Pastorene er blitt ti år eldre. Og mangler fremdeles en god venn.

Statistikken gjelder USA: På 25 år har gjennomsnittsalderen på pastorer og prester steget med 10 år. Det er Barna som skriver om det her.

I 1992 var medianalderen blant lederskapet i protestantiske kirker i USA 44 år. I 2017 er den steget til 54 år. Det er nå flere kirkelige ledere over 65 år enn under 40 år. Noe av utviklingen kan forklares med at levealderen øker.

En undersøkelse fra 2015 sier at halvparten av pastorene mener tjenesten er større enn de kan makte.

Mange undersøkelser viser triste tall. Over halvparten av pastorene sliter med å betale regningene. 35 prosent sliter med depresjoner eller føler seg utslitt (26 prosent). 9 prosent er utbrent. 23 prosent har ikke god nok kontakt med familien.

Enkelte tall er dog optimistiske, en undersøkelse fra 2016 sier at pastorene er mer lykkelige nå enn for 20 år siden. 77 prosent er minst 20 timer sammen med sin familie hver uke, det tallet har steget siden tidligere undersøkelser. Men fremdeles sliter altså pastorene med å finne seg gode venner.

58 prosent av pastorene sier de ikke har en ekte venn.

Jeg så på mange slike undersøkelser for en del år tilbake, både fra Norge og USA. Selv om man kan anta at kirkene blir stadig noe proffere overfor sine pastorer, er inntrykket at det fremdeles settes for høye forventninger til pastoren.

Jeg har mange ganger pekt på en annen løsning: Ikke-hierarki og samlinger i hjemmene.

Dagens pastorrolle finnes ikke i Bibelen. 

Opprinnelig, altså blant de første kristne, var pastorene stødige og ressurssterke personer som åpnet sine hjem for kristne samlinger. Det var en overkommelig tjeneste. Man har i våre dager skapt kirker der pastorens rolle er nær sagt umulig å fylle.

De vanlige rådene er at pastoren må gå flere lederkurs og få mer makt slik at beslutninger og delegeringer kan skje mer effektivt. Men en slik pyramideformet foretaksmenighet bryter med mange av oppfordringene som Bibelen gir angående menighetslivet.

Mitt råd er at dagens menigheter bør kalibrere pastorrollen med hva Bibelen sier.

Tradisjoner og forventinger former dagens pastorrolle.

Hvorfor trer pastorene inn i en rolle og et kirkesystem som ikke er beskrevet Bibelen? En undersøkelse viser at 85 prosent av pastorene selv tilhørte en kirke som barn. Undersøkelsen sier ikke hva slags kirker pastorene vokste opp i, men man kan anta at det er omtrent samme type kirke som den pastorene senere selv velger å bli leder for, altså at det er snakk om tradisjonelle kirker der pastoren får lønn for å preke hver søndag.

Det er derfor grunn til å tro at det er tradisjonene som bestemmer pastorrollen. De fleste av dagens pastorer (minst 75 prosent) hadde lederansvar i kirken som ungdommer. De har altså vokst opp med at "slik skal det være".

Halvparten av pastorene, og vi snakker fremdeles om amerikanske pastorer, vokste opp i en kirke med 200 medlemmer eller færre. Men forventingene er antagelig at kirken skal vokse til en megakirke med tusener av medlemmer, for det har man lært å drømme om på kristelige lederkurs og medlemmene kan lese om de store kirkene i mediene. Halvparten av pastorene sier de er overarbeidet og makter ikke å oppfylle menighetens urealistiske forventninger.

Men det finnes altså en helt annen løsning, det er løsningen som for eksempel Priska og Akvilas i Bibelen gikk inn for. Da kan pastoren i det minste få noen venner.

(Bildet er hentet fra Wikipedia under CC-lisens.)