En undersøkelse blant norske menigheter viser at pinsevenner kjeder seg på gudstjenester. Avisen Korsets Seier, som er Pinsebevegelsens egen avis, skriver om undersøkelsen slik:
"Pinsebevegelsen kommer dårligst ut når det gjelder selve gudstjenesten. Her opplever få menighetens møter som inspirerende, og mener de ofte kjeder seg på gudstjenestene. Møtegangen er preget av pliktfølelse, mange opplever at forkynnelsen er livsfjern og at gudstjenesten har liten positiv innflytelse over livet."
Jeg er glad det ikke er jeg som skrev de setningene, for da hadde jeg sikkert fått kjeft her på bloggen. Are Karlsen og jeg selv har i flere år sagt at noe er galt med rammene og verdiene i tradisjonelle menigheter. Vi har brukt ord som for eksempel foretakskirker og kirkescener for å beskrive situasjonen, og vi har lagt frem en ny måte å tenke på: Ikke-hierarkiske husmenigheter. Vel, tanken om slike husmenigheter er ikke ny, for det er slik Paulus beskriver menighetslivet ved at man samles rundt et måltid der alle kan fritt komme med innslag.
Jeg kan på det varmeste anbefale slike menighetsrammer etter å ha vært i husmenighet i halvannet år. Hver gang vi møtes, blir jeg sett. Og jeg ser andre. Skriftsteder, bønner, samtaler, undervisningsrunder og oppmuntringer blir skreddersydd fordi vi er så få og fordi vi ikke følger et program. Samlingene er ikke livsfjerne. De har en positiv innflytelse på livet mitt. Jeg har oppdaget alle hverandre-oppfordringene i Bibelen.
I samlingene deler vi det som passer å dele. I ikke-hierarkiske samlinger er det ingen ledere som kan legge inn klamt press ved å si at "la oss ta en runde rundt bordet der alle forteller om sine egne opplevelser omkring kveldens tema".
Pinsebevegelsens store årskonferanse starter i morgen. Et av temaene som skal behandles, handler om innføring av noen overordnede "konsernstrukturer". Istedet for å ta problemet ved roten, og bygge ned foretakskirkene og kirkescenene, slik at enkeltmennesker kan bli sett i samlinger som har en positiv innflytelse på livet, fortsetter man med den samme medisinen man har brukt de siste årene: Mer lederskap.
I høringsdokumentet står det: "En menighetsbasert pinsebevegelse hindrer oss ikke fra å bygge et tydelig lederskap på nasjonalt plan."
Et paradoksalt poeng er at når pinseledere skal stake ut nye strukturer, skal de ved denne konferansen samtale i grupper. Samtale? Det er nettopp dette jeg i flere år har ivret for skal være en naturlig del av menighetslivet. Men noe slikt har vært uhørt. Man skal til nød få lov til å samtale i husgrupper underlagt en modermenighet, men for all del må gudstjenesten med enveiskommunikasjon være tyngdepunktet. Hver uke skal man møte opp til gudstjeneste. Husgrupper skal være annenprioritering på linje med korøvelser og vasking av kirkegulv.
Bloggdebatten har gått i flere år. De siste årene har pinselederne satset på to ting:
1) Flottere scener med mer enveiskommunikasjon
2) Sterkere lederstrukturer
"Pinsebevegelsen kommer dårligst ut når det gjelder selve gudstjenesten. Her opplever få menighetens møter som inspirerende, og mener de ofte kjeder seg på gudstjenestene. Møtegangen er preget av pliktfølelse, mange opplever at forkynnelsen er livsfjern og at gudstjenesten har liten positiv innflytelse over livet."
Jeg er glad det ikke er jeg som skrev de setningene, for da hadde jeg sikkert fått kjeft her på bloggen. Are Karlsen og jeg selv har i flere år sagt at noe er galt med rammene og verdiene i tradisjonelle menigheter. Vi har brukt ord som for eksempel foretakskirker og kirkescener for å beskrive situasjonen, og vi har lagt frem en ny måte å tenke på: Ikke-hierarkiske husmenigheter. Vel, tanken om slike husmenigheter er ikke ny, for det er slik Paulus beskriver menighetslivet ved at man samles rundt et måltid der alle kan fritt komme med innslag.
Jeg kan på det varmeste anbefale slike menighetsrammer etter å ha vært i husmenighet i halvannet år. Hver gang vi møtes, blir jeg sett. Og jeg ser andre. Skriftsteder, bønner, samtaler, undervisningsrunder og oppmuntringer blir skreddersydd fordi vi er så få og fordi vi ikke følger et program. Samlingene er ikke livsfjerne. De har en positiv innflytelse på livet mitt. Jeg har oppdaget alle hverandre-oppfordringene i Bibelen.
I samlingene deler vi det som passer å dele. I ikke-hierarkiske samlinger er det ingen ledere som kan legge inn klamt press ved å si at "la oss ta en runde rundt bordet der alle forteller om sine egne opplevelser omkring kveldens tema".
Pinsebevegelsens store årskonferanse starter i morgen. Et av temaene som skal behandles, handler om innføring av noen overordnede "konsernstrukturer". Istedet for å ta problemet ved roten, og bygge ned foretakskirkene og kirkescenene, slik at enkeltmennesker kan bli sett i samlinger som har en positiv innflytelse på livet, fortsetter man med den samme medisinen man har brukt de siste årene: Mer lederskap.
I høringsdokumentet står det: "En menighetsbasert pinsebevegelse hindrer oss ikke fra å bygge et tydelig lederskap på nasjonalt plan."
Et paradoksalt poeng er at når pinseledere skal stake ut nye strukturer, skal de ved denne konferansen samtale i grupper. Samtale? Det er nettopp dette jeg i flere år har ivret for skal være en naturlig del av menighetslivet. Men noe slikt har vært uhørt. Man skal til nød få lov til å samtale i husgrupper underlagt en modermenighet, men for all del må gudstjenesten med enveiskommunikasjon være tyngdepunktet. Hver uke skal man møte opp til gudstjeneste. Husgrupper skal være annenprioritering på linje med korøvelser og vasking av kirkegulv.
Bloggdebatten har gått i flere år. De siste årene har pinselederne satset på to ting:
1) Flottere scener med mer enveiskommunikasjon
2) Sterkere lederstrukturer
Derfor er det paradoksalt at når lederne selv samles, så vil de samtale...
Kommentarer