Pinsevennenes årlige ledersamling har invitert en kar til å holde en tale om at det er viktig å se enkeltmennesker. Hurra! Men på samme konferanse skal man diskutere om man skal lage et sterkere nasjonalt lederskap for alle pinsemenigheter. Etter mitt syn er dette to ulike verdisett.
Man må velge:
a) satse på enkeltmennesker
eller:
b) satse på lederskap
1. januar 2003 stirret jeg tankefullt ut av vinduet. Så sa jeg til kona: "I år vil jeg bygge mennesker". Bivirkningene av aktivitetene, travelheten og rammene i den tradisjonelle menigheten jeg var engasjert i, var at enkeltmennesker ikke ble sett. Jeg fant ut at gamle slagord som å "bygge menighet", var feil. Når man sier "bygge menighet", så fokuserer man på aktiviteter. Og da trenger man ledere. Og ledere bruker sin tid på de sterkeste i flokken, de som kan hjelpe ledernes visjoner og aktiviteter frem.
Ved å si "bygge mennesker", så fokuserer man på enkeltmennesker. Man ser på enkeltmennesker som mennesker og ikke som mulig arbeidskraft til ens egen visjon.
Ved å si "bygge mennesker" leter man ikke etter de sterkeste i flokken. For man har ikke en grunn til det. Man er tjener og ikke leder. Tjenere gjør ikke forskjell på folk, det gjør ledere.
På årskonferansen vil gjesten Ole-Magnus Olafsrud be pinsemenighetene om å tone ned aktivitetene og istedet legge til rette for relasjonsbyggende miljøer som ser enkeltmennesker.
De pinselederne som tenner på ideen, vil de antagelig tenke at de skal styre menigheten inn i relasjoner ved å starte opp husgrupper som de plasserer sine underledere i. Pinselederne kommer til å starte på oppgaven med å lete etter noen sterke i flokken, dermed bommer de på verdisettet fra første stund.
Og de kommer ikke til å tone ned den ukentlige gudstjenesten der de selv er i hovedrollen. Men hvis man virkelig mener at enkeltmennesker er viktig, må man kutte ned på samlinger med enveiskommunikajson.
Det de burde gjøre, er selv å invitere folk hjem til middag, uten å være i en lederposisjon. Slik kan man komme inn i en ny spiral.
Da kan man invitere både kvinner, homofile, samboere og skilte uten å være redd for at man bryter noen menighetsvedtekter. I et hjem er rammene anderledes. Der er det ikke vedtekter, bare mennesker. Eller vil virkelig pinselederne si: "Du er hjertelig velkommen hjem til middag, men du får ikke lov til å snakke, for jeg skal holde en preken oppå denne hjemmesnekrede scenen mellom TV-en og kjøkkenet, og du som er kvinne har ikke lov til å uttale deg om lærespørsmål"?
Nei, de vil ikke gjøre det slik hvis de selv inviterer noen til middag. Men dessverre endrer de fort verdisett hvis de skal bygge en husgruppestruktur i den tradisjonelle menigheten. Da tar de frem vedtektene. Da leter de etter de sterkeste. Da lager de programmer.
Det er to tankesett man må velge mellom:
a) bygge mennesker
eller
b) bygge menigheter
Skal man virkelig se enkeltmennesker, må man satse på ikke-hierarkiske husmenigheter. Jeg tror dagens ledere vil slite med omstillingen. De er for vant med å ta ledelsen og har tankesettet "bygge menighet". De vil gjerne starte barnehager og bibelskoler og leter etter folk som kan gjøre dem en tjeneste. I husgruppesammenheng vil de antagelig ivre for et program, og de vil ta initiativ til at hver og en må forberede et innslag til neste gang. Og de vil styre samlingene og være møtedirigent slik de er vant med fra scenen. Men dette er tankesett som ikke passer med hvordan Paulus beskriver menighetslivet.
Jeg tror benkesliterne, mikrofonbærerne og rengjøringsgruppene kan ha større mulighet for å skifte tankesett. De har selv blitt avvist. De har selv ikke blitt sett. De har selv blitt nektet å si noe. De har selv fått nei fra lederskapet når de har kommet med nye ideer. De har selv gitt kollekt i årevis for å lønne lederne i et system der bare en brøkdel blir sendt videre til fattige.
Jeg tror mange slike ikke-ledere vil være romslige overfor gjestene og "ikke gjøre forskjell på folk" slik Jakob sier i NT.
Skal man være interessert i enkeltmennesker, tror jeg man må være tjener og ikke leder. Derfor mener jeg ikke-hierarkiske husmenigheter har gode rammer for enkeltmennesker.
Sliter du deg ut i en aktivitetsmenighet? Du behøver ikke spørre en leder for å invitere noen hjem til middag for å fremelske et menighetsliv slik Paulus beskriver det. Husk at Paulus selv ble ikke døpt av en leder. Som tjener har du "alle rettigheter".
