tillegges en spesialisert tjeneste.» «Tjenstlig korrespondanse med høyere myndighet skal gå tjenesteveg gjennom nærmeste overordnede.» 


I pinsemenigheter er det gjerne et styre som kalles eldsteråd, det er dette styret som i praksis bestemmer teologien og menighetens fremtid. Også dette bryter med den ikke-hierarkiske tanken.

Mange steder kan ikke kvinner være med slike råd, og igjen ser man et brudd med NT som sier: ”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.”


I trosmenigheter er det gjerne en pastor på toppen som kan bestemme ”alt”. Der er styret kun rådgivende for pastoren. Heller ikke dette passer inn i tjenerlandskapet i NT.

Nesten alle kirkesamfunn snakker om ”det allmenne prestedømme”, men man mener egentlig ikke det som ordene sier. Ordene sier at alle skal være prester. Jeg skjønner ikke at man bruker dette begrepet når man egentlig mener det motsatte, nemlig at bare noen få skal være prester, og at disse prestene skal gis spesielle religiøse monopoler.

Jeg mener vi med tiden har havnet langt unna idealene som legges frem i NT. Det betyr ikke at alt er bare sorgen, det skjer mye bra i hierarkiske menigheter. Men samtidig har vi har fått en del bivirkninger av den hierarkiske kulturen og strukturen:

1) Enkeltmennesker blir dårligere sett. Man får verdi som arbeidskraft eller publikum, ikke som menneske. Det er selvsagt ikke slik over alt, jeg snakker om gjennomsnittsmenigheten, det store bildet, dagens paradigme.

2) Det allmenne prestedømme, og da mener jeg det virkelige allmenne prestedømme, har bremsene på. Det betyr at vi hindrer Gud i å kalle hvem som helst til tjeneste. Vi kan naturlig nok ikke hindre at kallet kommer, men når vi er opplært til å tenke at dette kan ikke gjelde meg, så sier vi nei til kallet.

For å komme tettere på idealene, sier jeg ”ikke-hierarkisk husmenighet”. Der er det lettere å se hverandre. Det er haugevis av oppfordringer i NT om at vi skal støtte hverandre. Det er selvsagt mulig å støtte hverandre utenom samlingene, men jeg mener samlingene sprer verdier. Det er samlingene, eller gudstjenester som mange kaller det, som anses som det viktigste som skjer i menigheten. Disse setter preg på oss. Vi blir opplært til å tenke: "Dette er den viktigste samlingen, det er det som skjer her som er det å være kristen."


Når vi ser en prest med spesielle klær preke, eller en pastor i scenelys tale, da blir vi opplært til at vi ikke skal ha så mange meninger om tro og teologi, for det skal menighetslederen ta seg av. Når vi sitter ved siden av hverandre på kirkebenker uten å kunne samtale, eller vi følger et strengt liturgisk program, da blir vi opplært til at enkeltmennesker ikke er så viktig.

Jeg sier ikke dermed nei til storsamlinger, prekener eller liturgi. Men jeg mener vi bør ikke legge tyngdepunktet der, det er ikke slike samlinger som skal anses som de viktige, det er ikke slike samlinger som vi skal ha oftest.

Hvis den viktigste samlingen derimot begynner med et måltid der det er vanlig å spørre hvordan uken har vært, da blir vi opplært til at enkeltmennesker er viktig. Og når alle i samlingen kan komme med innslag eller kommentarer, da kan Gud bruke det allmenne prestedømme. Og da tror jeg dette lettere sprer seg utenfor samlingene også.

Jeg er ikke i mot at man har et bredt spekter av kristne initiativ, men jeg mener at man bør starte med ikke-hierarkiske samlinger. Det allmenne prestedømme, ikke-hierarki og kjærlighet skal ikke være noe vi har bare som noe ekstra.

NB: Jeg har ikke sagt at alle er snille og greie bare fordi man samles hjemme til et måltid. Det jeg hevder, er at rammene passer bedre for å leve ut oppfordringene i NT. 

Jeg har heller ikke sagt at jeg er mot evangelister, pastorer osv, men jeg mener disse skal være tjenere, ikke ledere. Jeg har heller ikke sagt at husmenigheter skal mure seg inne. Jeg har heller ikke sagt at hussamlinger er det eneste kristne skal holde på med. Jeg har heller ikke sagt nei til å ha prosjektledere nå og da.

Men ikke-hierarkisk husmenighet er likevel noe radikalt annerledes enn tradisjonelle menigheter. Kort kan det sies slik: La oss møtes som venner for å støtte hverandre.