- Jødiske overleveringer (GT)
- Evangeliske overleveringer (apostlene i NT)
- Tradisjonen med stor T (den katolske)
- Moderne tradisjoner (scenekirker)
Søker du på ordet tradisjon i NT i en norsk nettbibel, får du null treff. Det greske ordet paradosis betyr overlevering. Det kan handle om tradisjoner, men også om verdisett eller tro som man gir videre.
Jødiske overleveringer
I Markusevangeliet står det at Jesus og disiplene ikke fulgte de gamle jødiske tradisjonene: "De la merke til at noen av disiplene hans spiste med urene hender, det vil si uten å skylle dem. (...) Derfor spurte fariseerne og de skriftlærde ham: «Hvorfor følger ikke disiplene dine overleveringen fra de gamle, men spiser med urene hender?»"
I en del kristne miljøer bruker man ordninger man finner i GT, selv om man som Jesus-etterfølger ikke behøver.
I Galaterbrevet kommer Paulus inn på den tiden han forfulgte kristne, før han ble en kristen selv:"Jeg gikk lenger i min jødedom enn mange jevnaldrende i mitt folk og brant enda sterkere av iver for overleveringene fra fedrene."
Her må man ikke misforstå. Apostlene brukte gjerne GT for å forklare sammenhengen om Jesus. En del av apostlenes brev ble senere til NT. GT peker på det som skulle komme i NT.
Evangeliske overleveringer (apostlene i NT)
I brevet Paulus skriver til tessalonikerne, sier han: "Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev. "Sammenhengen viser at det er snakk om evangeliet om Jesus. Det er også snakk om et verdisett eller syn på livsførsel, for senere i samme brev brukes ordet paradosis om å ikke snylte på andre, men holde orden på sitt eget liv.
Dette avsnittet viser forøvrig hvordan det allmenne prestedømme (hele menigheten/alle kristne) har ansvaret for å ta vare på læren.
I kollosserbrevet brukes ordet av Paulus på en negativ måte: "Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden og ikke fra Kristus."
Tradisjonen med stor T (den katolske og ortodokse)
Her er det snakk om et begrep som skal forklare at ikke alt av urkristendom er nedskrevet i NT, og at den urkristne kulturen, samt den lange rekken av biskop som innsetter biskop, skal være en garantist for utviklingen av kristendommen gjennom generasjonene helt opp til vår tid, slik at vår tids kristendom ikke skiller seg fra urkristendommen. Selv er jeg uenig at Tradisjonen er en garantist. Det skrev jeg om i går.
Moderne tradisjoner (scenekirker)
Her er det snakk om hvordan kjempegamle skikker fra 300-tallet har fått en moderne innpakning. Opprinnelig, altså mens apostlene var i live, møttes de kristne rundt et måltid der alle fritt kunne komme med sine innslag. Paulus beskriver samlingene på denne måten i NT.
I århundrene etterpå gikk man fra å møtes i hjemmene til å lage kirkebygninger. Presten gikk fra å være omsorgsfull husvert til å bli den eneste som skulle holde preken. Denne modellen, uten måltid og med enetale, har holdt seg helt opp til i dag.
For noen tiår siden utviklet man den modellen videre med dramagrupper, scenebelysning og mørklagt sal. Altså kun en kosmetisk forandring av den gamle ordningen. Noen flere kirkemedlemmer fikk da lov til å delta i formidlingen, og det er jo fint. Samtidig var det bare de flinkeste som fikk delta, og det er jo trist. De som ikke er flinke på scenen, men kanskje flinke til å se mennesker og bygge dem, må trå til med støttetjenester til scenen, for eksempel bære mikrofoner.
Startet med den nære tradisjon
Det var bivirkningene av denne nære tradisjon jeg grep fatt i for noen år siden. Jeg la merke til at i moderne kirker, så blir ikke folk sett. Ergo er det lite kjærlighet der. Rammene ved samlingen har mye av skylda. Det er enveiskommunikasjon og folk er stressa med aktiviteter. Disse tradisjonene må vi ta et oppgjør med, mente jeg. Og det mener jeg fremdeles. De moderne tradisjonene viste seg å ha rot helt tilbake til rett etter at alle apostlene var døde.
For å forsvare disse etterapostoliske tradisjonene, så bruker mange Tradisjonen som støtte. Jeg selv mener man må holde seg til hva apostlene skrev. Med "apostlene" mener jeg apostlene og deres nærmeste medarbeidere inklusiv Jakob som var Jesu bror osv. Strengt tatt er det ikke viktig om det er en apostel eller ikke, så lenge det er apostolisk, altså forankret i hva Jesus overleverte. I NT ser vi at ikke-apostler forkynte og døpte rundt omkring.
Hva som er apostolisk, kan man diskutere og lage hypoteser om, men jeg mener den sikreste kilden er NT, og at man må holde Tradisjonen med alle dens old-biskoper utenfor.
Ikke alle tradisjoner er dårlige
Vi kan gjerne lage noen nye tradisjoner. Det er ikke slik at bare fordi det er en tradisjon, så er det nødt til å være noe dumt. Men vi må hele tiden spørre oss om tradisjonen bygger opp og om den er forankret i evangeliet.
Kommentarer