Gå til hovedinnhold

Pussige moderne kirketradisjoner

Hvis du sammenligner dagens menighetstradisjoner med menighetslivet i NT, finner du mange pussigheter. For eksempel: Når det er menighetssamling i dag, må én person i samlingen ha på seg spesielle klær. Hvis den ene personen med den spesielle drakten ikke finner drakten sin, så må denne ene personen låne en tilsvarende drakt et annet sted.

Det hjelper ikke at noen andre i menigheten har sydd en drakt på egen hånd og stiller opp med en slik drakt selv. Det er altså ikke nok at det et eller annet sted i samlingen finnes en person med en spesiell drakt, men det må være en spesiell person i menigheten som har på seg den spesielle drakten.

Dessverre er man ikke i mål med det. I tillegg til at en spesiell person har på seg den spesielle drakten, må man sørge for at over drakten henger det spesielle fargebånd som hører til ulike årstider.

Hvis dette ikke er på plass, så skaper det problemer for menighetssamlingen, i følge dagens kultur. Dette kommer frem i denne avisartikkelen:

"Å bli frastjålet arbeidsklærne i en hektisk juletid skaper problemer for en prest.
- Det blir jo litt praktisk vanskelig. Jeg trenger dette til gudstjeneste allerede i morgen. Nå må jeg låne av en kollega dersom den ikke dukker opp, sier Stavenjord."


Bibelen krever ingen obligatoriske opplegg når det er menighetssamling. Men i dag er de etterbibelske tradisjoner sterke. En prest kan ikke tenke seg en menighetssamling uten å ha på seg en spesiell drakt og korrekte religiøse fargebånd.

Er ikke kirketjenereren en del av menigheten?
En annen pussighet i moderne kirketradisjoner er en inndeling av grupper i menighetslivet. Dette var noe Paulus ikke likte, men i dag er det vanlig. Les for eksempel denne avisartikkelen:

"Én person møtte opp til den ene gudstjenesten. På den andre var kirken helt tom. Først ble en gudstjeneste i Østre Gausdal kirke avlyst fordi ingen møtte opp. Helgen etter skjedde det samme i Follebu, der det var bare en person som møtte opp.
– Det er aldri hyggelig å måtte avlyse gudstjenester, sier sogneprest Steinar Floberg til Gudbrandsdølen Dagningen.
I stedet måtte presten, kirketjeneren og organisten nøye seg med en kaffekopp på galleriet."

Her er det egentlig to pussigheter. For det første: Sognepresten avlyste gudstjenesten. Jesus hadde en annen innstilling: "Der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, er jeg midt i blant." Men i moderne kirkekultur er det ikke nok med to eller tre. Heller ikke fire er nok, hvis jeg forstår artikkelen riktig. Den ene menighetssamlingen ble avlyst fordi ingen andre enn de ansatte møtte opp, den andre ble avlyst selv om det faktisk møtte opp en ikke-ansatt. Hvor mange må man være egentlig? Ville gudstjenesten ha blitt avlyst hvis det var to ikke-ansatte som møtte opp?

For det andre: I stedet for gudstjeneste, "måtte presten, kirketjeneren og organisten nøye seg med en kaffekopp på galleriet". Hva i all verden betyr det? Urmenighetene i NT spiste og drakk når det var samling. En kaffekopp er derfor et helt naturlig element i en menighetssamling. Men i artikkelen blir kaffekoppen satt opp som en motsetning.

Og hva med prekenen? Hadde presten plutselig ikke noe på hjertet likevel? Hvorfor kunne ikke presten dele sitt innslag med de to andre? Vel, det kan jo hende at det var nettopp det skjedde, men i moderne kirkekultur teller ikke en slik prekensamtale og noen kaffekopper som gudstjeneste.

Sagt på en annen måte: Selv om det fins en prest, og denne presten har på seg de spesielle presteklærne og årstidens spesielle fargebånd, og man er i en kirkebygning, og det er andre kristne til stede i tillegg til presten, så kan man i dagens kultur ikke kalle det en gudstjeneste.

Da lurer jeg på hva den avgjørende faktoren er. Er det kaffekoppen som ekskluderer det hele fra det moderne gudstjenestebegrepet? Eller er det at prekenen kan gis med mulighet for respons fra de andre? Kanskje det er det siste.

Uffameg, tenk hvis organisten, kirketjeneren eller en av de andre i menigheten kom med en kommentar, en sitatrettelse eller et spørsmål i forbindelse med prekenen! Skandale. Det må antagelig være mye verre enn å ha på seg feil fargebånd på prestedrakten.

Det pussige er at NT viser en helt annen kultur. Den gangen var det vanlig med mat og drikke i samlingene. Og folk kunne fritt komme med sine innslag.

