Men gjennom den lange kirkehistorien utviklet det seg et hierarki der hver eneste kristen helst skal ha en pastor eller prest over seg.
Man blir ikke ansett som skikkelig kristen hvis man er sammen med kristne venner uten å ha innført et hierarki. Det kalles liksom ikke menighet hvis man som venner møtes for å minnes Jesus med nattverd og for å hjelpe hverandre. Det er først når den norske stat har gitt vennene et organisasjonsnummer og man har plassert en pastor i en opphøyd åndelig og maktmessig posisjon at man liksom blir anerkjent som menighet.
Hvor lenge må en kristen ha en guru over seg, egentlig? Svaret fra dagens pastorer er: Hele livet!
Det er slik kirkesamfunnene har organisert seg. Medlemmene kan aldri vokse forbi pastorguruen i visdom, det er rett og slett ikke lov organisasjonsmessig, for selv om medlemmer bli klokere og varmere enn pastoren, er det likevel pastoren som har det siste ordet. Organiseringen uttrykker dermed at 95 prosent av menigheten for alltid vil være som umodne barn.
Men du skal ha ros for at du hater nikolaittenes gjerninger, slik jeg selv gjør.
Sitatet er fra NT.
Irenius, som døde i år 202, kaller nikolaittene en gnostisk sekt som mente at sektens innsikt i teologiske og åndelige spørsmål lå over vanlige mennesker.
Nikolaittene mente at folk flest i menighetene var forpliktet til å la de åndelige lederne bestemme hva som var rett eller gal teologi. Men slik skal det ikke være, sier altså Bibelen.
Jesus sier også at vi ikke skal kalle noen far eller lærer. Og Peter sier på pinsedag at Guds ånd er for alle. Det er mange slike avsnitt i NT som snur opp ned på dagens hierarkiske kultur blant kristne.
Pastor er fint. Det vil si tjenerpastor, ikke gurupastor eller sjefpastor.
De hierarkiske strukturene finnes i mange varianter. Noen steder er pastoren en person som har ansvaret for å holde preken hver uke. Han står på kirkescenen og vet egentlig ikke så mye om livene til dem der nede i salen. Han har ikke guru-status, men likevel kan det være han som bestemmer hvilken retning menigheten skal gå i, for det har Gud fortalt kun til pastoren – sier pastoren.
Andre steder blander pastoren seg inn i medlemmenes liv. Vera Wilhelmsen skrev på Verdidebatt i 2016 om forholdene i Kristent Fellesskap 10-20 år tidligere. Lederne skulle godkjenne medlemmenes kjæreste, utdannelse, bibelskole, jobbytte og flytting. Man skulle underordne seg lederne som under Gud selv. Kritikk ble ansett som «opprør» som kom fra Satan.
Man skulle helst gå på menighetens egen bibelskole og ikke bibelskoler drevet av andre kirker. Bibelskolen ga karakterer i åndelig modenhet. Å være uenig i læren = du var åndelig umoden. Å underkaste seg lederne og jobbe hardt i menigheten = du var åndelig moden. Dette skapte usikkerhet blant dem som fikk dårlige karakterer. Noen medlemmer utviklet angst.
Dagens systemer med hierarkiske pastorer har altså et spenn. Noen steder sitter folk pent på kirkebenkene og lar pastoren preke, og det er det. Da er det mer snakk om hva man går glipp av fordi man har valgt et hierarkisk system. Andre steder kaster pastoren seg med full tyngde inn i livene til medlemmene. Da er systemet mer til skade.
I NT får hele menigheten oppfordring om å holde tilsyn og om å rettlede og undervise hverandre. Det er ikke feil å involvere seg, ta initiativer eller støtte andre. Men det er forskjell på en venn tar som initiativ og en hierarkisk guru som sier «Hvis du ikke gjør som jeg sier, gjør du opprør mot Gud.»
Opprinnelig åpnet pastorene sine hjem for kristne samlinger. Pastoren var en omsorgsfull vert, ikke en guru eller konge plassert over de andre.
Kommentarer