Gå til hovedinnhold

Å være lutheraner er ikke bibelsk


Uff da, det var en hard overskrift. Mitt menighetsliv går ut på å være sammen med personer fra ulike kirkesamfunn. De kjenner meg. Hadde jeg brukt overskriften i en samling, ville de ha forstått at jeg ville ha frem et teologisk poeng – og at jeg gjerne ville møte dem neste gang også. Det går faktisk an å samtale om teologi uten å krangle. Det går til og med an å være uenig og likevel bygge hverandre opp. Spesielt når man vet at om en halv time skal man be sammen. Da kan man ikke tillate at teologisk uenighet gjør at man hever stemmen.

Nok om det, over til saken om lutheranere:

I Bibelen er Paulus negativ til kristne som blir tilhengere av enkeltpersoner. Han tenker ikke på enkeltpersoner som åpner sine hjem for misjonærer eller kristne venner, slik som Lydia eller Priska og Akvilas. Han hilser positivt til Priska og Akvilas i brevene sine og kaller samlingene hjemme hos dem ekklesia (det som i våre dager kalles menighet eller kirke).

Det er ikke noe galt i en slik gruppering for å samles. Å møtes i mindre grupper er ganske nødvendig for å kunne leve ut de kristne verdiene. Dessuten: Alle kristne på jordkloden kan heller ikke møtes på samme geografiske sted hver uke, derfor er man nødt til å møtes i mindre grupper.

Syn og tanke
Nei, det Paulus reagerer mot, er at de kristne i Korint hadde begynt å bli tilhengere av enkeltpersoners "syn og tanke". Det var slik gruppering han mente var feil.

Når man leser evangeliene i Bibelen, som er nedskrevet av ulike apostler, ser man at Jesus beskrives fra ulike kanter. Det betyr ikke at apostlene representerer ulik lære, men at beskrivelsene utfyller hverandre.

Det er derfor ikke uvanlig at kristne under en middag kan si for eksempel "Jeg liker Johannes best". De mener ikke dermed at resten av Bibelen ikke gjelder eller at de har fått helt dilla på Johannes. Men de mener at det er lettere å forstå innholdet når de leser sin favorittdel av Bibelen. Kanskje er det også avsnitt der som passer ekstra godt til deres eget liv.

Noe annet er det om kristne sier "Jeg holder meg til Johannes". Da har de ekskludert deler av Bibelen.

Paulus skriver altså til sine kristne venner i Korint. I starten av brevet tar han opp "syn og tanke" og at man ikke må bli tilhengere av enkeltpersoner:

"Jeg formaner dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere må være enige. La det ikke være splittelse blant dere, men stå sammen i syn og tanke. For noen av Kloes folk har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn?"

Lenger ut i brevet skriver han:

"Når det hersker misunnelse og strid blant dere, er dere ikke da styrt av kjøttet og går fram på menneskers vis? Når én sier: «Jeg holder meg til Paulus» og en annen: «Jeg til Apollos», er dere ikke da som alle andre mennesker? Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst."

Paulus bruker ordene stridigheter og splittelse om "syn og tanke". Det er ikke krangel om hvilket hjem man skal holde samling i. Men korinterne hadde delt seg etter sine favoritt-apostler. Paulus nevner tre apostler: Ham selv, Kefas (Peter) og Apollos.

Det betyr ikke at de tre hadde ulik lære. Men akkurat som evangeliene i Bibelen beskriver Jesus fra ulike kanter, kan de tre apostlene som Paulus nevner, ha betonet evangeliet litt forskjellig. Kanskje hadde de hver sine favoritthistorier om Jesus. Kanskje kom de også med litt forskjellige praktiske tips og råd. 

Noen av korinterne syntes også det var stas å bli døpt av en kristen kjendis, slik som for eksempel Paulus. Når Paulus får høre om situasjonen i Korint, skriver han i brevet at han er glad for at han ikke har døpt så mange i Korint. For det blir jo helt feil om folk knytter dåpen til ham som person. Da begynner folk å flokke seg rundt Paulus i stedet for rundt Jesus.

De kristne i Korint hadde altså begynt å gruppere seg etter hvilken apostel de likte best. Ikke bare det, men det virker som at de som likte for eksempel Paulus best, ikke ville høre på de andre apostlene. "Jeg holder meg til Paulus" indikerer det. Ja, hvis det ikke indikerte det, da hadde Paulus ingen grunn til å reagere med formaninger.

Bytt ut Kefas med Luther
Så kan du bytte ut "Jeg holder meg til Kefas" med "Jeg holder meg til Luther". Da ser du at det blir dobbelt galt. For det første er ikke Luther en av de opprinnelige apostlene. For det andre sier Paulus at man skal ikke holde seg til enkeltpersoner.

Det er ikke bare lutheranere som er på tynn is her. I våre dager samler kristne seg rundt karismatiske enkeltpersoner. Pastoren med de store talegavene lar kanskje ikke sitt eget navn være en del av kirkens navn. Men tilhengerne hans står likevel på et like tynt teologisk isflak som lutheranerne, for de har flokket seg rundt en enkeltperson og hans syn og tanke - det er noe Bibelen er negativ til.

Rammene for kristne samlinger
Lenger ut i samme brev viser Paulus idealene for kristne samlinger (eller gudstjenester som man sier i dag). Alle skal kunne ta ordet, det skal ikke være én person som bestemmer i samlingen. Hele menigheten skal være teologisk sikkerhetsnett. (1. Kor 14:30)

Man ser altså det samme idealet uttrykt flere steder i Bibelen. Det er en slags breddeidrett der alle deltar. En slags sikkerhet mot å bli en sekt.

Samtidig er Paulus opptatt av at kristne skal være ett i syn og tanke, det virker som en umulig oppgave. Men dersom alle kan ta ordet og man i fellesskap skal prøve (godkjenne eller forkaste) det som blir sagt, da har man i alle fall fått noen verktøy.

Ekklesia
Det bibelske idealet kommer også frem av ordet ekklesia (menighet).

Ordet ekklesia brukes i Bibelen både om små hjemmesamlinger, om alle kristne i en by og om alle kristne i hele verden. Skal det være mulig å leve opp til en slik definisjon, må menighet være som vann. La oss si at hver menighet er som en bøtte med vann. Da skal det være mulig å dyppe et glass ned i den ene bøtta og gå bort til den andre bøtta og helle ut vannet der. For vann er vann. Det skal også være mulig å ta to bøtter med vann og helle ned i et større kar. For vann er vann. Man kaller det vann enten det er snakk om vannet i en liten hjemmesamling eller det er snakk om alt vannet i hele verden.

Dersom man sier "Vi holder oss til Kefas her hos oss!" eller "Vi holder oss til Luther", da kan man plutselig ikke blande bøttene med hverandre mer.

Sagt på en annen måte: Kirkesamfunn er ubibelsk. For som regel har kirkesamfunn teologiske vedtekter på samme måte som når man sier "Jeg holder meg til Luther". Vedtektene går ut på hvem som har lov til å bli medlem. Man må skrive under på at man støtter de teologiske vedtektene, ikke bare de praktiske vedtektene. Og når man har skrevet under, følger det med noen rettigheter. Da får du i alle fall noen ganger lov til å ta ordet. Men retten til å ta ordet når kristne er sammen, den har du allerede i Bibelen.

Vedtekter brukes noen ganger for å stenge folk ute fra fellesskapet eller for å hindre at noen tar ordet.

Vi skal søke enhet
Bibelen appellerer derimot til enhet. Johannes skriver at han skal kjefte på Diotrefes når de møtes, for Diotrefes forsøkte å stenge enkelte ute fra menigheten.

Enhet betyr enhet i "syn og tanke". Det er ikke lett, men er et ideal. Enhet betyr også at alle menigheter skal kunne blandes fritt. Alle menigheter til sammen kalles jo i Bibelen for menighet - i entall.

Enhet betyr også at man ikke gjør forskjell på kvinne og mann eller jøde og greker.

Det er supre enhetsidealer som settes frem i Bibelen, men det er ikke så lett å ta dem inn over seg dersom man står i en lang kirketradisjon med andre verdier.

