På denne bloggen foregår det mye systemkritikk når det gjelder tradisjonelle menigheter. Man kan også drøfte motiver, for eksempel spørre hvorfor pastorer holder fast på hierarki-systemet.
Selv tror jeg de ikke gjør det ut fra egoistiske motiver. Jeg tror det er snakk om gamle etterbibelske tradisjoner samt kultursmitte fra bedriftslivet. Man er vant med at det skal være slik. Men jeg ser at andre er uenige. De har møtt maktpastorer. Selv treffer jeg bare hyggelige pastorer som brenner for menigheten. Men hvis man først er opptatt av motiver, så har jeg laget denne vesle makt-testen, de fem p-er:
PENGER: Er pastoren villig til at halvparten av gavene menigheten får, leveres direkte til husgruppene i menigheten og at de bestemmer bruken?
PREKEN: Er pastoren villig til at i halvparten av gudstjenestene, så er det andre personer i menigheten som preker?
POPULÆRITET: Er pastoren villig til at halvparten av prekene som pastoren selv skriver, leses opp av andre i menigheten?
PRESTEROLLE: Er pastoren villig til at i halvparten av tilfellene, så er det andre enn pastoren som tar seg av dåp?
PASTORROLLE: Er pastoren villig til fortsatt å gå i menigheten hvis han av en eller annen grunn ikke kunne være leder eller mellomleder?
Man kan finne unnskyldninger for å svare nei. Pastoren kan ha saklige argumenter for at gavene brukes bedre i stormenigheten enn i husgruppene. Men hvis pastoren uten å nøle svarer nei på alle spørsmålene, så bør noen ta en prat med ham.
Jeg snakker her om menigheter, ikke kristne organisasjoner.
Da jeg la ut denne artikkelen på www.byggemennesker.no i fjor, fikk jeg en respons fra en pastor. Han sa han kunne skrive ja ved alle spørsmålene, bortsett fra punktet der andre skal lese opp prekene hans. Midt under en preken kan han bli grepet av Den Hellige Ånd og da går han litt ut av manus, derfor må det være han selv som leser, var argumentet.
Ja, det er et saklig argument. Men det avdekker et annet poeng. Hva med de 150 andre som er til stede? Kan ikke også de bli grepet av Den Hellige Ånd og få lyst til å komme med betraktninger utenfor manus? Hvorfor skal pastoren ha talemakten? Resten av menigheten har ikke mulighet til å komme med innspill. Bortsett fra nestlederen som leder møtet og som kanskje kommer med en kort historie for bygge bro mellom to innslag. Alle andre må være stille. Ja, selv etter at prekenen er ferdig, er det ikke mulig å kommentere. Dette er et makt-eksempel.
Selv i næringslivet, hvor det er mye hierarki, pleier foredragsholdere å avslutte med en runde med spørsmål, innspill og samtale. Men slik er det dessverre ikke i norske menigheter. Hvorfor ikke bytte roller, som en øvelse? Da kan pastoren kjenne hvordan det er å sitte musestille i benkeradene. Mitt forslag til rollebytte er veldig mildt overfor pastoren. Han skal fremdeles få lov til å skrive prekenen og beholde makten der. Når pastoren sitter og hører sin egen tale bli lest opp, og brenner etter å kommentere den eller bryte av, ja da skjønner han kanskje hvordan vi benkeslitere har det. Da vil han gå inn for en ny politikk. Da vil han si: ”Etter alle prekener skal vi alltid ha ti minutter med frie kommentarer”. For da kan han selv slippe til med ”utenom-manus-kommentarer” til sin egen preken som er lest opp.
Jeg er selvsagt tilhenger av at vi skal kunne tjene hverandre med det vi er gode i. Å fremføre en preken er ikke bare snakk om å lese opp. Man må være karismatisk osv. På den måten synes jeg det er greit at pastoren preker og ikke lar andre lese opp. Men denne øvelsen handler ikke om dette. Den handler om å forstå makt. Og deretter endre tradisjonene i menigheten.
Forøvrig synes jeg det er veldig positivt hvis andre pastorer kan følge den pastoren som ga meg respons, og si ja til at halvparten av gavene kan gå direkte til husgruppene. Det er veldig radikalt og kan føre til at menighetens naboer kan få en helt annen opplevelse av menigheten. Det er nesten så jeg ikke tror hva jeg leser i denne pastorens respons. Har vi misforstått hverandre? Når jeg skriver ”halvparten av gavene”, så mener jeg ikke ekstra-gaver utover det menigheten allerede får. Jeg mener at av alle gavene som menigheten i dag får, så skal man dele på to. Halvparten av pengene som i dag brukes i stormenigheten, tas bort. I praksis betyr det at man må si opp ansatte.
