lørdag 6. februar 2010

Pinsebevegelsens a-medlemmer og b-medlemmer

Jeg kan ikke tenke meg en pastor fra pinsebevegelsen som hjemme i sin egen stue vil nekte å ha en bønnestund sammen med en luthersk prest som er barnedøpt. Jeg kan heller ikke tenke meg at de vil nekte hverandre nattverd. Jeg kan heller ikke tenke meg at de vil nekte hverandre å komme med oppmuntrende ord fra Bibelen. Jeg kan heller ikke tenke meg et medlem i en pinsemenighet vil nekte en lutheraner å slå følge over til den gamle naboen som trenger hjelp til å måke snø fra taket.

Så hva er problemet? Uten å ha formelle medlemskap i samme flokk, kan man altså be sammen, gi kjærlighet, dele nattverd og samtale om bibelske spørsmål.

Problemet starter når man former menigheten som en organisasjon, for da kreves det medlemskap. Og når man krever medlemskap, da kommer kravet om å være døpt på den riktige måten. Enkelte kristne som er på vei inn i en pinsemenighet, eller som har gjort stor frivillig innsats der gjennom flere år, føler seg såret når de nektes medlemskap fordi de er døpt på feil måte, og de forlater miljøet.

Hvis man heller definerer menigheten som en organisme, da slipper man problemstillingen, for da opererer man ikke med formelle medlemskap. Dette er en av fordelene med ikke-hierarkiske husmenigheter, der kan en lutheraner og en pinsevenn ha felles menighetsliv. Livet er selvsagt ikke problemfritt av den grunn, men jeg foretrekker slike samlinger.

Ingen kommentarer: