Ikke lenge etter at apostlene døde, så dukket det opp hierarkier i menighetslivet. Siden har det vært en drakamp mellom hierarkikirkene og det allmenne prestedømme der hver kristen anses som prest.
Stort sett har hierarkikirkene vunnet drakampen etter å ha forfulgt sine meningsmotstandere, gjerne med staten på sin side.
På 1300-tallet dukket det opp en kar i England som het John Wycliffe (enkelte staver det Wyclif). Han var professor i teologi, en ivrig bibelforsker, interessert i naturvitenskap, matematikk, filosofi, historie, kirkelover, jus, og var en vel ansett mann ved hoffet. Han var en periode leder for en viktig skole i den engelske kirke der prester fikk utdannelse.
SKRIFTEN ALENE
John Wycliffe sto for prinsippet Skriften alene. Katolikker og ortodokse legger derimot vekt også på tradisjonene som har oppstått i etterbibelsk tid. Før Wycliffe var det også andre som sto for Skriften alene-synet, blant annet valdenserne. Også den nest største gruppen kristne i verden i dag, pinsebevegelsen, står for Skriften alene-synet.
DET ALLMENNE PRESTEDØMME
Wycliffe mente også at hver troende er prest og gjennom troen kan føde barn til menigheten og gi dem næring. Ingen kan ved siden av Kristus være hode for menigheten. Wycliffe var veldig i mot et pavesystem. I en av sine bøker tar Wyclif utgangspunkt i urmenighetene og de tjenestene som var der og forkaster paven og hierarkiets maktstilling i kirken.
I Norge i dag er det en gryende interesse for husmenigheter. Vi er egentlig litt sent ute her i landet, for i resten av verden har det vært interesse for husmenigheter en stund. Mange forlater de tradisjonelle kirkene og starter opp med hussamlinger. Men i Norge er man nølende. Man diskuterer ivrig på flere blogger. Motstanden kan variere, men det som skaper mest engasjement er husmenighetenes ikke-hierarkiske holdning, deres positive innstilling til det allmenne prestedømme og deres ofte negative syn på gamle tradisjoner. På nytt dukker striden opp om prinsippet om Skriften alene. Husmenighetene står på Skriften alene og mener at den ikke viser hierarkier, men et allment prestedømme. For å finne gode nok argumenter må hierarkitilhengerne bringe inn etterbibelske tradisjoner og si at kirken er alltid i utvikling. Vi er altså tilbake til debatten fra 1300-tallet. Før Luther. Ja, allerede i år 160 kom det protester mot hierarkiene, så det er en kjempegammel diskusjon.
Men tilbake til 1300-tallet: John Wycliffe oversatte Bibelen til engelsk, et av motivene var at Kirken var på feil spor. Andre enn Kirken måtte kunne få anledning til å lese og komme tilbake til rett lære.
Snart startet forfølgelser mot Wycliffe og de som tenkte likt som ham. Det var mange som tenkte som ham, en person skrev på den tiden "Annenhver jeg treffer er jo en lollard."
Selv flere år etter hans død var ikke Kirken fornøyd med forfølgelsene og gravde opp liket av Wycliffe og brente det.
I 1409 ble det forbudt å preke uten biskopens tillatelse. Kun det engelske kirkemøte kunne godkjenne oversettelser av Bibelen. Og Wycliffe-bøkene skulle ødelegges.
Noen år senere dukket det opp en ny teologiprofessor, Johan Huss, som tok opp John Wycliffes tanker og fortsatte den skarpe kirkekritikken. Også Huss mente at Bibelen var den eneste autoritet for en kristen i spørsmål om tro og liv.
Huss ble brent på bålet i juli 1415. Atter en gang ble det allmenne prestedømme slått tilbake. I dag er det andre tider. Det allmenne prestedømme har en mulighet. Men tradisjonene sitter dypt. Folk tror at for å døpe, må man være prest eller pastor. Og for å møtes som menighet, bør man helst ha en kirke. Og kirkebenker.
Det kan være at kritikere av hierarkier og tradisjoner ikke alltid har rett på alle områder. Gjennom den lange kirkehistorien har det dukket opp folk med en teologi som jeg synes er i strid med Bibelen. Men slik er det også med tilhengerne av hierarkiene og tradisjonene. De brente jo sine meningsmotstandere.
Hierarkiene og tradisjonene er altså ikke en sikkerhet for at den læren som apostlene mottok fra Jesus vandrer videre. Tradisjonene endrer seg med tiden. Før, altså helt tilbake til Det gamle testamentet, var det vanlig å stille spørsmål og føre en samtale etter en telogisk undervisningsrunde. Men tradisjonene har med tiden kvelt den muligheten etter en preken. Jeg tror Skriften alene og Det allmenne prestedømme faktisk er en bedre kandidat når det gjelder å ta vare på apostlenes lære.
Les mer om det allmenne prestedømme her.