Ved gaver skrev jeg penger som stikkord. Men jeg tenkte også på menneskelige ressurser. Koret kan da øve bare halvparten så ofte (i menighetens regi). Det samme med vaskelagene. Men jeg kan ikke innføre nytt meningsinnhold etter at testen er tatt, så dette må vi se bort fra når det gjelder denne pastorens svar. Men pengebruken alene er nok til å flytte tyngdepunktet i menigheten.
Hvis pastorer er villige til å flytte tyngdepunktet i menigheten på den måten testen viser, først og fremst fra stormenighet og over på husgrupper, så er det veldig positivt. Når jeg i makttesten skriver at husgruppene skal bestemme bruken av pengene, så mener jeg husgruppen og ikke stormenighetens forlengede arm inn i husgruppen. Ved å si ja til dette spørsmålet, sier man også ja til å sette husgruppene mer fri. Da blir de som husmenigheter som har tilknytning til en tradisjonell menighet.
Husgrupper er ”in” i norske menigheter. Jeg kan høre pastorer si at husgruppene er ”det viktigste” i menigheten. Men de nekter å flytte en krone fra stormenigheten og over på husgruppene. De vil heller ikke kutte ned på antall gudstjenester eller aktiviteter. Dermed ender dessverre husgruppene opp som bare en ekstra aktivitet eller en ekstra virkegren. Kreftene i menigheten fyres fremdeles av i pastorens egentlige interesseområde: scenen og stormenighetens mange aktivitetsrom. Men de som svarer ja i makt-testen, tror jeg kan bidra til snu samfunnstatistikkene.
Det er tungt å endre synspunkt når mye av sin identitet og sin inntekt ligger i dagens pastorrolle. Det er lettere å tenke nytt for dem som sitter i benkeradene. Der sitter de nye prestene, de som går sammen om å starte organiske ikke-hierarkiske hussamlinger. Man behøver ikke slutte med storsamlinger av den grunn. Men tyngdepunktet er flyttet. Les mer om det allmenne prestedømme her.
Selv tror jeg de ikke gjør det ut fra egoistiske motiver. Jeg tror det er snakk om gamle etterbibelske tradisjoner samt kultursmitte fra bedriftslivet. Man er vant med at det skal være slik. Men jeg ser at andre er uenige. De har møtt maktpastorer. Selv treffer jeg bare hyggelige pastorer som brenner for menigheten. Men hvis man først er opptatt av motiver, så har jeg laget denne vesle makt-testen, de fem p-er:
PENGER: Er pastoren villig til at halvparten av gavene menigheten får, leveres direkte til husgruppene i menigheten og at de bestemmer bruken?
PREKEN: Er pastoren villig til at i halvparten av gudstjenestene, så er det andre personer i menigheten som preker?
POPULÆRITET: Er pastoren villig til at halvparten av prekene som pastoren selv skriver, leses opp av andre i menigheten?
PRESTEROLLE: Er pastoren villig til at i halvparten av tilfellene, så er det andre enn pastoren som tar seg av dåp?
PASTORROLLE: Er pastoren villig til fortsatt å gå i menigheten hvis han av en eller annen grunn ikke kunne være leder eller mellomleder?
Man kan finne unnskyldninger for å svare nei. Pastoren kan ha saklige argumenter for at gavene brukes bedre i stormenigheten enn i husgruppene. Men hvis pastoren uten å nøle svarer nei på alle spørsmålene, så bør noen ta en prat med ham.
Jeg snakker her om menigheter, ikke kristne organisasjoner.
Da jeg la ut denne artikkelen på www.byggemennesker.no i fjor, fikk jeg en respons fra en pastor. Han sa han kunne skrive ja ved alle spørsmålene, bortsett fra punktet der andre skal lese opp prekene hans. Midt under en preken kan han bli grepet av Den Hellige Ånd og da går han litt ut av manus, derfor må det være han selv som leser, var argumentet.
