søndag 8. januar 2012

Eldste var eldste fra før

Blant de første kristne var det noen som ble kalt eldste. Generasjoner senere fikk disse status som prester. Dette til tross for at apostelen Peter kaller alle kristne for prester, opprinnelig var det altså ikke meningen at kristne skal ha en egen presteklasse.

Presteord brukes aldri om utvalgte kristne i NT, dette indikerer at de første kristne gikk inn for ikke-hierarki. Flere hundre år senere forlot man denne tanke litt etter litt, og man fikk både prester, erkebiskoper og pave, det hele organisert som en pyramide.

Når man skal forsøke å finne ut hvordan de første kristne organiserte seg, er ordet eldste viktig, det brukes flere steder i NT. Mange mener at en som ble omtalt som eldste i en urmenighet, først hadde vært en fisker, snekker eller lignende, og deretter hadde fått en stilling som eldste, nesten som et eget yrke.

Men det fins en annen tolkning som sier at de som ble omtalt som eldste i menigheten, var eldste også før de ble kristne. Dette gir en annen forståelse av ordet.

I antikken fantes det eldste over alt, de eldste var ikke kristne. Ja, selv i dag fins det eldste her og der. Forleden så jeg et TV-program der en mann var på reise, tilfeldigvis kom han innom en landsby. De eldste i landsbyen innkalte ham så til et møte. Dette var bare som en bisetning i programmet, men viser at begrepet eldste fremdeles eksisterer noen steder.

I antikken kunne eldste være litt av hvert. Noen steder kunne det bety rett og slett en gammel person. Andre steder betydde det at man samtidig hadde en plass i landsbystyret. Noen steder fikk man plass i styret for kun ett år av gangen, men eldste var man hele tiden.

Det er altså ikke lett å definere presist hva en eldste var. Men man kan tenke seg at en eldste var en som var godt voksen, og som hadde fått seg eget hus av en viss størrelse, og som hadde bygget opp sitt eget firma eller som drev en bondegård og som hadde en viss innflytelse i sitt nabolag. Man var eldst i sin familie med både barn og svigerbarn, kanskje hadde man også en del ansatte.

1/3 av dem som levde i antikken, var slaver. Ved å kalle noen for eldste, sa man samtidig at vedkommende ikke var slave.

Selv om jeg skulle bomme litt på definisjonen av en eldste i antikken, jeg er ikke historiker, så er poenget uansett at det fantes eldste i antikken som ikke hadde noe som helst med kristne menigheter å gjøre. Det fantes fiskere som ikke var kristne, det fantes revisorer som ikke var kristne, det fantes masekopper som ikke var kristne, det fantes syke som ikke var kristne, det fantes snille som ikke var kristne og det fantes eldste som ikke var kristne. Eldste var ikke et yrke, men en slags merkelapp som sa noe om en person.

Hvis noen sa: "Jeg skal kontakte menighetens fiskere", da betydde ikke det at menigheten hadde ansatt fiskere som skulle skaffe fisk til menigheten. På samme måte kunne man si "Jeg skal kontakte menighetens eldste". De var ikke ansatt som eldste.

Det var mange fiskere i landsbyen, noen av dem tilhørte menigheten. Det var mange eldste i landsbyen, noen av dem tilhørte menigheten.

Det passer ikke helt, men la meg omskrive eldsteordet til storbonde. Du var storbonde før du fikk en tjeneste blant de lokale kristne, og du var storbonde også etterpå. Du ble ikke storbonde bare fordi noen lokale kristne la hendene på deg og ba en bønn.

Apostelen Peter kaller seg eldste i sitt brev. Han oppfordrer så andre eldste til å ikke være herrer over den flokken de har hos seg, men være et forbilde og være som hyrder.

Det fantes ikke kirker den gangen, de første kristne møttes i hjemmene til måltidssamlinger. Når Peter snakker om flokken som eldste har hos seg, så betyr det sannsynligvis hjemme hos de eldste (hvor ellers?). Men det kommer ikke frem om Peter mener de ansatte og familien, eller om han mener de kristne gjestene som jevnlig kom til måltidssamling (eller gudstjeneste som man i dag kaller det).

Men hvis vi antar at Peter snakker om menigheten, så indikerer det to ting: 1) De kristne eldste hadde en tjeneste blant de kristne, det vil si en husverttjeneste. Den tjenesten besto ikke bare av å åpne hjemmet for samlinger, men også å være omsorgsfull som en hyrde. 2) De kristne eldste skulle ikke være sjefer eller utnytte flokken til egen vinning.

