Gå til hovedinnhold

Him'len hit. Del 2.


I kveld ble jeg oppringt fra DNA, det vil si husmenighetsnettverket bak boken «Him’len hit!» som jeg skrev om for noen dager siden.

De ringer tydeligvis rundt til alle som har bestilt boken på nettet og som dermed har lagt igjen adressen. Mannen spurte meg om hva jeg syntes om innholdet.

Jeg svarte at det var mye bra som jeg kan støtte, men at det også var noe jeg reagerte negativt på, det gjaldt de autoritære forfatterne som anbefales, samt de ti spørsmålene man skal stille hverandre hver uke.

Jeg forklarte mitt ikke-hierarkiske syn på menighetslivet og oppfordret DNA til å sjekke Bibelen på nytt angående autoritære ledere, dersom DNA følger samme opplegg som Kristent Fellesskap hvor DNA har røtter.

Vi hadde en fin samtale. Han skulle ta med seg mine kommentarer tilbake til teamet som jobber med bokutgivelsen.

Vi snakket en stund, blant annet om autoriteter og underordning. For å forklare skikken med autoriteter i menighetslivet er det vanlig å sammenligne med jobbsituasjoner der sjefen bestemmer. Eller familier der foreldrene (eller far i disse miljøene) bestemmer. Når det er hierarkier alle andre steder, så er det naturlig at det er slik i menigheter også, sier man gjerne.

Dette er mitt syn: Det er naturlig at en som har vært kristen lenge, kan være en slags farsfigur i troen en stund overfor en superfersk kristen. Men det kan ikke være meningen at 95 prosent av alle kristne skal oppfattes som barn eller ansatte resten av livet. Sammenligningen med sjefen på jobben eller pappaen i hjemmet er feil når det gjelder menighetslivet.

En bedre sammenligning er: Venner. Hvordan bør menigheten organiseres som venner?

I tradisjonelle kirker er gjerne argumentet at det er umulig å drive kirkelige aktiviteter uten lederskap som kan skjære gjennom, sette retning og så videre. Men da tar man utgangspunkt i dagens kirkelige konstruksjon. Jesus var håndverker, men han bygde ingen kirker. Det gjorde heller ikke de første kristne.

I autoritære husmenighetsmiljøer kan man ikke skylde på at arbeidet er så innviklet som i tradisjonelle kirker og at man derfor er nødt til å ha ledere som bestemmer. Da sier man heller at noen i menigheten skal være som en far for de andre – resten av livet. 

Jeg er klar over at Paulus nevner ordet far i Korinterbrevet (1. Kor 4:15). Men samtidig må vi huske at Jesus sier at vi ikke skal kalle noen for far, uten vår far i himmelen.

I tradisjonelle kirker har man en prest eller pastor som driver ikke bare med oppmuntringer, men som også bestemmer. Nesten alle kristne blir dermed ikke definert som selvstendige og modne. Strukturen og kulturen vil alltid holde dem et hakk nede.

Selv mener jeg at det ikke skal være hierarkier blant kristne. Det er likevel plass til initiativer og prosjekter. Også venner tillater prosjektlederskap. Det venner ikke tillater, er at man innsetter en vennesjef.

De som har utgitt denne boken har altså laget et team. Finnes det en prosjektleder der, så er det helt greit, etter mitt syn. 

Jeg har skrevet mange artikler om ikke-hierarki og kan ikke gjenta alt her. Men for å si det kort: Hvis man først skal bruke ordet far, så er vel målet for en far at barna blir voksne og selvstendige? 

Tilbake til de ti spørsmålene: DNA har altså som metode at alle i menigheten helst skal stille ti spørsmål til en venn, hver uke. Spørsmålene er for eksempel: Har du fullført ukas bibellesning? Har du bedt for folka på bønnelista di? Har du gitt etter for uvaner denne uka? (Se hele listen i lenken øverst.)

Jeg sa til mannen fra DNA at jeg oppfattet spørsmålene som aggressive. Samtidig forklarte jeg at jeg er klar over at i Jakobs brev står det at kristne gjerne skal fortelle hverandre sine synder. Men jeg tenker at initiativene til det bør komme fra hjertet når det passer seg slik. Er man gode venner som spiser middag sammen ofte, vil man nå og da åpne seg og fortelle om noe man sliter med.

Mannen i telefonen svarte at jeg antagelig er en omsorgsperson, en slags hyrde. Og at hyrder er ganske myke av seg. Og at typiske profeter er tøffere. Man bør finne en balanse, hyrder og profeter bør snakke sammen, mente han. Men metoden med de ti spørsmålene er bra, mange har fått hjelp til å leve et liv slik de egentlig ønsker seg, sa han.

Vel, jeg synes fremdeles metoden med de ti spørsmålene er for aggressiv, den ligner et forhør. På meg virker metoden primitiv.

I stedet for å spørre hver uke om vennen har lest planmessig i Bibelen siden sist, kan man heller selv fortelle under neste middag hva en har lest i Bibelen. Slik kan det hende at vennen får lyst til å lese i Bibelen. Da kan motivasjonen komme innenfra og ikke være noe man presser på utenfra.

Enkelte er heller ikke skrudd sammen slik at de liker å lese. Kanskje er de praktikere. Kanskje har de mye omsorg å gi. 

Paulus skriver at det bør være rikelig med Jesu ord når man er sammen. Hvordan kan det løses? Vel, de som liker å lese høyt, kan gjøre det. Da får de som ikke liker å lese så mye, med seg ordene likevel.

Kan vi ikke bare ta hensyn til at vi er forskjellige og samtidig forsøke å løfte hverandre opp? Hvorfor må alle gjennom en tipunkts sjekkliste hver uke?

Kommentarer