Og det som er enda mer pussig, er at når NT nevner gudstjeneste, så nevnes ulike persontyper, men ikke noen prest! Enten man bruker en firkantet bokstavtolkning eller en romslig verditolkning av NT, så er dagens kirkekultur anderledes enn NT. Med utgangspunkt i NT kunne man like gjerne ha sagt at siden prest ikke nevnes i forbindelse med gudstjeneste, så skal det ikke være prest til stede når det er gudstjeneste.

Gudstjenesten anses ikke som samling.
Det er ikke uvanlig å informere om at "etter gudstjenesten blir det fellesskap i nabobygningen". Man innser at gudstjenesten er lite egnet som fellesskapssamling, derfor må man ha fellesskap etterpå. Hvor i NT har man hentet inspirasjon for en slik splittet kultur?

"Disse fargebåndene gjelder ikke oss", tenker kanskje du som er engasjert i en tradisjonell frimenighet. Da bør du tenke deg om en gang til. Paulus beskriver samlingene slik at alle fritt kan komme med sine innslag uten å bli silt av en møteleder. Noen kan ikke seg for seg en samling uten korrekte fargebånd. Andre kan ikke se for seg en samling uten møteleder. Les gjerne mine påstander om urmenighetene.

Jeg mener ikke at det skal være forbud mot det som ikke er nevnt i NT, for eksempel forbud mot møteleder. Jeg mener heller ikke at det skal være påbud ved det som er nevnt, for eksempel påbud om hussamlinger med mat. Men jeg mener at det er viktig å lete frem de verdiene urmenighetene hadde. Ur-verdiene bør være normalen i dag. Så kan vi alltids ha noen unntak. I noen sammenhenger kan det sikkert være fint med både fargebånd, organist og møteleder. Men vi bør ikke starte i den enden og gjøre dette til noe obligatorisk.

Kommentarer

Hei!
jeg har lest en del på din blogg og hjemmeside i det siste, og funnet mye tankevekkende stoff som ikke minst har ført meg tilbake til min Bibel for å "granske skriftene for å se om det stemmer". Dette er vel litt "of topic" i forhold til artikkelen, men hvordan forklarer du Hebr.13.17 i lys av ditt menighetssyn?
Sjur Jansen sa…
Hei! Mitt syn er at urmenighetene ikke hadde en rangorden der enkelte hadde gjennomskjæringsrett og kunne bestemme over andre. Urmenighetene var ikke bygget opp som i dag med hierarkier hvor ledere bestemmer alt fra sangvalg til hvilke avdelinger mellomledere skal gjøre en innsats i.

At urmenighetene var ikke-hierarkiske, betyr ikke at de var tomme for formaninger osv. Slikt kan gjerne gå organisk på kryss og tvers, man behøver ikke hierarkisk pyramidesystem for å komme med oppfordringer, ideer, formaninger, rettledning osv. Man bør legge merke til at det er mange hverandre-oppfordringer i NT, for eksempel "rettled hverandre".

I Hebreerbrevet 13.17 i NT brukes det greske ordet hegeomai. Det ordet har flere betydninger.

a) anfører/hersker/fyrste/leder
b) anse for/holde for/aktes for
c) gå foran
d) vurdere/tenke
e) talsmann

I følge Studiebibelen er sammenhengen mellom de to helt ulike betydningene a og b muligens at det i begge tilfeller er snakk om aktelse for noe. Enten aktelse for herskeren eller aktelse for tankens tale.

Paulus skriver et annet sted at han og de andre misjonærene ikke ville være herrer over andres tro, men medarbeidere. Peter skriver at eldstepersoner ikke skal være herrer over menigheten. Han skriver videre at de eldste skal gjøre sin tjeneste frivillig, ikke av tvang. Altså: ingen over og ingen under. Sagt på en annen måte: ikke-hierarki.

Dette gjør at betydning a (hersker, fyrste, leder) ikke er sannsynlig riktig betydning i NTs beskrivelser av menighetslivet generelt, og heller ikke denne teksten spesielt.

Betydning b, c, d eller e er mer sannsynlig riktig betydning. Et passende norsk ord kan være veiledere. Slik ble det også oversatt til norsk i 1930-utgaven av Bibelen: "Lyd eders veiledere og rett eder efter dem!"

Noen setninger tidligere (vers 7) blir slike hegeomai-personer definert som "de som talte Guds ord til dere". Det kommer frem i teksten at disse personene er døde nå, men inntrykket er at de brakte evangeliet til området. Også dette passer til betydning b, c, d, e. Det står ikke at de var sjefer som kunne bestemme i menigheten, altså betydning a.

