Gå til hovedinnhold

Diakoner og eldste uten hierarki


De fleste kirkesamfunn er organisert hierarkisk, men alle har hver sin oppfatning av hvem som skal være sjef over hvem. Hvorfor er det slik? Hvis de første kristne gikk inn for hierarki, burde det ha kommet tydelig frem hvor mange etasjer det var i hierarkiet og hvem som skulle være i hver etasje. Da kunne alle kristne senere følge samme opplegg. 

Når hvert kirkesamfunn har funnet sitt eget hierarkiske system, med ulikt antall etasjer og med ulike titler plassert på ulike måter, er det et hint om at det kanskje ikke var hierarkier blant de første kristne. 


I NT kaller apostelen Paulus seg for en diakon. Han kan naturlig nok ikke stå i hierarki med seg selv, så hvordan kan han da kalle seg både apostel og diakon? Det hele løser seg dersom man definerer diakon til å være en person med et fast engasjement. Paulus var engasjert i misjon hele tiden, han var i en fast tjeneste, derfor kaller han seg diakon, som er gresk for tjener.

En diakon kan dermed være en person med hvilken som helst fast innsats i Guds rike. Også Føbe kalles diakon i NT, hun var forstander for mange mennesker, deriblant Paulus. Hva i all verden? Hun kan da ikke ha vært forstanderen til Paulus, altså sjefen til Paulus? På gresk er det faktisk forstanderordet som brukes når Paulus skriver at Føbe forstandet ham, denne gangen står ordet som et verb. 

Paulus har skrevet store deler av Det nye testamentet, hvordan kan det være en forstander over ham?
Hvis man har et ikke-hierarkisk utgangspunkt, er ikke det ikke noe problem at Føbe forstandet Paulus. Man tolker da ordet forstander til å ikke inneholde betydningen sjef. Og det er det stor åpning for på gresk. Ordet forstander kan bety å ha omsorg for noen. Paulus ble både steinet og kastet ut av byer, han trengte ganske sikkert noen ganger en "foranståer", en som tok vare på ham.

Dette var to eksempler på at det går an å se for seg livet blant de første kristne som ikke-hierarkisk. Opplysningene i NT passer bedre til hverandre i et ikke-hierarki enn i et hierarki. 

Også i et ikke-hierarki kan personer ta initiativer eller stå i en tjeneste.Hierarki er ingen forutsetning for å rettlede eller undervise. Paulus oppfordrer alle kristne til å rettlede og undervise hverandre. Når oppfordringen går til alle, da er man nødt til å velge ikke-hierarki.

Hva da med de som kalles eldste i NT? Kort sagt var de ressurssterke og omsorgsfulle husverter som åpnet sine hjem for kristne middagssamlinger. De kunne være sjef i sitt eget hjem og over sine ansatte, men de kunne ikke være sjef over de kristne gjestene. Apostelen Peter sier at eldste ikke skal være herre over flokken.

Å være eldste sønn i familien i antikken, betydde normalt at man arvet gården. Slik er det mange steder i våre dager også. Som eldste sønn fikk man dermed mer ressurser enn sine søsken etter arveoppgjøret. Man fikk et forsprang med hus og verksted. Kanskje fulgte det med noen ansatte også.

I landsbyer i antikken var det flere steder slik at en av de eldste fra hver slekt satt i et råd og tok beslutninger. Når et par-tre av de eldste i landsbyen ble kristne, og de hver for seg åpnet sine hjem for kristne naboer og venner, hadde de en helt annen tjeneste i de kristelige samlingene enn hva de hadde i den ikke-kristelige landsbyen.

De første kristne spiste middag sammen i hjemmene. Tjenesten som middagsvert for venner var noe helt annet enn å sitte i byrådet. Det skulle omtrent ikke tas beslutninger i middagssamlingene. Man skulle ikke bygge barnehager, reparere kirketak eller fyre opp lasershow på en kirkescene. Det var dermed ikke behov for sjefer. 
Noen få ganger ga vennene sin støtte til enkeltpersoner som skulle ut på en misjonsreise, da sto hele flokken bak beslutningen.

