HVORDAN OPPDAGER MAN EN VERDI I NT?
Man kan finne NT-verdiene blant annet slik:
- Oppfordringer, lignelser og forklaringer fra Jesus
- Beskrivelser av Jesu liv
- Oppfordringer og forklaringer fra apostlene
- De første kristnes liv beskrevet i NT
NOE ER MENT FOR ET LITE OMRÅDE
Etter mitt syn kan ikke Guds rikes verdier og NTs menighetsverdier være i strid med hverandre.
Men man kan kanskje se for seg at Guds rike er en stor sirkel, og så er menighetsverdiene en liten sirkel inne i den store sirkelen. Det betyr at menighetsverdier ikke er i strid med Guds rikes verdier, men er ment som en presisering i et mindre område.
Eller man kan se for seg mange verdier som spres utover et landskap. Man oppdager så at verdiene er i familie med hverandre, men de er ikke alle ment å gjelde over alt.
Ta for eksempel oppfordringen fra Paulus om at man i ekteskapet kan holde seg fra hverandre en stund hvis poenget er å fordype seg i bønn, men at man ikke bør være for lenge fra hverandre. Oppfordringen er altså å ligge med hverandre igjen om ikke alt for lenge. Dette er ikke en menighetsverdi, men en ekteskapsverdi.
Og akkurat som oppfordringen "ligg-med-hverandre-snart-igjen" er ment kun for ekteskapet, så mener jeg oppfordringen om å følge landets lover og myndighetspersoner er kun ment for et smalt område i tilværelsen. Enkelte lager en hel teologi ut av bibelverset og mener at kristne skal adlyde blindt alle slags sjefer som fins, og at alle kristne selv skal stå i et pyramidesystem av sjefer. Dette mener jeg er feil og passer ikke til oppfordingene NT ellers kommer med.
HVA GJELDER HVOR?
Utfordringen er altså å finne ut hvor hver enkelt NT-oppfordring er ment å gjelde. Er det snakk om menighetslivet, eller når en menighet har samling, eller i ekteskapet, eller i forhold til myndighetene, eller i forhold til Gud, eller til andre mennesker?
Paulus skriver for eksempel "her er ikke fattig eller rik, kvinne og mann" osv. Uttalelsen gis i et brev til en menighet. Man kan derfor aller først kalle det en menighetsverdi. Idealet er at det skal være likestilling og ikke-hierarki i menigheter. Ingen skal ha spesielle rettigheter i menigheten.
Jeg pleier å bruke dette kjente Paulus-sitatet til å hevde at det derfor også skal være likestilling i ekteskapet. For jeg mener at et kristent ektepar er en liten menighet, ergo skal likestilling gjelde.
NT-verdien "vær gjestfri" rettes stort sett til menigheter, det vil si alle kristne i et område. Med denne verdien i hjertet er det lettere å holde samlinger og bygge hverandre. Men selv om verdien rettes stort sett til menigheter, betyr ikke det at gjestfrihet er kun en menighetsverdi. Det er selvsagt fint å være gjestfri mot folk som ikke er kristne. Men den varianten dekkes opp av mer generelle Guds rikes verdier.
Med disse få eksemplene skjønner man at det er en kjempejobb å forsøke å samle alle verdiene og systematisere dem. Noen ganger er det vanntette skott mellom oppfordringene, andre ganger gjelder de over alt. Men de fleste verdiene gjelder ved alle livets områder. Det er slik som "stifte fred", "spre rettferdighet", "hjelp folk i nød" osv. Men enkelte verdier eller oppfordringer er rettet mot spesielle områder eller situasjoner og må forstås ut fra det.
FORSØK PÅ DEFINISJONER
Jeg tror det er minst fem begreper:
- Guds rikes verdier
- Menighetsverdier (verdier mellom kristne)
- Verdier når menigheten har samling
- Ekteskapsverdier
- Hvordan kristne skal forholde seg til samfunnet
En mulig modell er å si at alle verdier som er nevnt i NT er Guds rikes verdier. Da er "ligg med hverandre snart igjen" en Guds rikes verdi. Men den er ment kun for ekteskapet.