Kilder: Frikirkens historie, av Gunnar Westin. Wikipedia, internettleksikon.
Stort sett har hierarkikirkene vunnet drakampen etter å ha forfulgt sine meningsmotstandere, gjerne med staten på sin side.
På 1300-tallet dukket det opp en kar i England som het John Wycliffe (enkelte staver det Wyclif). Han var professor i teologi, en ivrig bibelforsker, interessert i naturvitenskap, matematikk, filosofi, historie, kirkelover, jus, og var en vel ansett mann ved hoffet. Han var en periode leder for en viktig skole i den engelske kirke der prester fikk utdannelse.
SKRIFTEN ALENE
John Wycliffe sto for prinsippet Skriften alene. Katolikker og ortodokse legger derimot vekt også på tradisjonene som har oppstått i etterbibelsk tid. Før Wycliffe var det også andre som sto for Skriften alene-synet, blant annet valdenserne. Også den nest største gruppen kristne i verden i dag, pinsebevegelsen, står for Skriften alene-synet.
DET ALLMENNE PRESTEDØMME
Wycliffe mente også at hver troende er prest og gjennom troen kan føde barn til menigheten og gi dem næring. Ingen kan ved siden av Kristus være hode for menigheten. Wycliffe var veldig i mot et pavesystem. I en av sine bøker tar Wyclif utgangspunkt i urmenighetene og de tjenestene som var der og forkaster paven og hierarkiets maktstilling i kirken.
I Norge i dag er det en gryende interesse for husmenigheter. Vi er egentlig litt sent ute her i landet, for i resten av verden har det vært interesse for husmenigheter en stund. Mange forlater de tradisjonelle kirkene og starter opp med hussamlinger. Men i Norge er man nølende. Man diskuterer ivrig på flere blogger. Motstanden kan variere, men det som skaper mest engasjement er husmenighetenes ikke-hierarkiske holdning, deres positive innstilling til det allmenne prestedømme og deres ofte negative syn på gamle tradisjoner. På nytt dukker striden opp om prinsippet om Skriften alene. Husmenighetene står på Skriften alene og mener at den ikke viser hierarkier, men et allment prestedømme. For å finne gode nok argumenter må hierarkitilhengerne bringe inn etterbibelske tradisjoner og si at kirken er alltid i utvikling. Vi er altså tilbake til debatten fra 1300-tallet. Før Luther. Ja, allerede i år 160 kom det protester mot hierarkiene, så det er en kjempegammel diskusjon.
Men tilbake til 1300-tallet: John Wycliffe oversatte Bibelen til engelsk, et av motivene var at Kirken var på feil spor. Andre enn Kirken måtte kunne få anledning til å lese og komme tilbake til rett lære.
Snart startet forfølgelser mot Wycliffe og de som tenkte likt som ham. Det var mange som tenkte som ham, en person skrev på den tiden "Annenhver jeg treffer er jo en lollard."
Selv flere år etter hans død var ikke Kirken fornøyd med forfølgelsene og gravde opp liket av Wycliffe og brente det.
I 1409 ble det forbudt å preke uten biskopens tillatelse. Kun det engelske kirkemøte kunne godkjenne oversettelser av Bibelen. Og Wycliffe-bøkene skulle ødelegges.
Noen år senere dukket det opp en ny teologiprofessor, Johan Huss, som tok opp John Wycliffes tanker og fortsatte den skarpe kirkekritikken. Også Huss mente at Bibelen var den eneste autoritet for en kristen i spørsmål om tro og liv.
Huss ble brent på bålet i juli 1415. Atter en gang ble det allmenne prestedømme slått tilbake. I dag er det andre tider. Det allmenne prestedømme har en mulighet. Men tradisjonene sitter dypt. Folk tror at for å døpe, må man være prest eller pastor. Og for å møtes som menighet, bør man helst ha en kirke. Og kirkebenker.
Det kan være at kritikere av hierarkier og tradisjoner ikke alltid har rett på alle områder. Gjennom den lange kirkehistorien har det dukket opp folk med en teologi som jeg synes er i strid med Bibelen. Men slik er det også med tilhengerne av hierarkiene og tradisjonene. De brente jo sine meningsmotstandere.
Hierarkiene og tradisjonene er altså ikke en sikkerhet for at den læren som apostlene mottok fra Jesus vandrer videre. Tradisjonene endrer seg med tiden. Før, altså helt tilbake til Det gamle testamentet, var det vanlig å stille spørsmål og føre en samtale etter en telogisk undervisningsrunde. Men tradisjonene har med tiden kvelt den muligheten etter en preken. Jeg tror Skriften alene og Det allmenne prestedømme faktisk er en bedre kandidat når det gjelder å ta vare på apostlenes lære.
Les mer om det allmenne prestedømme her.
Kilder: Frikirkens historie, av Gunnar Westin. Wikipedia, internettleksikon.
Kommentarer
Det er viktig å grave fram slike ting fra kirkehistorien.