mandag 8. februar 2010

Kakeoppskriften til Paulus

La oss si Paulus hadde en kakeoppskrift. Den ble spredd og kopiert til mange menigheter. Så gikk det noen hundre år og folk i øst hadde da begynt å øke mengden krydder, mens folk i vest hadde tredoblet oppskriften og satte tre kaker oppå hverandre i den vesle ovnen.

Kakene i øst og vest var på en måte veldig like den opprinnelige kaken, men endringene var likevel nok til at det både smakte og så annerledes ut.

Så begynte alle å ringe til hverandre for å sjekke at originaloppskriften i det minste ikke skulle rotes bort. Stort sett hadde alle den gamle oppskriften liggende. Enkelte hadde også tatt i mot en oppskrift fra en omreisende kokk, men denne la man til side, det var jo originalen man var ute etter.

Så la man originaloppskriften inn i glass og ramme og hengte den opp på veggen. Det var mange, mange som gjorde det. Hvis noen lurte, kunne man alltids peke opp på veggen og si ”der er den”.

Men oppskriften var og er lang og enkelte punkter tar det faktisk en del tid å sette seg inn i. Her og der fortsatte man å granske oppskriften, samtidig beholdt man en del av det ekstra krydderet inntil videre. Men man hadde uansett originaloppskriften som man kunne vende tilbake til.

Mange generasjoner senere er det noen som har femtendoblet oppskriften og presser en kjempekake inn i den lille ovnen. Resultatet er at ytterst er kaken svidd og innerst er den rå. Men det er også store deler som smaker helt fint. Alt er selvsagt ikke bare sorgen. Det er faktisk ganske mye av kaken som er helt super. Et annet sted har de økt kryddermengden enda mer, år etter år. I hovedtrekk er kakene nå ganske langt unna originalen.

Da er det noen som sier: ”Vi må sjekke originaloppskriften, den som henger på veggen.” Men de andre svarer: ”Den gangen da man hengte originaloppskriften på veggen, da hadde man allerede begynt å øke kryddermengden. Vi må stole på at de gjorde rett i å øke kryddermengden, selv om originaloppskriften sier noe annet.”

Samtalen fortsetter: ”Vi må ikke blande kortene her. Vi kan selvsagt stole på at det var originaloppskriften som ble hengt på veggen, for alle besøkte jo hverandre og kunne sjekke at det var samme oppskrift. Men det er ikke det samme som å stole på at det var rett å øke kryddermengden. Hvis vi ikke skal følge originaloppskriften, hva var poenget med å ta vare på den da?”

Denne kakehistorien handler om ”Skriften alene” og ”Tradisjonen”. Jeg selv mener å finne sprik mellom NT og hva som ble vanlig kultur i menighetslivet etter hvert som generasjonene gikk. Derfor mener jeg vi må tilbake til NT og sjekke oppskriften på nytt.

Men å ha ”Skriften alene” som prinsipp betyr ikke at man har enkle svar på alle teologiske og verdimessige spørsmål. Folk forholder seg også ulikt til NT, noen leser NT liberalt og romslig, andreleser smalt og bokstavelig. Men man har i alle fall begrenset seg til originaloppskriften.

”Skriften alene” betyr ikke at NT gir svar på alt her i verden. Men den gir oss noen verdier vi kan ta med oss inn i nye situasjoner.

Hvis du ikke likte kakeeksemplet, så har jeg en annen vri. Tenk deg at noen personer har forvillet seg litt vekk fra der de skulle være. Den ene har parkert i en busslomme og kjenner igjen terrenget. Han vet at målet er rett i nærheten, men mangler noe info for å finne helt frem. En annen er faktisk på rett sted, men i feil etasje, han er helt oppe på loftet. Så ringer de hverandre og spør hvor kartet og beskrivelsen de fikk utlevert ligger. "Du la det i baksetet", forteller den ene. "Takk! Og jeg husker nå at du la papirene på kontoret ditt." "Javisst, nå fant jeg det."

At disse husket hvor de hadde lagt fra seg kartet og beskrivelen, betyr ikke at busslommen eller loftet er rett plass å være i dag. Kirkekulturen som vokste frem etter urmenigheten er ikke noe måle etter. Selvsagt kan vi hente gode løsninger derfra, men denne kirkekulturen kan ikke være avgjørende for teologiske og verdimessige spørsmål. Da må vi til NT.

Ingen kommentarer: