Apostlenes lære - hvem har ansvaret?

• Minst 73 apostler: Ikke 12, men over 70 apostler bar ansvar for apostlenes lære til å begynne med. Kanskje mange flere også.
• Hele menigheten har læreansvar: Da menigheter kom i gang blant de urkristne, fikk alle i menigheten ansvar for å holde fast på læren.
• Én gang for alle: Læren skal ikke forandres, sier NT. Men dessverre har etterbibelske biskoper i store kirkesamfunn endret læren.
• Skriften alene: Den opprinnelige læren finnes i NT som er skrevet av apostlene.
• Ikke tradisjonshjelp: Det kan oppstå diskusjon om læren. Med Skriften alene-prinsippet må det allmenne prestedømme (alle kristne) drøfte Skriften. Man kan ikke bringe inn etterbibelske tradisjoner hvis man er ute etter apostlenes lære.
• Omsorgstilsyn: I menighetene hadde man tilsynspersoner. Men jeg har til nå ikke funnet i NT at de skulle holde tilsyn med læren. Jeg synes det er mer som peker mot at de var husverter som skulle ha fokus på enkeltmennesker. De måtte samtidig ha satt seg inn i læren, og det var fint om de kunne undervise i tillegg til lærerne som underviste.
• Pastorer har ikke læreansvar: Pastorer fins ikke i NT, så da kan det heller ikke være meningen at de skal ha noe læreansvar.

HVA ER APOSTLENES LÆRE?
Uttrykket ”apostlenes lære” står bare ett sted i Det nye testamentet, det er i Apostlenes Gjerninger 2:42 da den første menigheten var kommet i gang: ”De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene.” Det er egentlig ikke snakk om apostlenes lære. Det er ikke noe de har tenkt ut selv, men det er snakk om evangeliet om Kristus som de tilegnet seg mens de levde tett med Jesus i tre år.

Indirekte nevnes apostlenes lære noen flere steder, slik som ”å holde seg til den sunne lære” og lignende.

Nå er disse apostlene døde. Da Jesus reiste herfra, fikk de oppdraget om å være utsendinger, det vil si de fikk misjonsbefalingen. Var de alene om denne tjenesten i sin samtid? Og hvem har ansvaret i dag?

HUSMENIGHETER OG LÆRE
Noen få husmenigheter i Norge mener at dagens lederrolle som pastor/prest ikke er optimal for fellesskapet i menigheter generelt. Rollen skurrer også organisatorisk og verdimessig med Det nye testamentet. Pastor/prest var opprinnelig ikke en leder for en stor organisasjon, men en av mange husverter for menigheten, hevder dette lille miljøet som jeg er en del av.

LEDERSKAP SOM SIKKERHET FOR RETT LÆRE?
Men de fleste mener det er nødt til å være et lederskap (sjefer) for å kvalitetssikre at menighetene holder seg til bibelsk lære (apostlenes lære). Et slikt synspunkt mener jeg samtidig må bety kvalitetssikring av kirkesamfunn. Dette peker videre på en verdensomspennende pavekirke, noe jeg ikke er tilhenger av og noe jeg heller ikke tror Det Nye testamentet (NT) viser.

Det at det eksisterer kirkesamfunn med ulik lære, og det at det eksisterer en pavekirke som har gjort overgrep med læren som utgangspunkt, er beviset på at lederskap i seg selv ikke er en garanti for rett lære.

Hvis man er mot lederskap over kirkesamfunn, bør man bruke de samme argumentene overfor menigheter. Da bør det heller ikke være lederskap der.

SUKSESJON SOM SIKKERHET FOR RETT LÆRE?
Heller ikke suksesjon er en garanti for rett lære. Suksesjon er hvis det er en kjede av håndpåleggelse av menighetsledere helt tilbake til Jesus. De første leddene i den påståtte kjeden er vanskelig å bevise. NT viser et annet historieløp enn hva suksesjonstilhengerne påstår. Men hvis man skulle gå god for kjeden historisk, er den uansett ikke en garanti for rett lære. For det har skjedd mye rart opp gjennom kirkehistorien. Allerede på det store kirkemøtet i Nikea på 300-tallet skaffet biskopene seg posisjoner ved å vedta at alle biskoper generelt skal få nattverden før prester og diakoner. Dette skurrer med læren i NT. Det er en innføring av en ranginndeling og en holdning som ikke passer med det Jesus, Jakob og Paulus sier i NT.

I for eksempel Jakobs brev kapittel 2 står det: ”Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk.”

Eller les Lukas kapittel 14. Pluss andre steder.