De kristne eldste var altså eldste i landsbyen eller nabolaget sammen med ikke-kristne eldste. Hvis noen kom på besøk til landsbyen, bykvartalet eller nabolaget, og spurte om å få snakke med en av de eldste på plassen, ville man peke like gjerne på en kristen eldste som en ikke-kristen eldste.

Var man blant de eldste på plassen, hadde man hatt nok år til å bygge seg opp et hjem og et firma. Kanskje man hadde arvet også. Som eldste hadde man store nok boliger, og ressurser nok, til å invitere til jevnlige måltidssamlinger. Eldste hadde også større frihet til å kunne ta fri fra jobben (firmaet eller bondegården sin) og besøke syke og be for dem. En slave eller en ansatt i antikken hadde ikke like stor frihet.

I NT kan vi lese at Titus skal få på plass eldste i hver by på Kreta. Siden det var vanlig med eldste mange steder i antikken, må vi anta at Titus skulle forsøke å overbevise noen av de eldste i hver by til å bli kristne og til å påta seg tjenesten med å invitere til jevnlige måltidssamlinger. Eller at flere av dem allerede var blitt kristne og at Titus skulle utfordre kun enkelte av dem til å være husverter. Kanskje noen av dem slett ikke passet som kristne husverter fordi de ennå ikke var blitt helt overbevist om den kristne troen.

Hvis man først hadde tjenesten som husvert, ser det ut til at det fulgte med et ansvar, slik Peter forteller om, man skulle holde tilsyn med flokken. Et annet sted i NT brukes tilsynsordet som oppfordring til hele menigheten, så alle kristne hadde dette ansvaret om å passe på hverandre. Men som godt voksen ressurssterk person med eget firma, ansatte, plass i nabolagstyret og større bevegelsesfrihet enn mange andre på den tiden, og med en flokk som jevnlig møttes i eget hjem, da gikk oppfordringen spesielt til husverten.

En husvert ville jo automatisk få god oversikt over menigheten, han eller hun var jo alltid til stede når det var samling, for samlingene var jo hjemme i eget hus. Andre personer kunne være litt mer til eller fra. Var man en slave, fikk man kanskje ikke tillatelse til å spise middag med venner på nabogården hver eneste uke. Men da visste husverten at slaven på en av nabogårdene dessverre ikke hadde fått fri til å komme. Husverten fikk derfor et veldig bra overblikk og kunne kanskje oppfordre noen til å besøke slaven eller selv ta en tur.

Det var antagelig lettere for en eldste å ta turen bort til nabogården og snakke med den eldste som bodde der, og oppfordre til at slaven burde få fri til å spise middag med kristne venner. Det var nok ikke like lett å banke på døra til en av områdets eldste hvis man selv hadde en lav status eller ikke fikk lov til å forlate hjemmet.

Det kan derfor være mange gode grunner til at Titus og de andre kristne hadde som strategi å få på plass noen eldste i hver by. Da hadde man noen som var herre i eget hus og som kunne sørge for jevnlige samlinger. Men herre i eget hus skulle ikke bety at man skulle være herre over flokken, men slik har det dessverre blitt i dag med prester eller pastorer som bestemmer i kirkene.

Det kan hende jeg kommer med noen svakheter når jeg her skildrer en helt annen forståelse av hva en kristen eldste var opprinnelig. Men jeg synes uansett at svakhetene ved dagens kirkesystemer er mye større. Dagens opplegg fins rett og slett ikke i NT. Det fins ikke kirker, erkebiskoper, prestedrakter, prekestoler eller scenebelyste pastorer med visjoner som resten av menigheten må følge. NT trekker radikalt i en annen retning. Alle hverandre-oppfordringene, samt hvordan Paulus skildrer alles deltagelse i samlingene, og forbudet mot at eldste skal være sjefer, indikerer flat struktur og kjærlighetsmåltider i hjemmene. Eldstetjenesten, hvis man kan kalle den det, må ses i lys av alle de ikke-hierarkiske oppfordringene som fins i NT.

Det er ikke uvanlig å mene at de kristne urmenighetene hermet etter synagogene. Her flere ting å bemerke. NT sier at de kristne var kastet ut av synagogene. Det indikerer at de oppførte seg i strid med synagogeskikkene. Videre har vi brevene fra Paulus som handler om oppfordringer til menigheter som ikke først og fremst besto av jøder, men brevene ble skrevet til menigheter som var midt i områder der man dyrket greske eller romerske guder. Paulus oppfordrer ikke da til å få tak i en slags synagogeforstander eller et eldstestyre (eller prest eller pastor for den saks skyld) slik at det kan bli orden i samlingene, men han retter sine oppfordringer til hele menigheten.

