Selv tror jeg ikke det var hierarki, rangorden, lederskap i urmenighetene. Når noen fikk et særskilt ansvar, betydde ikke det at de kunne bestemme.
Hvis menigheten samlet inn penger til fattige, og en person fikk ansvar for å passe på pengene, betydde ikke det at vedkommende var sjef over pengene og kunne sende dem til hvem han ville. Ansvar er ikke identisk med leder/sjef.
Men selvsagt var det visse avgjørelser vedkommende måtte ta. Skulle han oppbevare pengene på loftet eller i kjelleren? Hva var tryggest?
De som er tilhengere av lederskap/hierarki bør sette opp en liste over hva de mener lederen/lederne har rett til å bestemme i menighetslivet. Ved å ha en konkret liste, blir det enklere å debattere prinsipielt om NT gir dekning for lederskap/hierarki i det hele tatt, eller eventuelt hvilke områder innen lederskap som får NT-støtte.
Her er starten på en liste som kan testes mot NT:
Hvis menigheten samlet inn penger til fattige, og en person fikk ansvar for å passe på pengene, betydde ikke det at vedkommende var sjef over pengene og kunne sende dem til hvem han ville. Ansvar er ikke identisk med leder/sjef.
Men selvsagt var det visse avgjørelser vedkommende måtte ta. Skulle han oppbevare pengene på loftet eller i kjelleren? Hva var tryggest?
De som er tilhengere av lederskap/hierarki bør sette opp en liste over hva de mener lederen/lederne har rett til å bestemme i menighetslivet. Ved å ha en konkret liste, blir det enklere å debattere prinsipielt om NT gir dekning for lederskap/hierarki i det hele tatt, eller eventuelt hvilke områder innen lederskap som får NT-støtte.
Her er starten på en liste som kan testes mot NT:
- Lederne bestemmer hvilke sanger som skal synges?
- Lederne har nærmest enerett til å preke?
- Lederne bestemmer hvem som kan bidra med sang/drama/innslag/preken?
- Lederne bestemmer visjonen/målene?
- Lederne bestemmer hva som skal stå i avisannonser?
- Lederne tar avgjørelsen i lærespørsmål?
- Kun lederne, eller noen lederne delegerer til, kan døpe?
- Kun lederne kan forette nattverd?
Mange er for lederskap i menigheter. Og når lederskap skal defineres, snakker man om visjon, motivering, hjelpe andre til å vokse osv. Man unngår å snakke om gjennomskjæringsrett. Men også tjenere kan motivere andre, oppmuntre andre, komme med ideer, formane andre osv. Man behøver ikke være leder av den grunn. Det er retten til å bestemme som er forskjellen. En annen forskjell er retten til å favorisere/diskriminere.
Jeg savner altså en liste fra lederskapstilhengerne over hva ledere har rett/plikt til i menighetslivet.
Kommentarer
Stor= andras slav
och tvätta fötterna, älska varandra
barmhärtige samariern förstås= och guds natur kärlek (viljan)
Det vi har svårt att se hur kärleken vinner trots alla detaljer och processer som avskräcker.
För Eden finns ju här.
Men jag håller förstås med.
Det finns ju få mästare (ingen själv precis).
Fariséer har man ju nog av.
Som säger en sak och säger samma andemening själva (angriper sig själva= satan driver ut satan så sjukdomen består= ondskan befrias inte). Tex säger att inte använda bibeln som ett vapen - och gör detsamma själv.
Jesus vill väl bla driva ut ondska, joh 16.
Jfr
joh 3 ande och vatten
vatten ska påverka dna
följa läran, buden säga ja eller nej till rätt korrespondens (kvantdatorn, guds rike) och få gud att investera i dina projekt, gärningar (lyssna på dina versioner av kvantmekaniska vågkollapsen).
Att vara god och rättfärdig slår ju allt förstås.
Inte medvetet förleda.
Spørsmålet er delvis om maktmidler - hva en leder kan beste og ikke minst hvordan. Frivillige kirkemedlemmer kan ikke styres på formellt vis - det har man ikke maktmidler til. Ingen som frykter å miste lønna, andre kirkefellesskap er tilgjengelig de fleste steder, osv. Da må man ty til uformelle maktmidler - bygge tillit og lojalitet, tette bånd mellom ledere (eller til kirken) og medlem. Dette har også store deler av dagens generasjon blitt allergiske mot - det har nemlig en tendens til å sluke all fritid og energi. Slik har i alle fall mange opplevd det. Makt er ikke noe negativt i seg selv, men både den formelle og den uformelle kan misbrukes. Dette er enklest dersom man kan skjule metoden. Derfor vil åpenhet om hvordan ledelse og innflytelse skjer i praksis ofte føles som en trussel av ledere.
Men gitt at (1) maktmidlene er vanskelig tilgjengelig i en frivillig organisasjon i vår tid, og at (2) en hierarkisk forståelse av 'ledelse' kanskje ikke heller har særlig godt bibelsk (verdi-)grunnlag, så er det på høy tid å tenke om igjen.
I stedet for 'ledelse' og 'maktmidler', kan vi heller snakke om 'tjeneste' og 'nådemidler'. Alltså at 'ledere' gir slipp på ønsket om å lede, og heller blir en som legger til rette, og som byr på guds nåde. I slike fellesskap kan antakelig ønsket om å bidra fra medlemmene blir mye større og rikere enn noe annet sted.
http://www.magazinet.no/default.asp?menuid=&linktype=2&linkid=22757
Takk for kommentar. Du kommer som vanlig med gode analyser. Ordlyden "en som legger til rette" liker jeg.
Du skriver også "I slike fellesskap kan antakelig ønsket om å bidra fra medlemmene blir mye større og rikere enn noe annet sted." Ja, helt enig. For man må også ta med HVA folk bidrar med. Hva folk bidrar med, blir ganske forskjellig når rammene endres.
I tradisjonelle menigheter leter man etter de som er flinkest i å synge, flinkest i å administrere, flinkest i å lage menighetsblad. Men ingen spør etter hvem som er flinkest i å gi oppmuntringer, for eksempel. Slikt er man ikke opptatt av.
Ekmans hierarkiske syn på menighetsliv støtter jeg ikke. Men det er vel ingen overraskelse.
Når man ser hva enkelte kristne ledere får til når de bygger store organisasjoner, så er det lett å mene at da må vel også de menighetsrammene de står for være bra. Men her mener jeg man bør skille mellom kristne organisasjoner og menigheter.
Flott med organisasjoner som driver nødarbeid, bygger skoler osv. Men prinsippene internt i slike organisasjoner passer ikke for menigheter.
Vel, vel. Dette ble litt reprise av hva jeg har sagt før. Kanskje det kan være av interesse for nye lesere...