Man må også se på hvorfor dette ordet dukker opp i teksten. Saken er at noen i menigheten forsøker å innføre unyttige matregler. Slike religiøse regler er utenfor, eller det motsatte av, evangeliets poeng. Da er det fint at det fins folk som vet hva evangeliet går ut på og som forteller om dette, på samme måte som de hegeomaiene som talte Guds ord noen år tidligere.

Poenget er at man bør høre på, og følge, oppfordringene fra dem som forteller evangeliet, et evangelium som sier nei til matregler. Evangeliet gjør ikke forskjell på jøde eller greker, kvinne eller mann. Og man slipper matregler. Man har lov til alt så lenge det bygger opp. Sagt på en annen måte: Man bør ta inn over seg den frigjørende lære. Teksten betyr ikke at man skal legge seg under i et hierarki der ledere bestemmer.

Som sagt: Hvorfor dukker ordet opp? Handler det om en pastor som skal bestemme at en mellomleder skal bytte avdeling og så kommer oppfordringen om at "nå må dere jommen se å adlyde denne pastoren!" Nei, det handler om unyttige matregler, noe som er i strid med friheten i evangeliet. De som hadde satt seg inn i evangeliet, forsøker å overbevise om friheten. Oppfordringen i brevet er å høre på disse veilederne/evangelistene og gjøre det de sier, altså bli med på friheten og si nei til matregler.

Men som regel oversettes hegeomai i dagens bibler til "leder" og "adlyd". Ser man kun på denne ene setningen, og glemmer resten av NT, kan man teoretisk strekke betydningen ganske mye, helt fra a til e. Engelske oversettelser legger seg på betydning a: "Obey them that have the rule over you", altså: adlyd dem som regjerer over deg. Eller "Obey your spiritual leaders, and do what they say." Men når man ser på de begrensninger som NT gir ellers, er den mest sannsynlige betydningen av setningen omtrent slik: "Gjør som deres veiledere sier."

En annen ting: Man må skille mellom å ha et ansvar eller en naturlig tjeneste, og det å være leder. Selv om man får et ansvar, betyr ikke det at man har fått retten til å bestemme. Å stå vakt på fjellet og skue etter farlige dyr når resten av gjengen har slått leir nede i dalen, betyr at man har tatt på seg et ansvar. Så må man rope ut og komme med en advarsel hvis det skjer noe. Men det betyr ikke at man har retten til å bestemme hva hver enkelt i leiren skal gjøre eller hvilke sanger de skal synge eller hvilken avdeling de skal tjenestegjøre i.

Uttrykket ”Å våke over sjelene” høres ut som en tilsynstjeneste. Muligens er det snakk om eldstetjenesten. Å våke kan tolkes til å være tidlig ute med en advarsel (kilde: Studiebibelen). Hvis man ikke hører på en tidlig advarsel, er advarselen til liten hjelp. Og det er nettopp slik vers 17 avsluttes.

Teksten i Hebreerbrevet deler ikke ut monopoler, rettigheter eller gjennomskjæringsrett i menighetslivet.

Til slutt: Hvis jeg ikke klarer å overbevise om mitt syn, så legg merke til at ordet hegeomai står i flertall. Det gjør det vanskelig å argumentere for en toppleder i menighetslivet. Skal man gå for betydning a (fyrste, hersker, leder), så må det være snakk om en gruppe av slike herskere. Men da må man samtidig forklare hva Peter og Paulus mener med eksemplene jeg kom med innledningsvis.
Hei Sjur!
Takk for et utfyllende svar. Jeg vil understreke at jeg synes det gir mye mening i det jeg har lest på din blogg og hjemmeside. Jeg synes at mye av det jeg leser i NT "faller på plass" når jeg leser det i lys av hva du skriver om ikke-hirearki. F. eks hvordan Jesus gikk på tvers av både religiøse lover og strukturer når de sto i veien for å hjelpe mennesker. Jeg ser mye av Jesu ånd i det du skriver. Formaningene i brevene om hvordan man bør leve sammen gir også mer mening i lys av at de er skrevet til husmenigheter.

Hvis man skal se på det rent menneskelig og psykologisk sier det jo seg selv at en slik modell legger en mye sterkere grunn for personlig vekst og modning en om man kun skal fly rundt å bli fortalt hva man skal gjøre og ikke gjøre.

Forøvrig kan jeg jo nevne at jeg selv er med i en uavhengig Bibelgruppe som i praksis fungerer svært likt din beskrivelse av ikke-hirearktisk husmenighet, selv om de som går i gruppa også er medlemmer i forskjellige tradisjonelle menigheter.

Jeg kommer nok til å forsette å tygge på det jeg finner på dine nettsider.