lørdag 17. april 2010

Tjenende lederskap: Forskjellen på bedrifter og menigheter

Hvorfor er jeg mot tjenende lederskap i menighetslivet? La meg svare med et eksempel fra noen venner som samles. Hver uke er noen venner sammen og spiser god mat og forsøker å bygge hverandre. Plutselig er det en som reiser seg og sier:

”Folkens, jeg har grublet litt og har kommet frem til at jeg bør være sjef i denne venneflokken. Det betyr at det er jeg som bestemmer hvem som kan si noe eller holde et innslag når vi er sammen. Det betyr også at jeg skal tenke ut en visjon for oss alle, og dere må tjene meg slik at vi når visjonen min.”

En slik oppførsel ville ha blitt kontant avvist fra de andre vennene. De ville antagelig ha ringt etter legehjelp. Man trenger ikke forklare i lange baner hvorfor en slik oppførsel er uhørt blant venner.

Hva har dette med menighetsliv å gjøre? Jeg mener at de første kristne holdt samlinger i hjemmene etter samme prinsipper som venner har.

I andre sammenhenger kan hierarki være ok. Da er det snakk om eiendomsrett. Det er ingen som eier en venneflokk, men man kan eie en bedrift. Da har eieren noen særrettigheter slik som å kunne gi ordrer, ta ut utbytte, osv.

Betingelsene er at bedriften ikke driver med slaver, skattesnyteri, brudd på forbrukerlovene, miljøsvineri eller lignende.

I menighetslivet er det Gud som er eieren. Det er ikke presten eller pastoren som eier menigheten. Men i dagens opplegg kan prest eller pastor hindre folk i holde innslag eller si noe i samlingen. De sitter med hierarkisk rett til å overprøve de hjertekall Gud sender til ulike personer. Slik setter strukturen bremser på det allmenne prestedømme.

Løsningen er å satse på enklere samlinger, gjerne i hjemmene, hvor man møtes som venner uten hierarki. Det er også slik de første kristne møttes i følge NT. Det fantes ikke kirker eller erkebiskoper den gangen. Pastorene var husverter uten hierarkisk makt eller religiøse monopoler.

I eksempelet mitt med den ene vennen som krevde at de andre skulle tjene ham, tenker du kanskje at dette var et ekstremt og hypotetisk. Men i et blad som den norske pinsebevegelsen ga ut nylig, står nettopp dette i en artikkel om pastorer, visjoner og tjenende lederskap. Det står: ”Folk må oppleve at lederskapet setter tydelig retning, slik at de i sin tur kan tjene og hjelpe lederne å nå målet.

Jeg finner ikke menigheter i NT som har hver sin visjon. At menigheter skal ha hver sin visjon, er en idé som dukket opp for bare 30 år siden. Det er ikke forankret i NT. 

Problemet med visjoner er at de ofte er koblet opp til å bygge noe stort under samme paraply, dermed endres de interne verdiene. Fokuset rettes mot de sterke som kan bidra til å oppfylle visjonen. Og ofte legges det føringer om nødvendigheten av et hierarki.

I en bedrift er man mest opptatt av å få et overskudd. Innbakt ligger at det lønner seg å behandle sine ansatte pent, for da stiger overskuddet. Slik kan man gjerne snakke om tjenende lederskap i bedrifter. Lederen må motivere og få alle ansatte til å vokse. Likevel er ikke den ansatte verdt fem øre hvis overskuddet synker, da kan den ansatte kastes ut. De mellommenneskelige verdiene i en bedrift er derfor ikke de samme som i en venneflokk. Jakten på å nå visjonen/målet/overskuddet har skylda.

Ellers i livet opplever vi hierarkier mange steder. Det er ikke slik at ethvert hierarki er noe forferdelig. Så lenge bedriften ikke har deg som slave, er det selvsagt greit å være ansatt. Det er en byttehandel hvor du bidrar med arbeidskraft og får penger tilbake. Det er egoisme på begge sider av bordet. Hvis en av partene ikke får nok uttelling, så brytes avtalen. Men slik skal man ikke tenke blant venner. Hvis vennen opplever en depresjon, så skal man ikke bryte relasjonen.

Dette passer bra med de idealene som NT setter opp for menighetslivet. Man skal bygge hverandre, undervise hverandre, be for hverandre. Man skal ikke prioritere å støtte de sterkeste, slik visjonsdrevne hierarkiske menigheter legger opp til. NT viser at man møttes i hussamlinger, man hadde ikke kirker.

Noen kan sikkert si: ”Det er frivillig å være med i menigheten, derfor kan du ikke protestere på at vi bestemmer.” Ja, det er frivillig å delta i en menighet. Men teologisk legges det gjerne opp til at hvis du vil være en kristen, da må du være med i en menighet, og menigheter skal være hierarkiske. Derfor er det egentlig ikke helt ”frivillig”.

Å ha et ikke-hierarkisk syn, altså et vennesyn, på menighetslivet, betyr ikke at man er mot enhver form for lederskap. En grei kjøreregel er å tenke: "Ville en venneflokk ha godtatt dette?" Hvis for eksempel en venneflokk skal på en kjøretur med overnatting, og en av vennene har peiling på både overnattingssteder og veien frem, da kan man la denne vennen bestille overnatting uten at alle de andre blander seg inn i detaljene. 

Noe helt annet er det hvis denne vennen skal bestemme hvem som skal få lov til å si noe hver uke vennene er sammen.

Når det gjelder tjenende lederskap må man skille mellom bedrifter og venner/menigheter. Det er for øvrig ikke en betingelse at man må være leder for å bidra til at andre vokser. Man kan gjerne være en venn.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hva med at skriften sier at man ikke skal holde seg vekke fra menigheten, slik noen gjør?

Sjur Jansen sa...

Jeg forstår ikke spørsmålet ditt. Kan du utdype hvor mitt menighetssyn eventuelt er i konflikt med bibelteksten du nevner?

Det står for øvrig ikke menighet på gresk i teksten du nevner, det står samling, men det har egentlig ikke så mye å si.