Folk flest tror big bang handler om en eksplosjon, altså at det fins et sentrum i universet som vi i dag kan peke på og si: "Det var der det startet". Men det er ikke slik forskerne mener big bang var. Teorien om big bang sier at det ikke fins noe sentrum i universet.
Men når man teller antall galakser i alle retninger, ligger de som ringer rundt vår galakse. Se for deg målskiven når du kaster med piler. Materien i universet er ikke spredd tilfeldig, men supergigantiske kjeder av galakser ringer oss inn. Ser man kun på materien, fins det et sentrum.
Det fins en alternativ teori som ligner litt på big bang. Man ser da for seg at materien tidligere var mer samlet enn den er i dag, før materien ble spredd eller strukket ut i alle retninger. På samme måte som med big bang, tenker man seg at det er rommet mellom materien som utvider seg og at det er denne utvidelsen som gjøre at materien spres. Altså at det ikke er en eksplosjon der bitene spres i et allerede rom, men at det er rommet som utvider seg.
Det er rart å tenke seg at mer av ingenting skal bety noe som helst, men man ser for seg at dette rommet er "noe". Einstein kalte det eter.
Det er som om man drar i en strikk. Har du festet noen knapper på strikken, vil det bli større avstand mellom knappene når du drar strikken ut.
Så kommer det interessante: Tyngdekraft påvirker tiden. En klokke ved fjorden går saktere enn en klokke på oppe på vidda. Det høres helt sprøtt ut, men det er testet med atomklokker. Vi har altså jorda som ligger nær midten av alle masse i universet. Det betyr at jorda er omringet av mer tyngdekraft enn hva som gjelder de ensomme galaksene i de ytterste ringene langt vekk. Og dermed opplever man ulik tid her hos oss og langt der ute.
Den som oppholder seg på jorda, kan oppleve tid som noen dager mens den som oppholder seg på en tilsvarende planet langt unna, kan oppleve tusener av år – samtidig.
Man kan derfor tenke seg at lysstråler fra fjerne stjerner har vandret gjennom universet i millioner av år selv om det har gått bare noen tusener av år her på jorda. Det spørs hvor man står når man observerer.
Denne teorien tar altså utgangspunkt i at universets rom (strikk) utvider seg, slik big bang-tilhengere også tror. Teorien tar også hensyn til hva man faktisk kan observere, nemlig at galaksene ringer oss inn. Big bang-teorien passer ikke med hva man observerer, for den forutsetter at massen skal være spredd likt utover.
Men begge teorier mener at universet utvider seg. Hva sier Bibelen om den saken? Det står 17 ganger i Bibelen at Gud strekker himmelen ut. På engelsk oversetter man gjerne til strekke (stretch), på norsk bruker man gjerne ordet spenne ut. Her er noen eksempler:
Bibelen sier altså:
Men når man teller antall galakser i alle retninger, ligger de som ringer rundt vår galakse. Se for deg målskiven når du kaster med piler. Materien i universet er ikke spredd tilfeldig, men supergigantiske kjeder av galakser ringer oss inn. Ser man kun på materien, fins det et sentrum.
Det fins en alternativ teori som ligner litt på big bang. Man ser da for seg at materien tidligere var mer samlet enn den er i dag, før materien ble spredd eller strukket ut i alle retninger. På samme måte som med big bang, tenker man seg at det er rommet mellom materien som utvider seg og at det er denne utvidelsen som gjøre at materien spres. Altså at det ikke er en eksplosjon der bitene spres i et allerede rom, men at det er rommet som utvider seg.
Det er rart å tenke seg at mer av ingenting skal bety noe som helst, men man ser for seg at dette rommet er "noe". Einstein kalte det eter.
Det er som om man drar i en strikk. Har du festet noen knapper på strikken, vil det bli større avstand mellom knappene når du drar strikken ut.
Så kommer det interessante: Tyngdekraft påvirker tiden. En klokke ved fjorden går saktere enn en klokke på oppe på vidda. Det høres helt sprøtt ut, men det er testet med atomklokker. Vi har altså jorda som ligger nær midten av alle masse i universet. Det betyr at jorda er omringet av mer tyngdekraft enn hva som gjelder de ensomme galaksene i de ytterste ringene langt vekk. Og dermed opplever man ulik tid her hos oss og langt der ute.
Den som oppholder seg på jorda, kan oppleve tid som noen dager mens den som oppholder seg på en tilsvarende planet langt unna, kan oppleve tusener av år – samtidig.
Man kan derfor tenke seg at lysstråler fra fjerne stjerner har vandret gjennom universet i millioner av år selv om det har gått bare noen tusener av år her på jorda. Det spørs hvor man står når man observerer.
Denne teorien tar altså utgangspunkt i at universets rom (strikk) utvider seg, slik big bang-tilhengere også tror. Teorien tar også hensyn til hva man faktisk kan observere, nemlig at galaksene ringer oss inn. Big bang-teorien passer ikke med hva man observerer, for den forutsetter at massen skal være spredd likt utover.
Men begge teorier mener at universet utvider seg. Hva sier Bibelen om den saken? Det står 17 ganger i Bibelen at Gud strekker himmelen ut. På engelsk oversetter man gjerne til strekke (stretch), på norsk bruker man gjerne ordet spenne ut. Her er noen eksempler:
- Han alene spente himmelen ut og gikk på havets bølger. (Job 9:8)
- Så sier Gud Herren, som skapte himmelen og spente den ut, (Jes 42:5)
- Jeg laget jorden og skapte mennesker på den. Med egne hender spente jeg ut himmelen, og hele dens hær beordret jeg. (Jes 45:12)
- Han laget jorden med sin kraft, han grunnla verden i sin visdom og spente ut himmelen ved sin innsikt. (Jer 10:12)
- Du svøper lyset om deg som en kappe, du spenner himmelen ut som en teltduk. (Salm 104)
- Han brer himmelen ut som et slør (gardin) og spenner den ut som et telt til å bo i. (Jes 40:22)
- Han bøyde himmelen og steg ned, under føttene hans var mørke skyer. (Salm 18:10)
- Han har spent nordhimmelen ut over det øde rom, hengt jorden opp over ingenting. (Job 26:7)
Bibelen sier altså:
- Gud har skapt universet
- Universet utvider seg
- Jorda er rund
- Jorda svever i universet
Kommentarer