SKRIFTEN ALENE
Læren har blitt endret mange ganger i kirkehistorien av biskopene. For å finne den opprinnelige læren, må man holde seg til Det nye testamentet. NT er skrevet av apostlene eller deres nærmeste medarbeidere, samt noen få andre som sto Jesus svært nær.

De første trosbekjennelsene som dukket opp på 300-tallet fikk teologisk slagside. Hvert punkt i en trosbekjennelse kan riktignok være i overenstemmelse med NT. Men summen av trospoenger ble valgt ut fra en samtidssituasjon der gnostikere forsøkte å overbevise om en annen lære. En del av poengene i den nikenske trosbekjennelsen er tatt med for å vise avstand til gnostikerne. Dermed ble andre viktige trospoenger ikke tatt med. Trosbekjennelser kan ha sin verdi, men de kan ikke brukes for å avgjøre hva som er apostlenes lære. Skriften alene, må være prinsippet.

HVEM SKAL TA ANSVARET FOR LÆREN?
Hvem hadde opprinnelig ansvaret for å holde fast på læren? Sier NT at man må være apostel eller biskop/tilsynsmann/eldste/prest/pastor for å ha ansvar for læren? Det ser ikke slik ut. Verdens første evangelist var kvinnen som Jesus møtte ved brønnen. Hun hadde forstått mer av læren enn de 12. Senere dukket de 12 apostlene opp på banen. Og da de gjorde sin tjeneste, sa de at menighetene skulle ta vare på læren som de hadde fått overgitt en gang for alle. Mer om det om litt.

De første apostlene er forøvrig ikke de 12 alene, men over 70 andre.

APOSTLENE MÅTTE JEKKES NED
I NT ser vi at Jesus jekker ned apostlene flere ganger, og det er kanskje en del av læren:

Apostlene diskuterer hvem av dem som er størst. Jesus forklarer at det er ikke slik de skal tenke. Fokuset skal ligge på kjærlighet for enkeltmennesker, spesielt de minste.

Så forteller apostlene at de hadde forsøkt å hindre en kristen kar i tjeneste (apostel nr 73), for han tilhørte ikke deres egen gjeng. Igjen må Jesus forklare at de tenker feil. Så lenge mannen arbeidet for Kristus, så var det ok. Det skulle altså ikke være noe pyramide der apostlene på toppen kunne godkjenne hvem som skulle gjøre hva.

Det neste vi leser om er apostlene som er rasende fordi en landsby ikke ville gi husly for Jesus. Apostlene spør Jesus om de skal be til Gud om at han skal ødelegge hele landsbyen. Igjen måtte Jesus forklare de 12 apostlene at de var på jordet, de var av feil ånd.

Noe senere sender Jesus ut 72 andre apostler til andre landsbyer. Da de 72 kommer tilbake, jubler Jesus, fordi de har den rette ånd. De 12 får seg atter en lærepenge, de lærer atter en gang at saken handler ikke om de 12. Først fikk de høre at de ikke skulle være opptatt av å være størst, så fikk de høre at ikke skulle stanse andre kristne som var i tjeneste. Så fikk de høre at de 72 andre apostlene var av rett ånd, mens de selv var av feil ånd. Nå var det minst 73 andre som var ”bedre” enn dem. Det riktige forbildet for apostlene ser ut til å være ”det allmenne aposteldømme”.

IKKE PYRAMIDER, MEN RUSLE-RUNDT-OMKRING
Apostler skal ikke lage apostelpyramider. De 72 som Jesus sendte ut skulle bare rusle rundt to og to og besøke folk.

Veldig mye virker motsatt av hvordan vi i dag organiserer oss og hvilke verdier vi styrer etter i menighetslivet. I dag er det om å gjøre å være størst. Størst menighet, størst pyramide, størst kirkesamfunn, størst konsert, størst program, størst aktivitetshus, størst storskjerm, størst salg av lovsangs-CD, størst budsjett med ansatte.

Men ur-apostlene ruslet rundt to og to. Det var ikke en leder med lønn og en underordnet tjener uten lønn, men to tjenere på samme plan. De fikk til og med beskjed fra Jesus om å ta med seg minst mulig ressurser. Overført til dagens menigheter betyr det at for eksempel storskjermene skal rives ned. Ikke galt med storskjermer i seg selv. De kan gjerne brukes i ny og ne. Men vi trenger en ny oppdragelse. Vi trenger å oppdage det lille, ikke jage etter det store. Ønsker vi å være størst, skal vi legge armene rundt et lite barn. Menighetssamlingene må ha rammer som ser enkeltmennesker. Husmenigheter er en fin løsning.

Oppdraget til de 72 utsendingene gikk ikke ut på å tenke stort. Det ser ut til at det samme gjaldt de opprinnelige ”biskopene”. Slik jeg ser det, var de noe så enkelt som husverter for menigheten. Bare noe småtteri. Helt opp ned av dagens opplegg der biskopene har haugevis med ansatte under seg.

DET ALLMENNE PRESTEDØMME
Senere ser vi i NT at da det brøt ut forfølgelser i Jerusalem, ble apostlene værende i byen mens alle andre måtte flykte. Stefanus, som representerer det allmenne prestedømme, ble steinet av det ikke-kristne presteskapet. Det som provoserte presteskapet mest, var at Stefanus sa at Gud ikke bor i religiøse bygninger. Det var en trussel mot presteskapets posisjon.

Alle de kristne ble spredd på grunn av forfølgelsene, men de benyttet samtidig anledningen til å reise rundt og evangelisere. For eksempel menigheten i Antiokia ble ikke grunnlagt av apostler. Da Barnabas og Paulus kom til Antiokia og deltok i å gi undervisning der, ble heller ikke de kalt for apostler på det tidspunktet. Det skjedde først senere da de var midt i sin første misjonsreise. NTs historiebok Apostlenes Gjerninger, nevner ikke noen apostler som grunnleggere av antiokiamenigheten. Menigheten Antiokia ble grunnlagt av det allmenne prestedømme (vanlige kristne).

Mange vil ha det til at Paulus eller Peter grunnla menigheten i Antiokia. Men NT beskriver det ikke slik. Mange mener også apostlene innsatte en toppbiskop i Antiokia, men heller ikke en slik viktig begivenhet er nevnt i NT, hverken innsettelsen, toppbiskop-tjenesten generelt, eller noen biskopnavn! Årstallene for en slik innsettelse forsøkes legges innenfor tidsrammene for Apg, men Apg er helt ukjent med dette. Hvorfor denne iver etter å plassere apostler og biskoper i ur-Antiokia?

Bakgrunnen er at mange mener det er biskopene som har ansvaret for apostlenes lære i dag. For å ha dekning for dette, forsøker man å plassere en biskop i ur-Antiokia. Biskop er det samme ordet som tilsynsmann. Mange mener at tilsynsmann betyr å holde tilsyn med læren, og at det er kun biskopene som skal ha dette tilsynet. Men dette synet bryter sammen hvis for eksempel NT forteller at det var mange biskoper i hver by. Da begynner ur-opplegget med biskoper å ligne på det allmenne prestedømme der hver kristen er prest. Og hva er det Apg viser? Jo, NT viser at var mange biskoper i samme by. Paulus tilkaller seg de eldste (flertall) fra Efesos. Så kaller han dem for tilsynsmenn (biskoper).

Hva skal man da finne på for å bevise at det er biskopene som skal ha læreansvaret i dag? Trikset er da å kalle noen for toppbiskop eller bybiskop, en sjefstilling som er over alle de vanlige biskopene. Men da er man enda mer på viddene. Slike begreper brukes ikke i NT og bryter med logikken i flere tekstavsnitt.

For å vise at det dagens biskoper som har læreansvaret, så forsøker man altså å koble usynlige bybiskoper i NT med en usynlig suksesjon i NT...

I NTs mange brever, er det mange som får en hilsen fra brevskriverne, men det hilses aldri til slike toppbiskoper. Da må man anta at de heller ikke fantes. De oppsto i etterbibelsk tid. Når jeg argumenterer for dette i andre artikler, er det veldig provoserende for dem som legger vekt på biskopenes læreansvar.

Selv tror jeg biskopene, eller husvertene som jeg kaller dem, hadde ansvar for å sette seg inn i læren. Gjerne også lære bort. Men de var ikke alene om et læreansvar.

NT GIR DET ALLMENNE PRESTEDØMME ANSVARET FOR APOSTLENES LÆRE
Hva sier NT? Er det bare apostler og biskoper som har ansvar for læren? Nei. Judas (ikke han med sølvpengene, men Jakobs bror), skriver et brev i NT til andre kristne:

”Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om frelsen vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere [alle kristne] noen formanende ord om å kjempe [alle kristne skal kjempe] for den tro som de hellige [alle kristne] én gang for alle [det skal ikke være noen utvikling/forandring i læren] har fått overlevert. For det har sneket seg inn visse folk blant dere, ugudelige mennesker som for lengst er oppskrevet til dom. De misbruker vår Guds nåde til et utsvevende liv, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus [ingen andre ”sjefer”].

Brevet oppfordrer alle kristne om å kjempe for den tro de har fått overlevert. Det allmenne prestedømme, alle kristne, har ansvar for læren, etter at man har fått den overlevert.

TA VARE PÅ DET SOM STÅR SKREVET
Også i Johannes Åpenbaring ser vi noe lignende. ”Det er han [Johannes] som her vitner om Guds ord og bærer fram Jesu Kristi vitnesbyrd, alt det han har sett. Salig er den [alle de kristne i syv konkrete menigheter] som leser ordene i denne profetien, og salige er de som hører dem og tar vare på [ansvaret går altså til alle] det som der står skrevet.

ALLE KRISTNE KAN I PRINSIPPET BLI BIBELLÆRERE
Hebreerbrevet henvender seg til alle kristne og til en konkret menighet. I kapittel 5:12 står det: ”Etter så lang tid burde dere selv være lærere, men dere trenger noen som på nytt kan lære dere det første og grunnleggende i Guds ord.” Alle kristne kan altså i prinsippet ta ansvar for læren. Men akkurat denne gjengen gikk det tregt med.

Samtidig bør man lese Jakobs brev kapittel 3: ”Ikke mange av dere bør bli lærere, mine brødre, for dere vet at vi lærere skal få så mye strengere dom.” Man skal altså ikke ta lett på undervisningen.

ALLE UNDERVISER ALLE
Kolloserbrevet er fra apostlen Paulus til alle kristne i Kollosai. I kapittel 3:16 skriver han: ”La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med alle visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte.”

Det er altså ikke biskopen/pastoren/husverten som har ansvar for undervisningen. Alle skal undervise og rettlede alle.

I enkelte menigheter var det et press fra andre religioner. Et sted mente enkelte for eksempel at man burde innføre strenge matregler i menigheten. Da skriver Paulus at menigheten bør følge dens veiledere. Det vil si å høre på dem i menigheten som har satt seg best inn i evangeliet/læren. Selv om alle hadde ansvar for læren, så var enkelte i menigheten ferske som kristne. De burde høre på dem som ble kalt veiledere. Jeg tror det er snakk om lærere eller hyrdelærere (husverter), det vil si folk som har satt seg bedre inn i læren enn gjennomsnittet. Dette blir av mange tolket til en lederlære og pyramidelære der man skal følge ordrer som menighetens lederskap gir om hvilke sanger man skal synge, hvem som skal preke, hvem som skal ansettes osv. Slik blir det tolket, men jeg mener det er en avsporing fra poenget som her gjaldt å unngå dumme matregler.

DEN ALLMENNE TILSYNSTJENESTE
I Hebreerbrevet kapittel 3:12 står det: ”Se til, søsken, [oppfordringen går til alle] at ikke noen av dere blir ond og vantro i hjertet og faller fra den levende Gud. Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», så ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet.”

Alle er tilsynspersoner for hverandre. Alle i menigheten har ansvar for å oppmuntre de andre om troen. Man kan kalle det ”Den allmenne tilsynstjeneste”.

HVA MED TILSYNSTJENESTEN?
Det nye testamentet snakker om en egen tilsynstjeneste i menighetslivet. Hva er så det? Jeg tror tilsynstjenesten, også kalt eldste/prest/pastor/biskop/husvert, kort sagt gikk ut på at stødige kristne åpnet hjemmene slik at menigheten kunne ha samlinger. Dette argumenterer jeg for i andre artikler. Slike eldste var ikke nødvendigvis ”hovedlærerne” i menigheten. Det kunne være andre som var flinkere lærere. Men husvertene måtte ha satt seg inn i læren, det var en betingelse.

Enkelte steder ramser Paulus opp kvalitetene ved en ideel tilsynsperson (husvert). I den ene oppskriften nevnes ikke en undervisningsfunksjon i det hele tatt. Læreansvaret lå ikke høyt. I en annen oppskrift nevnes undervisning kun helt til slutt: ”Han må holde seg til det troverdige ord som samsvarer med læren, slik at han både duger til å veilede i den sunne lære og til å vise til rette dem som sier imot.” Mens et tredje sted står det at vedkommende ”må være dyktig til å undervise”. I enkelte problemmenigheter med sterkt press fra andre lærer, var det fint om også husvertene var dyktige til å undervise.

Ur-husvertene, det som i dag dessverre er blitt til en topplederfunksjon for kirkepyramider, hadde en sammensatt tjeneste. De skulle være litt vert, litt omsorgsfigur og litt lærer, samt tøffe nok til å slå i bordet hvis samlingen utviklet seg til å bli en fyllefest i vertens eget hjem. Men det står ikke noe sted at de skulle være sjefer i menigheten og bestemme læren alene. Det står heller ikke at de skulle bestemme sangvalg, bestemme hvem som skal være ansatt, bestemme hvem som skal preke, eller ha eneretten til å preke selv.

Men for å sikre at samlingene hadde en kristen ramme, måtte husvertene ha satt seg inn i læren. Tjenesten var en slags hygienefaktor. En må-faktor. Noen måtte åpne hjemmene. Og de som gjorde det, måtte ha satt seg inn i læren. Men andre kunne holde bibeltimer. Noen var ”kun” lærere, de hadde virkelig satt seg inn evangeliet, kjente meget godt til Skriften, og hadde evnen til å undervise. Andre hadde blandingstjenesten hyrdelærere (husverter/eldste), de hadde satt seg inn i læren litt mer ut fra en må-faktor til sin sammensatte tjeneste.

Hebreerbrevet 13:17: Vær lydige mot deres veiledere og rett dere etter dem! For de våker over sjelene deres og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere.”

Det står ikke her direkte at veiledere er det samme som eldste/tilsynspersoner. Men det er ikke urimelig å anta det. Det er i alle fall slik hierarkitilhengerne tolker det... De eldste skulle altså ikke holde tilsyn med læren. De skulle holde tilsyn med sjelene i menigheten. Med feil holdning her, så sporer tjenesten av til å bli en overvåkingstjeneste fra et religiøst politi. Jeg tror poenget er at husverten skal være interessert i enkeltmennesker. Omsorg er et NT-stikkord som blir brukt om denne tjenesten. Husverten kan ikke ha tyngdepunktet sitt på en talerstol. Husverten skal være som en hyrde. Det skal lukte sau av hyrder.

Derfor kan ikke menigheten være kjempestor. Den kan ikke være en pyramide. For da lukter det ikke lenger sau av hyrden. En hyrde må invitere til en samling som er så liten at det er naturlig å spørre hverandre: "hvordan har uken din vært?" Da er det mulig å vise omsorg eller komme med en oppmuntring.

Tilsynstjeneste er å være en av flere i menigheten som åpner hjemmet slik at menigheten kan holde samlinger. Husvertene må, i følge NT, være gjestfrie, stødige, omsorgsfulle, interessert i enkeltmennesker og ha satt seg inn i læren. Jeg ser ikke i NT noen oppfordring til husvertene om å holde tilsyn med læren, det vil si ha aleneansvar for læren. Oppfordringen om læreansvaret går til hele menigheten. Også oppfordringen om ”tilsyn” går til alle i menigheten. Alle skal se enkeltmennesker og bygge dem. Alle skal sammen kjempe for troen. Alle skal oppmuntre hverandre. Alle skal delta med undervisning og sang. Poenget er at de som åpner hjemmet kan ikke ha motsatte verdier. Derfor pusher Paulus dette. De som åpner hjemmet må stå for de samme verdiene slik at ytterrammene for samlingen blir gode.

Kilden vi i dag har til å sjekke læren, er NT. Mye rart har skjedd i kirkehistorien. Skriften alene må være prinsippet. Det allmenne prestedømme har ansvaret for å tolke Skriften der apostlenes lære står.

DET ALLMENNE LÆRERDØMME
Det er sjelden man treffer noen som er mot det allmenne prestedømme. Men de er gjerne samtidig for lederskapsdrevne menigheter der eldsterådet bestemmer læren og pastoren preker og døper. Det allmenne prestedømme defineres da slik: Alle kristne har tilgang til Kristus/nåden/frelsen, man behøver ingen prest som mellommann.

Men jeg mener at det allmenne prestedømme er noe mye mer. Det allmenne prestedømme betyr at det ikke skal være noen rangorden i menigheten. Alle i menigheten kan døpe, ta ansvar for læren, undervise, be, bryte brødet, preke, komme med oppmuntringer. Riktignok føler ikke alle for å preke eller døpe. Vi er forskjellige. Men at vi er forskjellige, er noe helt annet enn å lage en rangorden med embeter der de som har tjeneste bestemmer.

Siden de fleste sier de er for det allmenne prestedømme, må man følge opp med andre spørsmål: Er du for det allmenne lærerdømme, det allmenne aposteldømme og det allmenne tilsynsdømme?