Illusjonen om enhet
Det er lett å bli lurt av en illusjon. De som holdt seg til Kefas, følte seg sikkert som ett. Og de som holdt seg til Apollos, følte seg sikkert som ett. Og de som kaller seg lutheranere eller har Luther med i sine vedtekter i dag, føler seg sikkert som ett. Men hadde dette vært en bra løsning, da ville ikke Paulus ha klaget på korinterne.

Det er bare tilsynelatende enhet når man har samlet seg under Luther eller en karismatisk pastor. Man kan ha mye enhet i hver gruppe, men det er vrient å slå gruppene sammen. I følge Bibelen skal det ikke være slike grupperinger. Som kristne har vi plikt til å søke oss vekk fra slike grupperinger. Vi har plikt til å søke enhet.

Løsningen er ikke Den katolske kirke, for den ryker av andre grunner. Løsningen er å møtes selv om man er teologisk uenig. Da tvinges man til å velge en felles plattform.

Rammene for samlingene står i Bibelen: De første kristne møttes til middager i hjemmene. Alle kunne ta ordet. Hele menigheten skulle diskutere om det som ble lagt frem, holdt mål. Man skulle ikke ha favorittapostler.

Nå er det heldigvis blitt moderne å møtes over skillelinjene. Lutherske prester får noen ganger lov til å preke i pinsemenigheter - og motsatt. Det er fint at man strekker seg. Men det er likevel et stykke igjen til at man kan oppfylle Bibelens definisjon av ekklesia. Når man har Luther i kirkesamfunnets navn, da flagger man at man ikke søker de bibelske idealene.

Lutheranernes "hellige" skrifter
Det er stor teologisk forskjell på lutheranere og mormonere. De fleste vil si at lutheranere er kristne og mormonere ikke er det. Likevel er det en prinsipiell likhet: Begge har bindende tekster som kommer i tillegg til Bibelen.

Konkordieboken er en samling lutherske tekster fra 1500-tallet. Den norske kirke har ikke hele boken som bindende, men deler av den.

Men hvor bindende er de? Hvis tekstene aldri endres, da kan man nesten kalle dem for "hellige" tekster. Hvis tekstene jevnlig måles opp mot Bibelen, og endres nå og da, er det Bibelen som er hellig og ikke Luthers tekster.

Som forsvar sier gjerne lutheranere at Luther hadde "Skriften alene" som prinsipp. Men i praksis er de lutherske kirkesamfunnene gjennomsyret av Luther. Lutheranere lever ikke ut "Skriften alene".

Det kom for eksempel en informasjonsmelding fra Den norske kirke i februar 2011. Kirken skulle diskutere lærespørsmål fremover. Hovedtemaet i kirkemøtene var "Hva betyr det å være en evangelisk-luthersk kirke i dag?" Bare overskriften sier hvor sterkt man er knyttet til Luther.

Kirken tar altså ikke utgangspunkt i Bibelen, men i Luther, og lar han vise hvordan man skal tolke Bibelen.

I sakspapirene til Kirkerådet satte man opp forslag til vedtak, her er noen av ordene som ble brukt:

"Kirkemøtet ber Kirkerådet om å bringe luthersk tenkning om det å være kirke inn i arbeidet med ny kirkeordning."

"å bidra med en luthersk forståelse av diakonien"

"å bidra til at luthersk forståelse av identitet og tro"

"at luthersk og økumenisk arv løftes frem under arbeidet med å implementere
gudstjenestereformen.

"En bevisstgjøring av forholdet til luthersk arv"

"utarbeides informasjonsmateriell og ressurser som kan stimulere til lutherske og økumeniske tiltak"

"at refleksjon rundt luthersk arv og identitet tas inn i videre arbeid"

I andre kristne sammenhenger ville man vært skeptisk til å knytte seg så kraftig til én bestemt persons teologiske ideer. Ta for deg punktene over og bytt ut Luther med en av dagens kristenkjendiser fra Norge eller utlandet. Eller bytt Luther med en av dagens biskoper. Eller en annen person fra kirkehistorien. Jeg håper du ser at det skurrer. Det følger ikke idealene som står i Bibelen.

