tirsdag 31. januar 2012

Hvorfor er særnorsk liturgi et krav?

Kirkerådet i Den norske kirke skriver:

"Det er nyttig, men ikke nødvendig å ha digital tilgang til Den norske kirkes liturgisamling for å forberede gudstjenester."

Den norske statskirkens digitale liturgisamling fantes ikke blant de første kristne, likevel holdt de første kristne samlinger. Derfor har Kirkerådet helt rett når det sier at det ikke er nødvendig å kjøpe digitalt abonnement på en spesiell norsk liturgi.

Men det var nok ikke akkurat det Kirkerådet mente. Kirkerådet mente nok at man kan kjøpe en papirversjon.

En del av denne særnorske liturgien kan man finne gratis på nettsidene til Den norske kirke. Men musikkoppskriften til liturgien er rettighetsbelagt materiale, det må man betale for. Så langt jeg forstår, kan man altså ikke holde gudstjeneste i Den norske kirke uten at noen på forhånd har fått betaling.

Hvordan har man havnet i en situasjon der noen skal ha betaling for at kristne skal være sammen? Hvorfor er det ingen av biskopene eller benkesliterne som reagerer? Hvorfor har man ikke de første kristnes samlinger, altså Bibelen, som forbilde?

Kirkerådet skriver: "Kirkerådet har forståelse for belastningen ved at innkjøp av digitale løsninger til gudstjenestereformen kommer på toppen av en allerede stram økonomi." Kirkerådet sier også om betaling for liturgirettigheter: "Slik verdsetter kirken kunstnerisk kvalitet,"

De første kristne møttes i hjemmene. Når man flytter dagens kirkeordninger inn i hjemmene, ser man hvor fremmede de. Skal jeg kreve kopirettigheter og avgifter av måten jeg hilser folk velkommen hjem til meg? Skal jeg si til gjester og venner:

"Min familie har forståelse for belastningen som sofabilletter utgjør i samlingen hjemme hos oss. Men slik verdsetter vi sammen den kunstneriske kvaliteten til de hjemmestrikkede putene jeg har utsmykket sofaen med, de er spesielt laget til våre felles samlinger, og vi kan ikke møtes uten dem."