Og er du kvinne, kan du har Priska og Nymfa som forbilde. Paulus kaller det menighet når det samling hjemme hos dem.
Man må velge:
a) satse på enkeltmennesker
eller:
b) satse på lederskap
1. januar 2003 stirret jeg tankefullt ut av vinduet. Så sa jeg til kona: "I år vil jeg bygge mennesker". Bivirkningene av aktivitetene, travelheten og rammene i den tradisjonelle menigheten jeg var engasjert i, var at enkeltmennesker ikke ble sett. Jeg fant ut at gamle slagord som å "bygge menighet", var feil. Når man sier "bygge menighet", så fokuserer man på aktiviteter. Og da trenger man ledere. Og ledere bruker sin tid på de sterkeste i flokken, de som kan hjelpe ledernes visjoner og aktiviteter frem.
Ved å si "bygge mennesker", så fokuserer man på enkeltmennesker. Man ser på enkeltmennesker som mennesker og ikke som mulig arbeidskraft til ens egen visjon.
Ved å si "bygge mennesker" leter man ikke etter de sterkeste i flokken. For man har ikke en grunn til det. Man er tjener og ikke leder. Tjenere gjør ikke forskjell på folk, det gjør ledere.
På årskonferansen vil gjesten Ole-Magnus Olafsrud be pinsemenighetene om å tone ned aktivitetene og istedet legge til rette for relasjonsbyggende miljøer som ser enkeltmennesker.
De pinselederne som tenner på ideen, vil de antagelig tenke at de skal styre menigheten inn i relasjoner ved å starte opp husgrupper som de plasserer sine underledere i. Pinselederne kommer til å starte på oppgaven med å lete etter noen sterke i flokken, dermed bommer de på verdisettet fra første stund.
Og de kommer ikke til å tone ned den ukentlige gudstjenesten der de selv er i hovedrollen. Men hvis man virkelig mener at enkeltmennesker er viktig, må man kutte ned på samlinger med enveiskommunikajson.
Det de burde gjøre, er selv å invitere folk hjem til middag, uten å være i en lederposisjon. Slik kan man komme inn i en ny spiral.
Da kan man invitere både kvinner, homofile, samboere og skilte uten å være redd for at man bryter noen menighetsvedtekter. I et hjem er rammene anderledes. Der er det ikke vedtekter, bare mennesker. Eller vil virkelig pinselederne si: "Du er hjertelig velkommen hjem til middag, men du får ikke lov til å snakke, for jeg skal holde en preken oppå denne hjemmesnekrede scenen mellom TV-en og kjøkkenet, og du som er kvinne har ikke lov til å uttale deg om lærespørsmål"?
Nei, de vil ikke gjøre det slik hvis de selv inviterer noen til middag. Men dessverre endrer de fort verdisett hvis de skal bygge en husgruppestruktur i den tradisjonelle menigheten. Da tar de frem vedtektene. Da leter de etter de sterkeste. Da lager de programmer.
Det er to tankesett man må velge mellom:
a) bygge mennesker
eller
b) bygge menigheter
Skal man virkelig se enkeltmennesker, må man satse på ikke-hierarkiske husmenigheter. Jeg tror dagens ledere vil slite med omstillingen. De er for vant med å ta ledelsen og har tankesettet "bygge menighet". De vil gjerne starte barnehager og bibelskoler og leter etter folk som kan gjøre dem en tjeneste. I husgruppesammenheng vil de antagelig ivre for et program, og de vil ta initiativ til at hver og en må forberede et innslag til neste gang. Og de vil styre samlingene og være møtedirigent slik de er vant med fra scenen. Men dette er tankesett som ikke passer med hvordan Paulus beskriver menighetslivet.
Jeg tror benkesliterne, mikrofonbærerne og rengjøringsgruppene kan ha større mulighet for å skifte tankesett. De har selv blitt avvist. De har selv ikke blitt sett. De har selv blitt nektet å si noe. De har selv fått nei fra lederskapet når de har kommet med nye ideer. De har selv gitt kollekt i årevis for å lønne lederne i et system der bare en brøkdel blir sendt videre til fattige.
Jeg tror mange slike ikke-ledere vil være romslige overfor gjestene og "ikke gjøre forskjell på folk" slik Jakob sier i NT.
Skal man være interessert i enkeltmennesker, tror jeg man må være tjener og ikke leder. Derfor mener jeg ikke-hierarkiske husmenigheter har gode rammer for enkeltmennesker.
Sliter du deg ut i en aktivitetsmenighet? Du behøver ikke spørre en leder for å invitere noen hjem til middag for å fremelske et menighetsliv slik Paulus beskriver det. Husk at Paulus selv ble ikke døpt av en leder. Som tjener har du "alle rettigheter".
Og er du kvinne, kan du har Priska og Nymfa som forbilde. Paulus kaller det menighet når det samling hjemme hos dem.
Kommentarer