fredag 16. april 2010

Nei til tjenende lederskap i menighetslivet

Det er mye fint som sies om tjenende lederskap, for eksempel at man skal forsøke å få andre til å vokse. Men hvorfor er det liksom nødvendig å være leder for å støtte andre? Er det umulig å hjelpe en venn uten først å lage et religiøst hierarki?

Selv mener jeg NT beskriver menighetslivet som ikke-hierarkisk der alle skal støtte alle med de gavene hver enkelt har. Det er nesten umulig å se for seg et slikt menighetsliv i dag, for vi er vant med at prest eller pastor bestemmer.


Begrepet tjenende lederskap består av to ord. Når man snakker om dette begrepet er det stort sett det første ordet man omtaler, for der møter man liten motstand. Det første ordet handler om å være lyttende, motiverende osv. Men dette er poenger som vi alle bør være opptatt av. Det er det siste ordet som må defineres bedre. Det betyr egentlig ”lederen bestemmer” eller ”lederen har særrettigheter som du ikke har”.


Enkelte kristne miljøer er helt tydelige på hva de mener med religiøst hierarki. Men når pinsevenner snakker om hierarki, pakkes det derimot ofte inn. I en artikkel nylig utgitt av pinsebevegelsens felles avis/blad, nevnes poenget ”å gi retning”, som et argument for hierarki og tjenende lederskap.


Jeg mener at uten å være leder går det an å anbefale en retning og forsøke motivere andre inn i den retningen. Men ved å være leder, kan man bestemme over flokken. Da kan man alene bestemme retningen for mange. ”Å gi retning” høres ganske mykt ut, men det betyr egentlig ”å bestemme over andre” når man kobler det som argument for hierarki og lederskap.


Hvorfor pakker man det inn? Holder ikke teologien?


Forfatteren av artikkelen jeg leste, har egne nettsider og der pakkes det ikke like mye inn. Demokrati eller konsensus står ikke høyt i kurs der. Budskapet der er at menigheten skal ledes av en sterk apostel eller to, etter prinsippet ”apostolic covering over the church”. Apostelen ”skal frakte menigheten til det mål Gud har bestemt” (to carry the church into its God-given destiny). Folk som er uenige i retningen og gjerne vil drøfte den, karakteriseres som egoister.


Påstanden er altså at dagens apostler er mye mer på nett med Gud enn hva resten av menigheten er, for det er apostelen som vet Guds planer med menigheten, og det er apostelen som skal frakte menigheten til målet.


Det allmenne prestedømme og Den hellige ånd får mindre plass i slike hierarkiske opplegg der den ene sterke lederen kjenner Guds planer alene og har makt til å bestemme over de andre.  Opplegget ligner heller ikke det menighetslivet som Paulus oppfordrer til, der alle deltar med innslag, der man støtter hverandre, der man underviser hverandre osv.


Jeg håper hierarkitilhengere i pinsebevegelsen kan bli mer konkrete når det gjelder hva de mener lederskapet skal kunne bestemme. Er det snakk om å bestemme hvilke sanger menigheten skal synge? Er det å bestemme hvem som skal preke?


Når man argumenterer for tjenende lederskap i menigheter, snakker man altså gjerne om de myke sidene som er at lederen skal være lyttende, være motiverende, har respekt for andre osv. Men da nevner man poenger som ikke er spesielt for ledere, men poenger som bør gjelde oss alle. Jeg er altså ute etter å høre konkrete eksempler på hva man mener et religiøst lederskap skal kunne bestemme, det vil si hva som definerer ordet lederskap i begrepet ”tjenende lederskap”.


For mange kan nok spørsmålene jeg stiller virke uinteressante, for man tar gjerne utgangspunkt i dagens menighetsliv som har mange aktiviteter under samme paraply. Derfor ligger det som en selvfølge at man skal ha et lederskap som bestemmer. Men det fins altså et alternativ, nemlig at man møtes slik de første kristne gjorde, i hjemmene.

Ingen kommentarer: