De siste tiårene har det vokst frem en ny variant av kristendom. Man satser på sceneformidling, markedstilpasninger og visjonære superpastorer.
Man kan kalle det scenekristendom. Tyngdepunktet i menigheten er lagt på scenen. Pastoren kan avlyse en hvilken som helst aktivitet i menigheten, bortsett fra sceneopptredenen hver søndag.
Filmen over er en satire over superpastoren som kommer til byen med sin rike venn, namedropping og markedsføringsgrep. Superpastoren vet hva som fungerer på kirkescenen, det gjelder å fortelle tåredryppende historier om seg selv og finne på sjokkerende stunts.
Personlig hører jeg gjerne en god preken eller en konsert, jeg mener ikke at man skal tenke helt sort hvitt. Men jeg mener utviklingen med scenebaserte kirker er feil. Det er den andre veien vi burde gå, vi burde se hva de første kristne gjorde, de møttes i hjemmene der alle kunne komme med frie innslag.
Kommentarer