Når kristne skulle samles, brukte de ikke kirker, for det fantes ikke. Det var heller ikke noe behov for kirker, for poenget med å samles, var å støtte hverandre og å minnes Jesus. Det var derfor naturlig at de første kristne gjerne holdt sine samlinger hjemme hos noen gamle odelsønner som nå hadde arvet hele gården. Der var det best plass og store nok gryter.

Det ser dermed ut til at de med mest ressurser fikk også mest omsorgsansvar. Odelssønnen som nå var blitt godt voksen, skulle ta vare på den flokken som møtte opp hjemme hos ham.

Men det er ikke dermed sagt at en slik gammel odelssønn skulle bestemme over de andre. Oppfordringer fra Peter og Paulus tyder slett ikke på det. Husvertene fikk ingen hierarkisk religiøs posisjon, de fikk ikke enerett til å preke eller døpe. De fikk heller ikke rett til å bestemme over livene til sine venner.

Da alle apostlene var døde, dukket det opp en kar som het Ignatius. Han ble kjent og husket for ettertiden fordi han skrev brever mens han ble fraktet mot Roma hvor han led martyrdøden. Ignatius mente at det var han som skulle godkjenne hvem i menigheten som kunne gifte seg. Ignatius forsøkte å omforme husverttjenesten slik at den ble hierarkisk.

Dette er det første tegnet på at vennesamlinger etter en del generasjoner ble omformet til å bli det vi i dag kaller kirker. Man gikk fra organisme til hierarki. De som tidligere opererte som husverter, ble etter hvert kalt prester. Og de som tidligere ble kalt diakoner, slik som Paulus og Føbe, ble plassert hierarkisk under prestene.

Se for deg en misjonær blant de første kristne, han kommer til en mindre by. Der finnes det kanskje 100 eldste. Ingen av dem er kristne. Etter misjonærens besøk blir 15 av dem kristne. Likevel er det ikke alle 15 som egner seg som husverter. Noen av dem liker egentlig ikke å få gjester. Eller så holder de på med utagerende festing, hjemmet er et kaos, barna er ulydige og eventuelle middagssamlinger med andre kristne ville ikke ha blitt til noe oppbyggelig.

Selv om man er eldst og har størst hus, og det er mest vanlig å møtes hjemme hos slike, betyr ikke det at alle eldste er automatisk gode personer man bør dra til for å ha kristelige samlinger. Paulus forteller hvordan en eldste bør være.

I dag er det vanlig å «innsette eldste». Da finner man en person i menigheten og sier at han eller hun kan få lov til å sitte i menighetens styre. Da kalles ikke personen eldste før menigheten har gitt personen den tittelen. Personen er kanskje yngst i sin søskenflokk, og så blir han plutselig kalt «eldste» – og blir gitt en hierarkisk posisjon.

Opprinnelig var det neppe slik. Av de 100 eldste i byen var det for eksempel 10 som ble kristne. Av de 10 var det kanskje 8 som egnet seg til å samle en flokk kristne til middag hjemme. De andre 2 eldste egnet seg ikke som husverter.

Matematikken her er bare et eksempel. Strategien til Jesus var at misjonærene skulle banke på dørene til fredsommelige huseiere, så man må regne med at de fleste eldste egnet seg som husverter. For huseierne var allerede pekt ut som fredsommelige og en del av dem var antakelig eldste i landsbyen. Strategien gikk altså ut på å banke på døren til hus der eieren var så ressurssterk og rik at han kunne tilby både mat og senger til to misjonærer i flere dager. 