Jeg finner ikke i NT at de første kristne hermet etter synagogene der man hadde et eldstestyre som opererte som et nabolagsstyre som grep inn i hverdagens lov og orden. Jeg ser derimot en stor variasjon i hvem som tok initiativer og beslutninger blant de kristne.

  • Vanlige kristne (ikke et eldsteråd) tok selv initiativ til å reise rundt omkring i en slags misjons- og evangelisttjeneste.
  • Jerusalemmenigheten (ikke et eldsteråd) sendte Barnabas til Antiokia
  • Barnabas (ikke et eldsteråd) sendte seg selv videre til Paulus
  • Noen kristne i Antiokia (ikke et eldsteråd) sendte penger til et katastrofeområde
  • Misjonærteamet (ikke et eldsteråd) sendte Paulus til kysten
  • Den hellige ånd (ikke et eldsteråd) sendte Ananias til Paulus
  • Noen kristne menn (ikke et eldsteråd) sendte Paulus til Tarsos
  • Peter (ikke et eldsteråd) sendte et helt gravfølge ut av et hus (Peter kaller seg riktignok eldste i sitt brev)
  • Menigheten (ikke et eldsteråd) sendte Paulus og Barnabas fra Antiokia til Jerusalem
  • Et kjempeseminar (ikke et eldsteråd) sendte Barnabas, Paulus og andre ut av Jerusalem. Riktignok var eldste involvert, men det var sammen med mange andre.
  • Den hellige ånd (ikke et eldsteråd) sendte Filip og Timoteus, Paulus osv
  • Paulus (ikke et eldsteråd) sendte seg selv ut for å besøke nyetablerte menigheter
Det fins altså ikke vedtak fra kristne eldsteråd i NT. Det er noe som må ha kommet senere etter hvert som menighetene ble formet hierarkisk. Keiser Konstantin på 300-tallet påvirket tungt hvordan menighetslivet etter hvert ble. Han sørget for å bygge kirker og gi prester fast lønn og romerske byråkratidrakter (som ligner på prestedrakter). Dermed fikk dagens forståelse av eldste sitt feste, altså at man er ikke eldste fra før, men eldste (prest) er noe man blir, man får til og med en prestedrakt som bekrefter den nye hierarkiske posisjonen.

Og med dette kunne man begynne å peke på GT der det finnes prester med prestedrakter. Man begynte å hente argumentasjon fra GT i stedet for NT. En slik argumentasjon hopper over at da Jesus døde, da revnet forhenget inn til det aller helligste rommet der kun utvalgte prester kunne gå. Etter mitt syn er det stor forskjell på GT og NT når det gjelder synet på prester. GT = noen få utvalgte prester. NT = alle kristne er prester.

Tilbake til Titus: Han skulle få på plass eldste i hver by på Kreta. Det greske ordet som er i bruk, er kathistēmi. Det kan bety å få på plass noe, og det er en like god oversettelse som det ordet som står i norske bibler: innsette.

Kathistēmi kan også bety å vise seg frem. Eller at en sjef bestemmer at noen andre skal ha en tjeneste. Det kan også bety å følge, hvis man skal tro norske oversettere. Et sted ordet er bruk, har norske oversettere valgt ordet "fulgte", det var noen som fulgte Paulus. Ut fra teksten ser man at noen venner av Paulus sender ham hit og dit, så "følge" passer ikke helt inn.

Med et slik vifte av ord å velge blant, åpner det seg flere tolkninger. Velger man å si ordinere, betyr det gjerne at man får en hierarkisk posisjon, og at man blir eldste i ordninasjonsøyeblikket. Velger man å si få på plass, åpner det for at man var eldste fra før, og da er det isolert sett åpent om tjenesten skulle være hierarkisk eller ikke-hierarkisk. Men man kan altså tolke det til at den skulle være ikke-hierarkisk når man ser apostelen Peters negative holdning til sjefing.

Man kan altså si at Titus i NT skulle få på plass eldste i hver by på Kreta, ikke ordinere fiskere og bilselgere til å bli prester. Det var eldste der fra før, så betydningen var å få kristne eldste i sving med en tjeneste, eller rett og slett å overbevise eldste til å bli kristne.

Når noen kristne skal inn i en tjeneste, er det naturlig at andre kristne ber for dem. Den gangen la man gjerne hendene på personen man skulle be for, det gjør man også ofte i dag. Men en slik handling betyr ikke at man må plassere tjenesten hierarkisk. Bønnehandlingen betyr bare at man ber for personen og tjenesten, og at man får en slags anerkjennelse og støtte.