Ja, det er et saklig argument. Men det avdekker et annet poeng. Hva med de 150 andre som er til stede? Kan ikke også de bli grepet av Den Hellige Ånd og få lyst til å komme med betraktninger utenfor manus? Hvorfor skal pastoren ha talemakten? Resten av menigheten har ikke mulighet til å komme med innspill. Bortsett fra nestlederen som leder møtet og som kanskje kommer med en kort historie for bygge bro mellom to innslag. Alle andre må være stille. Ja, selv etter at prekenen er ferdig, er det ikke mulig å kommentere. Dette er et makt-eksempel.
Selv i næringslivet, hvor det er mye hierarki, pleier foredragsholdere å avslutte med en runde med spørsmål, innspill og samtale. Men slik er det dessverre ikke i norske menigheter. Hvorfor ikke bytte roller, som en øvelse? Da kan pastoren kjenne hvordan det er å sitte musestille i benkeradene. Mitt forslag til rollebytte er veldig mildt overfor pastoren. Han skal fremdeles få lov til å skrive prekenen og beholde makten der. Når pastoren sitter og hører sin egen tale bli lest opp, og brenner etter å kommentere den eller bryte av, ja da skjønner han kanskje hvordan vi benkeslitere har det. Da vil han gå inn for en ny politikk. Da vil han si: ”Etter alle prekener skal vi alltid ha ti minutter med frie kommentarer”. For da kan han selv slippe til med ”utenom-manus-kommentarer” til sin egen preken som er lest opp.
Jeg er selvsagt tilhenger av at vi skal kunne tjene hverandre med det vi er gode i. Å fremføre en preken er ikke bare snakk om å lese opp. Man må være karismatisk osv. På den måten synes jeg det er greit at pastoren preker og ikke lar andre lese opp. Men denne øvelsen handler ikke om dette. Den handler om å forstå makt. Og deretter endre tradisjonene i menigheten.
Forøvrig synes jeg det er veldig positivt hvis andre pastorer kan følge den pastoren som ga meg respons, og si ja til at halvparten av gavene kan gå direkte til husgruppene. Det er veldig radikalt og kan føre til at menighetens naboer kan få en helt annen opplevelse av menigheten. Det er nesten så jeg ikke tror hva jeg leser i denne pastorens respons. Har vi misforstått hverandre? Når jeg skriver ”halvparten av gavene”, så mener jeg ikke ekstra-gaver utover det menigheten allerede får. Jeg mener at av alle gavene som menigheten i dag får, så skal man dele på to. Halvparten av pengene som i dag brukes i stormenigheten, tas bort. I praksis betyr det at man må si opp ansatte.
Ved gaver skrev jeg penger som stikkord. Men jeg tenkte også på menneskelige ressurser. Koret kan da øve bare halvparten så ofte (i menighetens regi). Det samme med vaskelagene. Men jeg kan ikke innføre nytt meningsinnhold etter at testen er tatt, så dette må vi se bort fra når det gjelder denne pastorens svar. Men pengebruken alene er nok til å flytte tyngdepunktet i menigheten.
Hvis pastorer er villige til å flytte tyngdepunktet i menigheten på den måten testen viser, først og fremst fra stormenighet og over på husgrupper, så er det veldig positivt. Når jeg i makttesten skriver at husgruppene skal bestemme bruken av pengene, så mener jeg husgruppen og ikke stormenighetens forlengede arm inn i husgruppen. Ved å si ja til dette spørsmålet, sier man også ja til å sette husgruppene mer fri. Da blir de som husmenigheter som har tilknytning til en tradisjonell menighet.
Husgrupper er ”in” i norske menigheter. Jeg kan høre pastorer si at husgruppene er ”det viktigste” i menigheten. Men de nekter å flytte en krone fra stormenigheten og over på husgruppene. De vil heller ikke kutte ned på antall gudstjenester eller aktiviteter. Dermed ender dessverre husgruppene opp som bare en ekstra aktivitet eller en ekstra virkegren. Kreftene i menigheten fyres fremdeles av i pastorens egentlige interesseområde: scenen og stormenighetens mange aktivitetsrom. Men de som svarer ja i makt-testen, tror jeg kan bidra til snu samfunnstatistikkene.
Det er tungt å endre synspunkt når mye av sin identitet og sin inntekt ligger i dagens pastorrolle. Det er lettere å tenke nytt for dem som sitter i benkeradene. Der sitter de nye prestene, de som går sammen om å starte organiske ikke-hierarkiske hussamlinger. Man behøver ikke slutte med storsamlinger av den grunn. Men tyngdepunktet er flyttet. Les mer om det allmenne prestedømme her.
Kommentarer