IKKE-HIERARKI I MENIGHETSLIVET
En av Ares verdier heter: "Tjenerskap - ikke lederskap." Jeg støtter den verdien og mener at det i menighetslivet ikke skal være sjefer med spesielle rettigheter til å snakke eller bestemme. Et slikt ikke-hierarkisk opplegg argumenterer jeg for i andre artikler. Men så dukker spørsmålet opp: Er denne NT-verdien ment å gjelde over alt for kristne, også på jobben, eller skal verdien kun gjelde i menighetslivet/menighetssamlinger/ekteskapet?
Hvis den er ment å gjelde i alle situasjoner i full bredde, da kan ikke kristne drive firmaer med ansatte. For da er jo den kristne sjef over noen andre. Kristne kan heller ikke da si ja til kristne organisasjoner. Også sjefsstillinger på andre arenaer, for eksempel i samfunnet, må strykes av listen der kristne kan delta.
Intuitivt høres dette ekstremt ut. Jeg tror problemstillingen må være å skille mellom hva sjefene bestemmer over.
IKKE-HIERARKI OG FRIVILLIGE AVTALER
Jeg tror det kan sies ganske kort slik: Hvis en sjef bestemmer over mellommenneskelige forhold og/eller over menighetsforhold, da er sjefen utenfor de verdiene som NT viser.
Hva er igjen da? Tja, for eksempel forretningsavtaler. Jesus var snekker og må ha gjort avtaler om pris og leveringstidspunkt. Det samme gjaldt for Paulus som var teltmaker og tjente egne penger slik at han ikke var til byrde for menighetene han besøkte. Og vi har videre NT-forretningskvinnen Lydia som hadde spesialisert seg på kostbare purpurstoffer. Flott at hun tjente såpass at hun hadde stort nok hus til å ta i mot en gjeng med misjonærer. Vi må anta at hun ble den første pastoren (husverten) i det området.
Det står ikke i NT at å drive forretning er fy-fy. Nei, både rike kristne og fattige kristne kom sammen. Men i følge NT skal man ikke jage etter penger og rikdom. Og Paulus har ikke mye til overs for de rikingene som ikke en gang vil dele en skvett med vin med sine fattige medkristne når det er samling.
Skal en kristen drive forretning, må vedkommende samtidig ha verdiene "dele med andre" og "ikke vær grådig" i hjertet.
KUNDEN ER SJEFEN
"Kunden er sjefen!" pleier man å si i forretningslivet. Og kunden kommer med ordrer. Kunden sier: "Jeg må ha varene inne klokken 12." Det høres ut som en kommando - en ordre. Men den skjer i frivillighet: en forretningsavtale.
I menigheter mener jeg det skal være ikke-hierarki, det vil si ingen sjefer. Kan da en kristen være sjef i et firma og ha ansatte? Eller må den kristne kun drive enkeltpersonforetak?
Å være ansatt et sted er det samme som å ha inngått en forretningsavtale. Man selger sin tid og arbeidskraft til "kunden", det vil si et firmaet/sjefen. Firmaet kommer med ordren, og den ansatte leverer varen, det vil si sin tid og arbeidskraft.
Sier man ja til at kristne kan drive forretninger, følger det at man også sier ja til at kristne kan ha ansatte.
Men den kristne må følge Guds rikes verdier, slik som "ikke utnytte andre", "ikke drive hor", "stifte fred", "være rettferdig", "ikke være grådig" osv.
Slike verdier kan man finne i NT ved å søke på ordene "Guds rike" i en nettbibel. Guds rikes verdier er flere enn de som nevnes i forbindelse med ordene Guds rike, men Guds rike-treffene gir en god start. En verdi som ikke gir treff er for eksempel historien Jesus forteller om den snille samaritanen som hjelper en person som er blitt ranet og slått på landeveien.
HVA ER DET OK AT SJEFEN BESTEMME OVER?