Men i dagens kirker, med glitter på prestedrakter og med spesielle innsettelsesliturgier, da forbinder man en slik forbønnshandling med at man blir plassert i et hierarki.

Hvis man som eldste skulle ha en husvert-tjeneste blant de første kristne, da var det kanskje enkelte eldste man ikke burde oppfordre for mye, for de hadde ikke godt rykte selv om de så smått hadde begynt å omgås de ferske kristne i området. Derfor kommer Paulus med oppskrift på hvordan gode eldste skal være.

De bør for eksempel ikke være glade i alkohol/penger eller være en fersk kristen. De må heller ikke være voldelige. Helst burde de kunne undervise om kristen tro. Og de burde være gjestfrie, naturlig nok.

Et synonym for denne husvert-tjenesten er tilsynsmann, eller biskop på engelsk. Man får altså på plass en kristen eldste, og så kalles denne for tilsynsmann i menigheten. Akkurat slik både Paulus og Peter oppfordrer til, de oppfordrer de eldste til å holde tilsyn med flokken.

Generasjoner senere ble eldste splittet i to, man fikk biskoper og prester. Men opprinnelig var det en og samme person.

NT sier at Paulus tilkalte seg menighetens eldste fra byen Efesos. Det var altså flere kristne eldste i samme by. Hver av dem hadde et hjem der kristne kunne samles rundt en middag. Entall og flertall brukes vekselvis om eldste, det spørs hva man snakker om. Snakker man om en eldste som inviterer andre kristne hjem til samling, da er det entall. Snakker man om alle eldste i en by som inviterer kristne hjem til samlinger, da er det flertall.

Man kan nok også se for seg at eldste kunne bli brukt i flertall i ett hjem. Ekteparet Priska og Akvillas inviterte folk hjem til samlinger, og Paulus kaller dette for menighet.

Hvis man gjerne vil bruke biskopordet, i stedet for eldsteordet, så var hver biskop vert for så mange som fikk plass hjemme, la oss si alt fra fem personer til tretti personer. I dag er biskoptjenesten blåst opp til det ugjenkjennelige. Opprinnelig var det snakk om mikrobiskoper.

Men hvorfor stresser Paulus og Titus med å få på plass eldste? Jeg tror det er en god strategi, for da kan man holde jevnlige samlinger, og i små flokker. Man kunne selvsagt også holde samlinger ute på et jorde eller en strand, men det er noe annet å samles nær en vedovn som koker varm kyllingsuppe og der et ektepar har tatt på seg ansvaret med å invitere jevnlig. Det betyr ikke at det var forbudt å holde samlinger andre steder enn hjemme hos ekteparet, men da visste man i alle fall at det ruslet og gikk samlinger i hvert fall dette hjemmet.

Det hele ligner på strategien til Jesus som sender ut misjonærer. De ble bedt om å ta inn hos folk som var gjestfrie og så etablere Guds rike der, om mulig. Og så reise videre. Spredningen av kristentroen var opprinnelig knyttet til hjemmene. Det var en svært smart strategi, kristentroen spredde seg med enorm fart de første par hundre årene. Men så kom kirkebygningene, prestene, hierarkiene og alt det andre vi kjenner i dag. Da bremset det opp.

Skal dagens kristne kjenne seg pliktig til å herme etter de første kristne? Jeg mener at det bør man i stor grad. Men jeg mener det ikke er en kristen plikt å bruke hjemmene. Man kan selvsagt samles på en strand eller i en garasje man låner. Når det er sagt, tror jeg hjemmene fremdeles er en smart strategi, for da slipper man at økonomi og prosjekter trekker fokuset vekk fra å se hverandre og hjelpe hverandre. Når flokken som samles er liten, er det også lett bidra med innslag og leve ut hverandreverdiene.

Det er ingen i Norge i dag som betegnes som eldste i nabolaget eller i slekten. Vel, de kan betegnes som eldste på grunn av sin alder, men ikke eldste etter antikkens forståelse der man satt i nabolagets styre eller var et fritt menneske til forskjell fra slaver. Vi kan dermed ikke få på plass eldste i hver by og hvert nabolag i Norge. Så hva skal vi gjøre da?

Vel, vi kan herme etter hva som var hensikten med å få på plass eldste. Jeg tror hensikten var at noen fikk ansvar for å invitere til jevnlige samlinger og at disse var folk man kunne stole på og som ikke hadde egoistiske motiver eller som ønsket å være sjef i menigheten eller som fikk tildelt en religiøs posisjon, men som var oppriktig interessert i å bygge mennesker opp. Det kan og bør vi herme etter.

Ingen kommentarer: