Jeg synes det er fint å skrive oppsummeringer av Det nye testamentets innhold. Det hjelper når man skal forklare eller diskutere hva den kristne tro gå ut på. Men slike oppsummeringer bør ikke ha noen verdi utover å være oppsummering. På samme måte er det fint med prekener eller verdi-opplistninger, men heller ikke slike må få verdi utover det det er.
Etter hva jeg kan forstå, så ser ulike kirkesamfunn ulikt på Tradisjonen. Noen står for Skriften alene-prinsippet og mener at alle dokumenter og vedtak fra Tradisjonen (kirkehistorien) kun er forklaringer og oppsummeringer, eller forsøk på slike, som man ikke kan bruke som dommer i teologiske diskusjoner. De støtter seg da egentlig ikke til Tradisjonen. Hvis de oppdager at Tradisjonen er på kollisjonskurs med Skriften, så går Skriften foran.
Andre kirkesamfunn mener at Kirken er i en utvikling år for år. Skriften alene sier ikke alt om hvordan Kirken skal være i dag. Tradisjonen hører med som et ekstra tillegg. Deler av Tradisjonen brukes også som et slags bevis bakover for å utfylle der Skriften enten er uklar eller ikke sier noe. Tradisjonen brukes slik som en utvidet Bibel. Dette støtter jeg ikke. For Tradisjonen har surret det til flere ganger. Derfor kan man heller ikke støtte seg til den nære tradisjon som utviklet seg rett etter at apostlene var døde. Skriften alene, må være prinsippet.
I år 96 ble det for eksempel sendt et brev fra romamenigheten til korintmenigheten (1. Klemens brev). Dette brevet ser ikke ut til å skille seg mye fra NT, bortsett fra en merkelig utlegning av Fugl Føniks og et par andre poenger. Men i år 110 dukker det opp andre brever som skiller seg mer fra NT. Nesten helt fra starten av har Tradisjonen kommet ut av NT-sporet. På nytt og på nytt gjennom historien har man forsøkt å koble menighetslivet inn på ur-sporet igjen. Men ofte drasser man likevel med seg saker og ting fra Tradisjonen. Enkelte ganger har dog Tradisjonen rett, og argumenterer mot lære som ikke er i tråd med NT, og det er jo fint.
APOSTLENES LÆRE – HELT SIKKERT?
Siden det tidlig ble teologiske debatter i etterbibelsk tid, er det fint at det ble enighet om noen grunnleggende prinsipper for hvilke dokumenter som skulle tas med i NT. Ved Skriften alene-prinsippet er vi sikker på at vi forholder oss til apostlenes lære. De bøker og brev som er med i NT er skrevet av apostlene eller deres nærmeste medarbeidere samt andre som sto Jesus svært nær. Det er ikke tatt med brev fra folk etter at apostlene var døde. Dette er et meget bra prinsipp, for gjennom kirkehistorien (Tradisjonen) har det vært mye rart.
TROSBEKJENNELSER
Mange kirkesamfunn finner støtte i trosbekjennelser. Greit nok som en hjelp. Men slike bør ikke være avgjørende teologisk. I utgangspunktet er det fint at noen setter seg ned og skriver en oppsummering av NTs lære. Problemet er at man samtidig kan føye til egne meninger. Lutherbevegelsens hoveddokument sier for eksempel at det er greit at kristne kan ta statlig jobb i rettsvesenet og dømme folk til døden. Og dokumentet kaller kristne som praktiserer troende dåp (= ikke barnedåp), for kjettere.
Dette er faren med å vektlegge Tradisjonen som noe mer enn historie. Man legger til synspunkter som enten er i strid med NT, eller som i det minste kan diskuteres.
Her er noen av dokumentene som flere støtter seg til, i sterkere eller svakere grad:
Nikenske trosbekjennelse
Store deler av denne trosbekjennelsen oppsto på 300-tallet. På det kjente kirkemøtet i Nikea fikk denne trosbekjennelsen støtte, med noen nye tillegg. Senere ble det uenighet mellom Østkirken og Vestkirken. Den vesterlendske oversettelsen føyde nemlig til et ”og” når det gjelder hvem som er kilde/opphav til hvem i Treenigheten. Etter hva jeg forstår, finnes denne trosbekjennelsen derfor i to versjoner.
Nikea-møtet bestemte også at biskoper og prester fikk forrang overfor diakoner under mottagelsen av nattverden. Dette er i kontrast med hvordan Jesus, Paulus og Jakob underviser i Det nye testamentet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at et slikt vedtak er i strid med apostlenes lære. Videre fikk bispedømmet i Jerusalem spesielle æresrettigheter. I Nikea-møtet innførte man altså en etterbibelsk tradisjon.
Forøvrig ble det bestemt på dette møtet at biskoper måtte ordineres i nærvær av minst tre biskoper og bekreftes av en erkebiskop. Erkebiskop er et begrep som ikke finnes i NT. Og det ble videre bestemt en minstetid med dåpsundervisning før man kunne bli døpt. Også dette i kontrast med NT. Paulus ble døpt straks etter at han hadde spist og kommet til krefter. Også hoffmannen som Filip døpte, ble døpt straks.
Apostoliske trosbekjennelse
Kan muligens følges tilbake til rundt 300-tallet. Men de færreste tror at den er skrevet av apostlene. Den ble antagelig brukt som en dåpsbekjennelse. Trosbekjennelsen brukes ikke av den ortodokse kirken. Den ortodokse kirken har stått utenfor denne tradisjon.
Athanasianske trosbekjennelsen
Folk er usikre, men kanskje denne trosbekjennelsen stammer fra 500-tallet en gang. Brukes ikke av den ortodokse kirke.
Augsburgske bekjennelsesskrift
Lutherbevegelsens bekjennelsesskrift fra 1530. Eksempler: Påbudt barnedåp for kristne. Gir kristne rett til å ta statlig tjeneste, for eksempel føre krig.
Konkordieboken
Dette er Lutherbevegelsens hoveddokument. Ble gitt ut år 1580. Inneholder:
- Nikeanske trosbekjennelse
- Apostoliske trosbekjennelse
- Augsburgske trosbekjennelse
- Augsburgske bekjennelsesapologi
- Schmalkaldiske artiklene
- Om pavens makt
- Luthers lille katekisme
- Luthers store katekisme
- Konkordieformelen
Baptister og pinsevenner må slite med å skrive under på Konkordieformelen da den påbyr barnedåp. Men for eksempel den svenske kirken har Konkordieboken som sitt trosgrunnlag i tillegg til Bibelen. Den norske kirke har ikke hele Konkordieboken som sitt trosgrunnlag, men store deler av den.
SKRIFTEN ALENE
I Konkordiedokumentet står det at dokumentet og de tidligere trosbekjennelser er kun forklaringer og må ikke brukes som dommer ved teologiske diskusjoner. Dokumentet bruker altså Skriften alene-prinsippet.
Det er ikke alle som bruker dette prinsippet. Enkelte sier "Skriften står i en særstilling". De bruker etterbibelske dokumenter og historieopplysninger til å tolke NT. De mener at øverst står selvsagt Skriften, men Tradisjonen kommer som nr 2. Og selvsagt mener de at Skriften går foran Tradisjonen ved tvil. Men Tradisjonen (kirkehistorien) brukes for eksempel for å vise at det var tre hovedtjenester i urmenighetene, det vil si biskoper, eldste og diakoner.
Hvis man først skal bruke Tradisjonen på en slik måte, mener jeg de eldste brevene som tilhører Tradisjonen må gå foran de yngre. De eldste brevene viser ikke en slik tredelt tjeneste. Heller ikke firedelt tjeneste med erkebiskoper, og heller ikke fem-seks-syvdelt med en pave på toppen. Tradisjonen må ta skylda for en slik utvikling. NT viser et annet opplegg. Det er uenighet om hva NT egentlig viser, men det er NT man må bruke når man diskuterer, ikke Tradisjonen. Det er umulig å vite hvor i Tradisjonen man skal sette strek.
Det nytter ikke å både si "Skriften alene" og "Skriften står i en særstilling" samtidig. Enten står Skriften alene eller så står den øverst i en særstilling sammen med noe annet. Enten er den alene eller så er den sammen med noe mer. Den kan ikke være begge deler på en gang. Man må velge hvilket prinsipp man går for.
TRADISJONEN FORANDRER SEG
Tradisjonen inneholder flotte personer som utrettet mye eller som skrev gullkorn. Man finner også interessante teologiske debatter og oppsummeringer. Men den inneholder også alt fra overgrep til innføring av embeter, for eksempel erkebiskop. Umerkelig forandres skikker og oppfatninger. Om igjen og om igjen må man tilbake til hva som står i Det nye testamentet.
Men alle forstår stykkevis og delt. Når man ser at Tradisjonen er i strid med NT, og argumenterer for en forandring av Tradisjonen, betyr ikke det at man har rett på alle andre felter. Tradisjonen er på sporet mange steder. Derfor er det viktig med det allmenne prestedømme der alle bidrar med å hente poenger fra NT og drøfte dem. Man kan i alle fall ikke overlate teologien til Tradisjonen.
Les mer:
Nikea
Kommentarer
Fin oversikt over du ulike bekjennelsene. Jeg ønsket meg en slik!
Takk for referansene til slutt også!