Jeg mener kristne ikke skal sjefe når det gjelder mellommenneskelige forhold, det samme gjelder i kristne samlinger, og i ekteskapet. Så lenge den kristne sjefens ordrer handler om å tjene penger, slik en snekker bytter snekring mot fisk, og ordrene ikke bryter idealene som Guds rike uttrykker, da er det ok.
Jeg sier altså ja til sjefer på arbeidsplassen, men nei til sjefer i menigheten.
Da tenker du kanskje: "Hvis det er greit å ha sjefer på arbeidsplassen, hvorfor er det feil å ha sjefer i menighetslivet?" Svaret handler mye om hvordan man definerer menighet. La meg stille deg et annet spørsmål: "Hvis det er greit å ha sjefer på arbeidsplassen, hvorfor er det feil at en sjef bestemmer hvem du skal gifte deg med?" Ser du? Mye handler om hva sjefene bestemmer over.
Alt er ikke supert bare fordi det er snakk om en frivillig avtale der man sier ok til å ha en sjef.
IKKE BLANDE FIRMA MED MENIGHET?
Jeg mener det skurrer hvis kristne firmaeieren holder prekener i lunsjen og den kristne ansatte ikke får lov til å kommentere eller protestere på det sjefen underviser om. Det skurrer fordi sjefen tråkker over grensen til menighetsliv og dermed alle oppfordringene (verdiene) som gis i NT angående menighetsliv. I NT står det at man skal rettlede hverandre, og at når man kommer sammen så skal alle kunne holde et innslag. Som kristen kan man ikke kreve å ha enerett på snakke i en kristen gruppe. Firmaeieren må gjerne holde preken, men må ellers følge menighetsverdiene i NT som slipper andre til.
Det er for øvrig ikke slik at enhver sammenblanding av firma og menighetsliv er feil. Hvis firmaeieren bruker et av rommene på jobben til å dele ut suppe til fattige, så er jo det bare fint.
KRISTNE ORGANISASJONER
Hva da med kristne organisasjoner? Er det ok med sjefer der? Kristne organisasjoner pleier å være smalsporede og handler ikke om kristenliv i full bredde. Da mener jeg det er ok med sjefer. Her må samme opplegg gjelde som ved den kristne sjefen på en vanlig arbeidsplass. Sjefene i en kristen organisasjon må være forsiktige og ikke blande sammen de arenaene de operer i. Hvis det er bønnestund, gudstjeneste, nattverd eller lignende i organisasjonen, da mener jeg menighetsverdiene skal tre inn, det vil si for eksempel ikke-hierarki og det allmenne prestedømme. Det vil si at hvem som helst kristen i organisasjonen kan holde et innlegg i samlingen.
HVA MED FRIVILLIGE AVTALER I MENIGHETSLIVET?
Jeg mener at man i stor ustrekning kan gjøre frivillige avtaler i menighetslivet. Men det er likevel en del frivillige avtaler som kan få friksjon mot enkelte NT-verdier. Hvis man avtaler at én person skal holde preken hver eneste gang menigheten samles, og man avtaler at ingen andre i menigheten skal kunne kommentere prekenen, da bryter dette med det organiske livet som menighet er ment å være der for eksempel verdien "rettled hverandre" skal være til stede.
Alt er altså ikke supert bare fordi det er snakk om en frivillig avtale der man sier ok til å ha en sjef. Derfor er det ikke automatisk ok med demokratiske menigheter som velger seg et lederskap. Spørsmålene er blant annet: Hva skal sjefene bestemme over? Hvor lett er det å protestere? Hvor lett er det å skifte ut sjefene?
I demokratiske menigheter med valgt lederskap, har man gjerne ansatte. Disse stiller omtrent aldri til valg.
Selv om man er for ikke-hierarki i menighetslivet, mener jeg at man godt kan avtale at en person er sjef for bussturen menigheten skal ha til Sverige. Det blir samme opplegg som kristne organisasjoner og gjelder et smalt område.
