Filmen under er en satire over hippe pastorer som opererer i moderne kirker. Dessverre har pastoren i filmen dårlige holdninger. Scenen er hans beste venn, han nedprioriterer å snakke med medlemmene i menigheten. Han markedstilpasser showet sitt og sier at Bibelen kan man legge vekk. Manipulering av andre er han heller ikke fremmed for.
Enkelte som kommenterer på Youtube, tror filmen er en ekte dokumentar, folk er altså ikke fremmed for slike pastorer.
Enkelte som kommenterer på Youtube, tror filmen er en ekte dokumentar, folk er altså ikke fremmed for slike pastorer.
Så kan du si at heldigvis har dere ikke en slik parodipastor i menigheten du tilhører. For pastoren deres er jo en hyggelig kar. Men kanskje det likevel fins trekk som dere bør gjøre noe med?
Filmen starter med å fortelle hvor mange superpastoren trekker til sine samlinger. Pleier du å tenke i samme baner og verdsette personer etter hvor flinke de er til å preke? Er gode opptredener idealet? Eller skal våre forbilder være de som gir tid til enkeltmennesker? Hvorfor har dere valgt å legge menighetens tyngdepunkt på kirkescenen? Er det hentet fra Bibelen? Blir det mer kjærlighet i menigheten hvis man utvider scenen enda noen meter, er det slik det henger sammen?
Hvorfor er det akseptert at en scenepastor kan beordre menigheten til å reise seg, sette seg, repetere hans læresetninger, osv, som om menigheten var hans roboter? Hvorfor har dere en scenepastor som dirigerer menigheten når Paulus oppfordrer til at alle i menigheten skal komme med frie innslag? Er det virkelig rom for å bygge hverandre i dagens scenebaserte samlinger?
PS: Filmen ser ut til å ligge uten tillatelse på Youtube, men jeg har fått lov av produsentene til å lenke til Youtube.
Kommentarer