Det er ekteparet Jette og Svend Madsen som har skrevet boken. De har 25 års erfaring med ledelse og oppstart av kirker og har intervjuet 28 ledere for huskirker.
Boken har litt for alle; både urkirkehistorie, husbevegelse på 1800-tallet i Danmark, analyser, beskrivelse av samlinger, sitater fra intervjuene og argumenter for hvorfor rammen husmenighet er bra.
Boken starter med en påskeferie for en del år tilbake. Jette Madsen ville fortelle barna sine om nattverden som ble innstiftet av Jesus i påsken. Hun tenkte et øyeblikk at det ville være naturlig å dele nattverd der og da. Men så kom alarmklokkene: Kunne hun virkelig gjøre det uten en prest og uten en kirke?
Så begynte hun å undersøke tradisjonene og fant at det var ingenting i veien for å dele nattverd hjemme i sin egen stue.
I boken skriver Madsen at deres undersøkelse viser at huskirkefolk gjerne er engasjerte mennesker som bidrar i lokalsamfunnet. Husmenighetene går gjerne åpenlyst frem og ligner ikke på lukkede losjer.
I de 15 husmenighetene som forfatterne besøkte, er det vanlig å spise sammen. Noen spiser frokost, andre middag, og atter andre har kaffe og kake. Det er også vanlig å dele nattverd, og Bibelen er sentral.
I en av husmenighetene var det en jente som var glad for at hun fikk spille piano i samlingene, for det kunne hun ikke ha gjort i en større menighet hvor bare de flinkeste får slippe til.
Madsens skriver at kirke skal ikke være organisasjon, men organisme. De siterer en av dem som ble intervjuet: "Jeg har hørt i 10 år at kirke ikke er en bygning, men mennesker. Men selv om jeg hadde hørt det, så er det først nå som jeg virkelig har forstått det. Kirken er mennesker!"
Et annet sitat er slik: "Når kirken slutter å interessere seg for andre mennesker, mister den sin berettigelse."
Boken forteller også om noen husmenighetsledere som sier de kan bli slitne av å forberede et innlegg hver gang det skal være samling. Selv om de 15 husmenighetene har et ikke-hierarkisk preg der alle kan delta med innslag, ser det altså ut til enkelte av husvertene føler de bærer mye av menigheten på sine skuldre, det er et poeng som bør drøftes. I det husmiljøet jeg selv deltar i, veksler vi mellom flere hjem å samles i, slik vil jeg tro ingen føler aleneansvar for å bidra. Man kan også justere hvor ofte man skal samles.
Boken kan bestilles på nettsidene til Madsen: Kirken kommer hjem
Kommentarer