Noe annet er det hvis menigheten avtaler at én person skal bestemme sangene i menigheten, en liten gruppe skal bestemme teologien, én person skal bestemme hva som skal være kveldens bønnetema, osv. Da har man laget et system som riktig nok bygger på frivillige avtaler, men det er såpass omfattende at det skurrer mot NT-verdiene totalt sett.
ARES MENIGHETSVERDIER
Are, dette er så langt jeg har grublet til nå. Jeg må ha mer tid på meg for å gå gjennom hver av dine verdier og eventuelt sortere dem systematisk, eller eventuelt putte alle i samme kasse hvis det er konklusjonen. Verdilisten din som du stadig utvider, ser slik ut i skrivende stund:
Forkynn evangeliet for fattige - ikke underholde de rike
Gjensidig underordning - ikke hierarki
Tjenerskap - ikke lederskap
Kropp - ikke institusjon
Tjenestegaver - ikke embeter
Dialog - ikke monolog
Bære de svake - ikke dyrke stjernene
Barmhjertighetsarbeid - ikke moralisme
Fellesskap - ikke retorikk
Prøving - ikke knebling
Relasjoner - ikke organisasjon
Gjennomsiktighet - ikke lukkethet
Toleranse - ikke konformitet
Husmenighet - ikke foretakskirke
Denne listen synes jeg er kjempebra, fordi den både peker på hva som er dårlige verdier i dagens tradisjonelle menigheter samtidig som den viser veien ut. En foreløpig konklusjon er: Jeg synes alle passer som menighetsverdier. Og hvis man følger modellen med at alle verdier som nevnes i NT er Guds rikes verdier, så er dine menighetsverdier også Guds rikes verdier. Men, som sagt, de kan være ment å gjelde på bestemte områder. Er det for eksempel husmenigheten som skal skaffe penger til mat?
Kommentarer
Kristna bör därför undvika i alla situationer att bestämma eller styra över andra, är min uppfattning. I detta har jag påverkats mycket av anabaptismen. Lärlingar bör undvika "tronen" och istället i Jesus efterföljd bli betjänter. Är man därför en lärling och riksdagsman, soldat, chef eller liknande så tycker jag att detta är problematiskt. Är man en chef med anställda så behöver man kliva ned från sin tron. I vissa fall betyder det att säga upp sig, i andra fall kanske det är möjligt att fortsätta men att hitta strukturer för beslutsfattande osv som gör att man kan imitera Jesus även på jobbet. Så tänker jag.
/Jonas Lundström
http://blog.bahnhof.se/wb938188
Jeg mener det er forskjell på en stortingsmann og en sjef i et firma med ansatte. Det siste handler om en frivillig avtale.
Enten man er ansatt eller man driver et firma, så handler saken om å bytte til seg noe materielt eller en tjeneste. De som selger en tjeneste, kan gjøre det enten ved å sende en faktura hver gang (enkeltstående avtaler), eller de kan få lønn hver måned (løpende avtale). Poenget mitt er at også folk som er ansatt, har egentlig gjort en forretningsavtale, altså en frivillig bytteavtale.
Hvis du sier nei til at kristne kan ha ansatte, mener jeg du må si nei til at kristne kan gjøre forretningsavtaler generelt, for eksempel sende en faktura til en kunde, for det er også en bytteavtale. Det vil si at kristne ikke engang kan drive enkeltpersonforetak.
Frivillige forretningsavtaler mener jeg i utgangspunktet er ok. Men det er minst tre spørsmål som må stilles:
1) Hva handler bytteavtalene om? En del bytteavtaler (forretningsideer) bør kristne ikke delta i fordi avtalene bryter med kristne verdier.
2) Hvor omfattende er avtalene?
3) Hvor lett er det å gå ut av avtalene slik at frivilligheten hele tiden er reell?
De samme spørsmålene må stilles til menighetslivet:
1) Hva handler de frivillige avtalene (menighetsideene) om? Hvilke avtaler/ideer bryter med kristne menighetsverdier?