Det var ingen plikt å møtes hjemme hos en eldste som var blitt kristen. Man kunne møtes også i andre hem eller på stranden eller andre steder. Men landsbyens eldste var en del av strategien til de første kristne. I et brev i NT avsløres det at Timoteus skal innsette eldste i hver by på Kreta. Det greske ordet kan også bety "få på plass". De som tok en husverttjeneste ble ganske sikkert bedt for med håndspåleggelse. Dermed fikk superferske kristne se at misjonæren aksepterte og ga sin støtte til den personen. Men å "innsette" eller hva man vil kalle det, betyr ikke dermed en hierarkisk posisjon med religiøse rettigheter som andre ikke har.

Det er mange bibeltekster som blir vridd på slik at de skal stemme med en hierarkisk oppfatning. Paulus skriver for eksempel at eldstepersoner må kunne styre sitt hus. Han fortsetter med spørre: Hvordan kan de ellers ha omsorg for menigheten? Dette blir vrengt til at en eldste skal styre menigheten.

Poenget til Paulus er at i et hjem uten kaos er det mulig å gi omsorg til dem som kommer på besøk. Det er noe ganske annet enn å være sjef over gjestene og vennene.

Når du hører prekener om eldste, må du følge svært nøye med for å oppdage tilsnikelsen av ord som «leder» og «styre». Og blir du usikker og vil sjekke Bibelen, bør du samtidig sjekke gresken. For det er mange ord som har flere betydninger, slik som med Føbe som forstandet Paulus.

Ofte sammenligner man menigheter med både familier, land og bedrifter. I alle de tre områdene er det autoriteter som de lenger ned i hierarkiet må rette seg etter. «Slik skal det også være i menigheten», hørte jeg en misjonær si i en preken som jeg lastet ned på nettet. Det er som om man tror det er umulig å overleve eller gjøre noe som helst uten et hierarki. 

Forhåpentligvis ville du ha reagert dersom noen hadde sagt: «Slik skal det også være blant venner.»

Det er ikke slik at bare fordi venneflokken møtes hjemme hos Lisa hver uke, fordi hun har best plass og er en god vertinne, så skal Lisa være en sjef i venneflokken. 

En merkelig side ved hierarkiene er ikke bare at Lisa blir sjef over vennene, men at hun skal være det for resten av livet. Vel, Lisa tillates gjerne å flytte til en annen by og bli sjef over noen venner der i stedet. Slik er det med dagens pastorer, de kan gjerne flytte hit og dit. Flytter pastoren, kommer det en ny pastor som overtar. 

Man har dermed bestemt at medlemmene i menigheten alltid skal ha en sjef. Sagt på en annen måte: Man har egentlig bestemt at medlemmene alltid skal være som barn. De kan aldri bli fullt ut modne, frie og selvstendige kristne mennesker. De kan aldri nå opp til pastorens guru-posisjon. For pastoren har antagelig bedre kontakt med Gud enn alle de andre til sammen. Det er noe som skurrer her.

Jeg er med på at når en misjonær snakker med folk som ikke kjenner den kristne troen, da er det selvsagt misjonæren som må lære opp dem som velger å tro. Strategien til Jesus var at det gjerne skulle skje i et hjem der misjonærene fikk låne en seng. Dermed kunne ikke misjonæren blåse seg opp, han kunne jo bli kastet ut av huseieren i neste øyeblikk.

Men hvor lenge var det meningen at misjonæren skulle gi opplæring? Paulus skriver til en menighet: "Undervis hverandre". Det var altså meningen at kristne skulle bli modne og selvstendige. Det var ikke slik at alle kristne skulle ha en hierarkisk pastor over seg resten av livet.

Men fordi de aller fleste pastorer i dag er ansatt i kirker som er organisert som foretak, er det lett å tenke at alle kristne venneflokker, eller menigheter som det er vanlig å kalle det i dag, må ha en sjef.

Det er lett å se for seg venner som sier nei til å ha en vennesjef. Det er vanskeligere å se for seg en menighet uten en sjef, men det er fordi man tar utgangspunkt i dagens kirker og ikke de første kristnes middagssamlinger. Der kunne alle ta ordet. Man hadde ikke en gang møteleder.

Kommentarer