Bonden Hans Nielsen Hauge var 25 år gammel da han skulle trykke sin første bok i 1796. Broren var lensmann og leste gjennom manuskriptet, og sa at Hans ville havne i fengsel hvis det ble alvor av planene. Boken hadde mye kirkekritikk, noe som ville bli slått hardt ned på i datidens Norge.
Etter tre ukers grubling, med en frykt der svetten rant, bestemte Hauge seg for å ikke stryke noe av teksten, men kjøre på.
Fra bondegården i Østfold begynte Hauge å gå mot Oslo, eller Christiania som det het den gangen. Det fantes kun ett trykkeri i Oslo, og det skulle Hauge besøke.
Med dagens rette motorveier er det 9 mil til Oslo, den gangen var nok reisen en god del lengre. Da han var kommet et par mil hjemmefra, oppdaget Hauge at manuskriptet var borte. Han tenkte da at det måtte være Guds vilje og at han slett ikke skulle trykke teksten. Han svingte derfor av fra hovedveien og gikk tre kilometer innover en bygdevei, antagelig for å besøke en han kjente på en gård der.
Da han hadde vært i flere timer på gården, dukket det opp en fremmed kar som skulle gjøre noen forretninger der. Etter hvert sa mannen at han hadde funnet noen papirer langs veien. Hans Nielsen Hauge kikket på dem og kjente straks igjen sitt manuskript. Da tenkte Hauge at Gud hadde sørget for at han fikk manuskriptet tilbake, så da var det nok meningen at boken skulle trykkes likevel.
Han vandret videre. Men da han nærmet seg Oslo og kunne se utover byen noen kilometer unna, begynte motet å svikte. Han tenkte at når boktrykkeren hadde lest gjennom teksten, ville nok biskopen straks bli varslet, og så var forfølgelsen i gang. Han begynte å ombestemme seg. Det var vel egentlig best å droppe boken og gå stillere frem, var det ikke? Da ville han friere kunne snakke med folk han traff langs veien, slik han hadde gjort på veien mot Oslo? Det hjalp vel ingen om han havnet i fengsel? Da kunne han ikke snakke med noen. Det var jo slik broren hadde argumentert også.
Hauge følte seg bitte liten. Hvem trodde han at han var? Var han ikke bare en ulærd bondesønn? Han fikk en krise der på åskanten. Tankene gikk i spinn. Hva hvis Gud kanskje ikke engang fantes? Hva hvis…? Det var nesten så han hørte noen rope bak seg: ”Gå hjem igjen!” Han følte seg helt matt, tom og uten styrke.
Men så ropte han ut til Gud om hjelp og startet likevel vandringen inn i Oslo by.
Da boktrykkeren så at det kom en bonde inn døra, tenkte han at det var snakk om et filleoppdrag, kanskje bare noen viser som skulle trykkes for noen småpenger. Da Hauge spurte om det var mulig å få noe trykt, svarte derfor boktrykkeren kort nei. Så gikk boktrykkeren før Hauge fikk summet seg.
Hauge ble stående igjen sammen med de ansatte; læreguttene. De sa at Hauge ikke ville tjene penger på en tekst med gudelig innhold, han burde heller satse på noen morsomme historier og noen viser.
Bortsett fra at Hauge hadde fått tilbake manuskriptet på litt underlig vis, fikk han ikke rød løper, oppmuntringer og medvind. Han forsøkte i flere dager å få ta i boktrykkeren, for det var jo han som bestemte om trykkeriet ville ta oppdraget, men boktrykkeren var alltid et annet sted.
En kveld kom Hauge til trykkeriet og boktrykkeren var nok en gang borte. Hauge viste da frem teksten sin til en av de ansatte og pekte på de avsnittene som var mest kritiske til kirkens lærere, og spurte om det ville bety fengsel. Boktrykkerlærlingen sa at Hauge nevnte jo ingen konkrete navn. Hvis noen ville gå til angrep på Hauge, måtte de samtidig innrømme at de var skyldige i det Hauge anklaget dem for, forklarte han. Dette resonnementet følte Hauge seg styrket av.
Dagen etter fikk han endelig tak i boktrykkeren, Jens Ørbek Berg, og de gjorde avtale om trykking. Litt senere på året i 1796 ble det opptrykk, da under tittelen ”Betraktning over verdens dårlighet”. Bokens tittel har en ironisk dimensjon, i følge Hauge selv. Senere ble det nye opplag i Bergen, København og andre steder.
I boken langer Hauge ut mot ikke bare mot hyklerske prester, men han er også kritisk til kirkegjengere som ikke hjelper fattige som kommer innom. Han mener man ikke kan sove seg inn i himmelen, men en etterfølgelse av Jesus må samtidig føre til omvendelse i livet.
Sammen med sin første bok fikk Hauge også trykket opp et skrift med gode leveregler forfattet av en ukjent tysker.
Hauge satt etter hvert mange år i fengsel, men satte likevel preg på Norge, både blant de kristne, blant de fattige og i bedriftslivet.
Kilde: Boken "Hans Nielsen Hauge og hans samtid", tredje opplag, 1910.
Kommentarer