I en artikkel forteller DN om Bill Hybels og hans megakirke i USA. DN skriver daglig om bedrifter, derfor er det lett for avisen se hvordan megakirkene tenker som bedrifter som har visjoner og markedsundersøkelser. Bill Hybels sier for eksempel:
– Hemmeligheten bak godt lederskap er enkel: Spør folk hva de vil ha.
Selv om jeg er for husmenigheter uten hierarki, betyr ikke det at jeg mener at alt i megakirker er galt. Men jeg tror man gir mer plass til det allmenne prestedømme og kjærlighet mellom mennesker hvis man møtes som de første kristne gjorde: i hussamlinger uten hierarki.
Bill Hybels sier at det var som et jordskjelv da de etter tyve år oppdaget at mange i menigheten ikke hadde personlig vekst. Jeg tror dette skyldes megakirkenes konstruksjon med hierarki, mange aktiviteter og tyngdepunkt i seniorpastorens ukentlige preken.
Jeg tror det er bedre å møtes som venner i hjemmene og samtale om tro og liv, uten å få servert ukens tema fra et lederskap man aldri har vekslet to ord med. Så lenge det fins et religiøst lederskap, kan en alltids legge ansvaret for teologien på dem, og man gidder egentlig ikke sette seg inn i sakene.
Hva da med alt annet, slik som sangkor og alle andre aktiviteter? Det mener jeg kan ordnes på siden av menighetssamlingene. Man behøver ikke samle alle aktiviteter under én stor paraply. Når alt skal foregå i samme store bygning, er det lett at man forsvinner i mengden.
– Hemmeligheten bak godt lederskap er enkel: Spør folk hva de vil ha.
Selv om jeg er for husmenigheter uten hierarki, betyr ikke det at jeg mener at alt i megakirker er galt. Men jeg tror man gir mer plass til det allmenne prestedømme og kjærlighet mellom mennesker hvis man møtes som de første kristne gjorde: i hussamlinger uten hierarki.
Bill Hybels sier at det var som et jordskjelv da de etter tyve år oppdaget at mange i menigheten ikke hadde personlig vekst. Jeg tror dette skyldes megakirkenes konstruksjon med hierarki, mange aktiviteter og tyngdepunkt i seniorpastorens ukentlige preken.
Jeg tror det er bedre å møtes som venner i hjemmene og samtale om tro og liv, uten å få servert ukens tema fra et lederskap man aldri har vekslet to ord med. Så lenge det fins et religiøst lederskap, kan en alltids legge ansvaret for teologien på dem, og man gidder egentlig ikke sette seg inn i sakene.
Hva da med alt annet, slik som sangkor og alle andre aktiviteter? Det mener jeg kan ordnes på siden av menighetssamlingene. Man behøver ikke samle alle aktiviteter under én stor paraply. Når alt skal foregå i samme store bygning, er det lett at man forsvinner i mengden.
Megakirker har også en mengde støttetjenester som kun er nødvendig fordi man har valgt å være megakirke. Disse kan man kvitte seg med hvis man legger tyngdepunktet i hussamlinger.
I pinsebevegelsen i Norge er gjerne Bill Hybels megakirke et forbilde. Selv i små menigheter med knapt et tresifret medlemstall, bygger man scener inne kirkelokalene. Slik ligner de små pinsemenighetene på de litt større pinsemenighetene. Og de litt større pinsemenighetene ligner på Bill Hybels megakirke. Drømmen er å bli en megakirke.
Men, som sagt, det er ikke slik at hver enkelt del i en scenekirke eller aktivitetskirke er uheldig. Det kan for eksempel være god mat i kafeen og prekenen kan være motiverende. Det er totalen, selve paradigmet, altså måten man tenker på og verdiene man lever etter, som jeg mener man må drøfte.
Kommentarer