I punktene over kan du så bytte ut Luther med Bibelen. Da blir det "bibelsk tenkning", "bibelsk forståelse av diakonien", "bibelsk forståelse av identitet og tro", "bibelsk arv som kan implementeres i gudstjenesten" og "bibelske tiltak".

Det er et bedre utgangspunkt. Da har man "Skriften alene" som utgangspunkt og ikke Luther.

Problemet med ordet bibelsk
Men ordet "bibelsk" brukes dessverre ofte til å splitte og gruppere seg – ikke til å skape enhet. Man står så hardt på sine tolkninger av Bibelen at man skriver dem ned i noen vedtekter som holder folk med andre tolkninger borte fra menigheten. Dette gjelder spesielt ved moralske spørsmål. Men det gjelder også når såkalte evangeliske kristne er teologisk sinna på katolikker. 

Men skal man virkelig være bibelsk, skal man være sammen selv om man er uenig. Man søke å bli enige, man skal søke enhet. Det er slik jeg forstår Paulus. Og så finner man det man er enige om: Jesus.

Jeg sier ikke at det er lett. Jeg sier ikke at jeg alltid får det til. Men jeg sier hva jeg tror er Bibelens idealer er når det gjelder menighetsliv.

Det er vanlig å bruke ord som ubibelsk, bibeltro og bibelsk for å virkelig slå fast et teologisk poeng. Da brukes ordene ofte for å rettferdiggjøre sin egen gruppering. Men når man har gruppert seg, da er man ikke bibelsk. Ser du problemet?

(Fotomontasje: Luther, hentet fra Wikipedia. Biskop Kvarme hentet fra Arbeids- og Sosialdepartementets Flickr-konto under CC-lisens).

Kommentarer

Anonym sa…
"Man søke å bli enige, man skal søke enhet. Det er slik jeg forstår Paulus. Og så finner man det man er enige om: Jesus.
Jeg sier ikke at det er lett. Jeg sier ikke at jeg alltid får det til. Men jeg sier hva jeg tror er Bibelens idealer er når det gjelder menighetsliv."
KOMENTAR: Jeg opplever at når de troende er født på ny og døpt i DHÅ - og elsker Jesus slik de skal - så oppstår ENHET automatisk. Teologiske forskjeller som ikke rammer grunnvollen blir ikke noe problem. Vi elsker bare de som elsker Kristus - kan ikke annet. Men når denne Kristus -opplevelsen er dunkel hos enkelte kristne så oppstår ikke denne enheten automatisk. Så problemet er gjerne ikke enheten - for den er en frukt når Jesus-forholdet er rett. Problemet er Jesus-forholdet. Mange kristne har ham dessverre ikke som Herre i sitt liv. Da oppstår ikke denne fantastiske enheten som den som elsker Kristus lengter så etter! Men dette er vanskelig å snakke høyt om for da blir man fort oppfattet som dømmende...
Vet at enheten var en selvfølge i den første menighet. De er heldige som slapp denne kirkehistorikken, Da kostet det gjerne livet deres å kalle seg en kristen. Det var mer ren vare, tenker jeg.... Religiøsiteten har skapt så mye halv-rein vare i menighetene våre. Enhet blir da ikke alltid en frukt. ...hva tenker du Sjur?
Ellers TUSEN takk for utrolig opplysende nett-side, Sjur Jansen. Jeg finner her svar på så mange spørsmål!
Sjur Jansen sa…
Ja, de første kristne var heldige som ikke hadde kirketradisjonene som forstyrrende element. Men vi må heller ikke romantisere for mye. Blant de første kristne var det mye som kunne forstyrre: gnostisisme eller andre religiøse retninger, hverdagsstrev, rikdom, feighet, maktbegjær, utagerende liv, lunkenhet, snobberi eller bekymringer.

Det hjelper veldig å ha et godt forhold til Jesus. Likevel er det som om man har bare det ene benet i himmelen, til og med Peter sviktet i en viktig stund. Hadde alt vært på stell blant de første kristne, hadde ikke Paulus hatt behov for formane om enhet.