lørdag 7. mai 2011

Økonomisk fristende å bli kirke?

Enten man er ateist eller kristen, kan man få støtte fra stat og kommune hvis man registrerer seg som en organisasjon. Selv en husmenighet med 12-15 medlemmer kan motta 10 000 i året, det blir 100 000 kr i løpet av ti år. Registrerte trossamfunn eller livssynssamfunn får rundt 800 kroner i året pr medlem i støtte.

Men hvis man sier ja til pengene, er det en fare for at man innfører en struktur som har negative bivirkninger mellommenneskelig eller teologisk. Det spørs hva den opprinnelige hensikten med gruppen var.

Allerede når man skal sende inn søknaden, blir man påvirket til å tenke som en organisasjon, ikke som venner. Man må for eksempel oppgi til myndighetene hvem som sitter i styret. Venner opererer ikke med slikt.

Jeg er ikke mot organisasjoner, jeg er heller ikke mot at venner starter organisasjoner, for eksempel et idrettslag. Men jeg er mot at selve venneflokken lages om til en organisasjon.

Et vanlig argument mot ideen om et ikke-hierarkisk menighetsliv er at ”det vil alltid være noen som tar lederrollen uansett, så det er ryddigere om man velger eller erklærer en leder som kan stilles til ansvar”. Jeg forstår ikke argumentet. Driver folk virkelig slik rundt omkring når de treffer barndomsvenner og slektninger? Organiserer de venneflokken eller vennelunsjen og innsetter styremedlemmer og hovedpastor?

Nei, folk gjør ikke det. Men hvis man på forhånd har bestemt seg for at menighetsliv skal være en organisasjon, da vil man gjerne ha et styre. Det avgjørende er altså hvordan man ser på begrepet menighet.

En annen ting: Det er vel ikke slik at bare fordi noen gjør noe, så er det smart å ha det som en fast ordning? Altså: Hvis noen tar lederrollen uansett, så er det vel ikke automatisk slik at dette skal aksepteres som rett? La meg bruke et sterkere ord: Hvis det uansett er noen som bruker makt, da er det vel ikke rett av den grunn? La meg bruke et svakere ord: Hvis noen uansett tar initiativ, er det vel ikke av den grunn rett å monopolisere dette til å gjelde én person?
 
I dagens tradisjonelle kirker virker det som om man tror det er nødt til å være et hierarki for å leve ut kjærlighet eller for påvirke hverandre. Og det virker som man tror man er nødt til å ha et kirkebudsjett for å være en menighet.
 
Men saken er at det blant venner er fullt mulig å leve ut hverandre-verdiene. Man kan støtte hverandre, rettlede hverandre osv. I en venneflokk kan ulike gaver være fritt i bruk. Man kan alene eller to sammen hjelpe en fremmed. Man kan fortelle andre om evangeliet. Man kan ta initiativ eller støtte initiativ. Man kan holde et innslag i en samling. Man er ikke nødt til å være organisert hierarkisk for å leve ut slike ting.
 
Strukturen påvirker vårt syn på menighet. Hvis det eksisterer et styre, da er det naturlig å kunne klage på styret som ikke gjør jobben bra nok. Og styret på sin side føler det har større ansvar enn de andre, og må levere varene. Med pengestøtte fra stat og kommune kan styret ansette en pastor som preker. Strukturen forsterkes og medlemmene tar det for gitt at det er teologisk riktig å ha en slik pastorjobb. Da skal pastoren holde et innlegg hver søndag, de fleste andre skal lytte, ikke bidra. Men da har man i samme slengen fjernet seg fra oppfordringen i NT som er at alle kan bidra med innslag når man samles.

Og har man først gått inn på den veien, er det fare for at pastoren snart operer som en administrerende direktør og sitter i forhandlingsmøter med fagforeninger og mulige eksterne annonsører til storskjermen. Sykebesøk må da nedprioriteres, det er viktigere å optimalisere økonomien.

Storskjermforhandlinger er ikke en forutsetning for kjærlighet. Men man får nesten inntykk av dette når man ser hvordan tradisjonelle menigheter organiserer seg.

På den annen side: Det er ergelig å ikke kunne ta i mot gratis penger. Fins det en løsning? Tja, hvis en vennegruppe for eksempel lar alle sitte i styret og sender alle pengene fra staten videre til fattige eller til enkeltprosjekter, da kan man i stor grad beholde vennestrukturen og de verdiene som ligger i det.

Samtidig har man da juridisk skilt menigheten fra andre menigheter, noe som ikke passer med hvordan begrepet menighet blir brukt i NT. Hva som er rett å gjøre, kan diskuteres. 

Poenget mitt denne gangen er altså at hvis man sier ja takk til pengene fra staten, kan det bety at verdisettet/teologien endres. Det starter allerede ved søknaden og skjemaene.

Ingen kommentarer: