Flere undersøkelser viser at mange prester og pastorer sliter seg ut. Løsningen som settes frem er gjerne flere ansatte og bedre lederopplæring. Selv tror jeg løsningen er å endre prestens eller pastorens rolle til å bli en omsorgsfull husvert for en flokk kristne som samles.
Priska og Akvilas i NT inviterte til hussamlinger hjemme. Dette kalles for menighet i NT. Den gangen fantes ikke kirker. Den gangen diskuterte man ikke vedlikehold av bygninger eller innkjøp av ny kopimaskin. Den gangen ordnet ikke prester begravelser, dåp, vielser og konfirmasjoner. Den gangen møttes de kristne til måltider i hjemmene.
Når husverttjenesten kombineres med det allmenne prestedømme, slipper presten å skrive prekener hver uke, for Paulus oppfordrer alle i samlingen til å komme med innslag. Den tidligere presten kan da roe det hele ned, ha bedre tid til familien, og sette over litt mat til gjestene som kommer.
Kjære prest eller pastor, du kan slippe å skrive rapporter, administrere og lage visjoner i menighetslivet. Er du en sliten prest eller pastor, så kan du gjøre som Akvilas, han hadde et yrke ved siden av det å være husprest, han solgte campingvogner og reparerte hytter på Norefjell.
Samtidig er det slik at i et samfunn fins det oppgaver som bør løses av fellesskapet. Hvor skal folk begraves? Hvem holder ordet på skjemaer når folk gifter seg? Hvordan skal beskjed om dødsfall etter en trafikkulykke best mulig formidles til etterlatte? Disse oppgavene behøver ikke nødvendigvis ordnes av Den norske kirke.
Hva er egentlig forbildet for norske prester? Det fins ikke prester i NT som døper, vier eller begraver folk.
Dette er radikale tanker. Men de er ikke radikale i forhold til NT. De er radikale i forhold dagens menighetsliv.
Jeg henvender meg til dem som er slitne innenfor eller utenfor kirkene. Det fins et alternativ til tradisjonelt menighetsliv. Det er et menighetsliv som starter med at man setter seg ned ved et måltid og spør ”Hvordan har uken din vært?”
Etter hvert kan det dukke opp noen problemer. Noen er syke, andre har trøbbel på jobben. Da er det godt å kunne be sammen og støtte hverandre. Det paradoksale er at undersøkelsene viser at det er nettopp dette prester og pastorer ønsker å holde på med: Å gå noen steg i livet sammen med andre.
Priska og Akvilas i NT inviterte til hussamlinger hjemme. Dette kalles for menighet i NT. Den gangen fantes ikke kirker. Den gangen diskuterte man ikke vedlikehold av bygninger eller innkjøp av ny kopimaskin. Den gangen ordnet ikke prester begravelser, dåp, vielser og konfirmasjoner. Den gangen møttes de kristne til måltider i hjemmene.
Når husverttjenesten kombineres med det allmenne prestedømme, slipper presten å skrive prekener hver uke, for Paulus oppfordrer alle i samlingen til å komme med innslag. Den tidligere presten kan da roe det hele ned, ha bedre tid til familien, og sette over litt mat til gjestene som kommer.
Kjære prest eller pastor, du kan slippe å skrive rapporter, administrere og lage visjoner i menighetslivet. Er du en sliten prest eller pastor, så kan du gjøre som Akvilas, han hadde et yrke ved siden av det å være husprest, han solgte campingvogner og reparerte hytter på Norefjell.
Samtidig er det slik at i et samfunn fins det oppgaver som bør løses av fellesskapet. Hvor skal folk begraves? Hvem holder ordet på skjemaer når folk gifter seg? Hvordan skal beskjed om dødsfall etter en trafikkulykke best mulig formidles til etterlatte? Disse oppgavene behøver ikke nødvendigvis ordnes av Den norske kirke.
Hva er egentlig forbildet for norske prester? Det fins ikke prester i NT som døper, vier eller begraver folk.
Dette er radikale tanker. Men de er ikke radikale i forhold til NT. De er radikale i forhold dagens menighetsliv.
Jeg henvender meg til dem som er slitne innenfor eller utenfor kirkene. Det fins et alternativ til tradisjonelt menighetsliv. Det er et menighetsliv som starter med at man setter seg ned ved et måltid og spør ”Hvordan har uken din vært?”
Etter hvert kan det dukke opp noen problemer. Noen er syke, andre har trøbbel på jobben. Da er det godt å kunne be sammen og støtte hverandre. Det paradoksale er at undersøkelsene viser at det er nettopp dette prester og pastorer ønsker å holde på med: Å gå noen steg i livet sammen med andre.
Kommentarer