Man har i liten grad hatt en teologi som støtter utviklingen. Når man for eksempel innfører titler som hovedpastor, altså en pastor over de andre pastorene, da kan man ikke vise til noen bibelvers der ordet hovedpastor står.
Andre ganger legges det frem bibelvers, som jeg er uenig i tolkningen av, men da er det i alle fall noe å diskutere. Men når bibelvers strekkes til å gå inn for en kommandostruktur, da blir jeg ganske oppgitt.
Pinsepastor Frank Erlandsen skriver i avisen KS om Harald Hårfagre som samlet Norge til ett rike. Hårfagre fikk lagt småkongene under seg og kunne være storkonge over dem. Historien bruker Erlandsen til å argumentere for et opplegg der Pinsebevegelsen skal ha en felles toppleder.
Tradisjonelt har pinsevenner ment at hver menighet skal være selvstendig, derfor har man ikke hatt noen som ble kalt generalsekretær, president eller toppleder over alle menighetene. Men nå snakker man om at få en slik leder. Avisen KS har gått foran og gitt en person denne tittelen allerede. Og Erlandsen følger opp i sin artikkel. Han synes det er pinlig at motstanden innad i bevegelsen har vært så stor mot topplederskap.
Jeg synes sammenligningen med Hårfagre er dårlig. Det er forskjell på et menneskes ønske og på Guds ønske. Harald Hårfagres maktbegjær og harde hånd kan ikke være et forbilde for menighetsliv og evangelisering.
Hvis det er fint å legge småkongene under en storkonge, da må det i tilfelle være enda bedre å la også storkongene ligge under en keiser og la keiserne ligger under en storkeiser. Hvor skal man egentlig sette strek? Bør man ha en skandinavisk toppleder? Hva med en europasjef? Hvorfor ikke en pave for hele verden?
Frank Erlandsen går inn for et system der alle med autoritet skal ha en med autoritet over seg. Jeg får ikke systemet til å gå opp. I tilfelle må det gjelde en annen teologi for de som sitter aller øverst. Tidligere har jeg sett eksempler på nettopp det. De som sitter aller øverst, opererer etter konsensusprinsippet som plutselig er teologisk spiselig likevel.
Erlandsen tolker Matteus 8:5 til at alle med autoritet i menighetslivet skal stå i et system med en autoritetsperson over seg. Men jeg kan ikke se av denne bibelteksten at Jesus sier at vi skal organisere oss på en slik hierarkisk måte. Poenget i historien er at Jesus har makt over sykdom og at et ord er nok fra Jesus.
Historien er at en offiser som har en syk tjener hjemme, kommer fortvilet til Jesus og ber om hjelp. Offiseren har forstått at Jesus har makt til å kommandere sykdom vekk. Offiseren forklarer dette med et bilde fra sin egen hverdag der ord og makt henger sammen:
”Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli frisk. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: 'Gå!' så går han, og til en annen: 'Kom!' så kommer han, og til min tjener: 'Gjør dette!' så gjør han det.»
At Jesus kan kommandere en sykdom til å forsvinne, betyr ikke at vi i menighetslivet skal ha en kommandostruktur mellom oss. Hvor er i tilfelle denne kommandostrukturen i Matteus 8:5? Jeg ser ingen pastor som gir kommando der. Jeg ser ikke en kristen menighet som er formet etter en hierarkisk struktur. Jeg ser ingen pinsetoppleder. Men jeg ser at Jesus svarer at offiseren kan gå hjem, for det skjedde slik offiseren trodde, tjeneren ble frisk.
Erlandsen nevner i sin artikkel også underordning. Dette greske ordet hadde den gangen to betydninger, en sivil og en militær. Den sivile betydningen var å frivillig støtte noen for å oppnå en felles sak. Erlandsen legger opp til at vi kristne skal bruke den militære betydningen. Jeg synes den sivile betydningen passer mye bedre inn i landskapet ellers i NT.
Det er ikke mulig å legge inn kommentar etter Erlandsens artikkel. Jeg har sendt ham en e-post i tilfelle han ønsker å kommentere på min blogg.
PS: Mitt svar på overskriften om småkonger og keiser, er: Ingen av delene.
Kommentarer