Kneler for biskopen. Hvorfor ikke motsatt?

Forleden ble det avholdt katolsk konfirmasjon på Øvre Romerike, skriver avisen Romerikes blad. Konfirmantene kom frem en etter en og knelte for biskopen som hadde på seg en flott kappe i rødt og gull, mens konfirmantene gikk i vanlige penklær. Det er mye symbolikk i slikt. Hierarkiet kommer tydelig frem. Det er ikke biskopen som kneler for konfirmantene for å vise at han er deres tjener. Det er konfirmantene som kneler for biskopen for å vise at han er sjefen.

Klærne alene er nok til å skape avstand. Ikke nok med det, et av bildene i avisen viser til og med at konfirmantene kysser biskopens hånd. Om det ble gjengjeldt, forteller ikke artikkelen noe om. Men ved å knele og kysse en person med rød glinsende kappe, er man svært nær å gi uttrykk for at biskopen er konge.

Den katolske menigheten i dette området har nesten tusen medlemmer, men har foreløpig ikke noe eget kirkebygg. Derfor lånte menigheten et kirkebygg fra Den norske kirke ved denne anledningen. Pussig nok sa den katolske biskopen: "Gud bryr seg ikke om hva vi har, men hva vi er. Gud er ikke opptatt av om vi har et kirkebygg." Over hele verden bygger likevel katolikkene kirkebygg.

Når jeg leser i Det nye testamentet, får jeg inntrykk av at man helst holdt seg til det enkle, at menighetene var ikke-hierarkiske, at alle var prester, at man ikke hadde kirkebygg, at man ikke hadde konfirmasjon og at man helst ikke skulle være opptatt av fine klær.

Et stort skille i det kristne landskapet går ved om man velger "Skriften alene" som prinsipp, eller om man velger "Tradisjonen" som prinsipp. Både gamle tradisjoner (for eksempel katolske skikker) og nye tradisjoner (pinsekirker med aktiviteter og sceneunderholdning) bør under lupen. Et spørsmål å starte med, er: Hvem skal man knele for?

Er du med i en frikirke, senker du kanskje skuldrene og tenker at dere ikke kneler for biskop-toppsjefer. Pastorene deres går heller ikke rundt med spesielle klesdrakter som skiller dem ut fra resten av menigheten. Men i enkelte trossamfunn er det vanlig at pastoren krever at alle bruker tittelen pastor når de henvender seg til ham. Der kan man ikke si "Jon", men man må si "pastor Jon".

Skikken med å si "pastor Jon" eller "pastor Nils" er begrunnet ut fra 1. Tessalonikerbrev 5:12. "Vi ber dere, søsken: Vis respekt for dem som sliter og arbeider blant dere, de som tar vare på (proistamenous) dere i Herren, og som rettleder dere." Ordet proistamenous er det samme som Paulus bruker om Føbe som tok vare på ham og mange andre. Men Paulus skriver ikke "pastor Føbe". Ikke en eneste person blir av Paulus kalt for pastor i alle brevene som finnes i NT.

Les om Føbe og dette ordet her.

Så senker du kanskje skuldrene på nytt. Dere har hverken kapper, biskoper eller kaller hverandre med titler. Likevel mener jeg menighetsordningene bør sjekkes mot urmenighetene. Hvem eier prekestolen? Kan menighetsstyret bestemme over menigheten? Holdes kvinner borte fra enkelte tjenester? Er det anledning til å komme med en kommentar etter prekenen?

Jeg mener ikke at kun det som er nevnt i NT, er tillatt for kristne. Det kan være greit noen ganger med en scene eller en møteleder, ja, til og med en fint utsmykket festbygning, selv om det ikke står om slikt i NT. Men ved å ta en ny kikk på urmenighetene, kan man oppdage en del verdier man bør ha som ideal og som tyngdepunkt.