2) Hvor omfattende er avtalene?
3) Hvor lett det er å gå ut av avtalene slik at frivilligheten hele tiden er reell?
Så lenge avtalen ikke strider mot kristne verdier (ikke utnytte andre osv), kan jeg si ja til en forretningsavtale der jeg selger mine tjenester mot betaling (enten mot faktura eller lønn) og dermed ha en sjef for et begrenset område i livet helt til jeg når som helst vil avslutte avtalen.
Når det gjelder frivillige avtaler i menighetslivet, er det visse ting man ikke kan lage avtale om uten at de strider mot NT-verdiene. Man kan for eksempel ikke avtale at én person skal være sjef for teologien. NT oppfordrer jo til at hele menigheten skal ta vare på troen.
Jeg mener at hvis man har en fast sjef-struktur som omfatter hele menighetslivet, med undervisning, sang, bønn, teologi, beslutninger osv, så bryter det med NT-verdiene. NT viser verdien "det allmenne prestedømme". Hvis man må spørre en sjef om å få lov til å døpe, snakke, synge eller legge frem et bønnetema, da bryter det med NT-verdiene. Det hjelper ikke at avtalen har en frivillig innpakning.
Man har et lignende opplegg et lands lovverk. Selv om det i utgangspunktet er fri avtalerett i Norge, er det likevel en del avtaler som det ikke er lov å avtale.
Å inngå en frivillig avtale der man lar en person være sjef for en enkelt busstur i menigheten, mener jeg likevel må være greit. Omfanget av avtalen er så liten. Det er snakk om bare et prosjekt. Og det er lett å si nei takk. Har man derimot en sjef som bestemmer alle reiser som menigheten skal foreta, da skurrer det.
Hvis selv en enkelt busstur er feil, da kan man ikke en gang ha kristne foredrag eller teaterstykker. For der er det jo noen som har bestemt et program. Poenget mitt er at så lenge man frivillig besøker et kristent foredrag eller teaterstykke, så er det greit at slike tilstelninger har en sjef. Men en slik sjef-tankegang må ikke smitte over til en organisering av de kristne generelt, altså at man lager biskoper og erkebiskoper for hver by.
Det er umulig å være kjemisk fri for at noen bestemmer over andre bitte litt. La oss si at menigheten i fellesskap blir enig om å reise til Sverige med buss. Sjåføren defineres ikke som sjef, for alle har sammen bestemt hvor de skal dra og når. Men sjåføren kan ikke spørre de andre hele tiden hvilken hastighet bussen skal holde. Mikroskopisk bestemmer sjåføren litt over de andre.
Spørsmålet "Hvor lett er det å gå ut av avtalen?" spiller også inn. Jeg har ikke noe i mot at man lager en frivillig avtale om at en person skal synge tre solosanger tre kvelder på rad, i en ikke-hierarkisk menighet. Da kan man si at vedkommende er mikro-sangsjef. Men avtalen er kortvarig, og det er lett å avslutte avtalen. Det er noe helt annet å ansette en en musikkpastor, det er ikke lett å avslutte en slik avtale. Og avtalen er for øvrig for omfattende i forhold til hvordan Paulus beskriver et ideelt organisk menighetsliv der alle kan holde sine innslag uten å bli silt av en møteleder eller musikkpastor.
Jeg mener:
1) Kristne i en by eller mindre menighet skal ikke lage en frivillig hierarkisk struktur.
2) Det samme gjelder samlingene.
3) Omreisende team bør følge samme opplegg.
4) Men ved enkeltstående prosjekter, som har en frivillig ramme, kan man ha sjefer. Hva med denne bloggen for eksempel? Til nå har jeg ikke slettet et eneste innlegg, jeg har ikke hindret noen i å snakke. Samtidig mener jeg at jeg har retten til å redigere bloggen uten å måtte spørre alle kristne i verden om deres mening. Det er frivillig å delta. Må jeg avslutte bloggen?
Når det gjelder demokrati som samfunnssystem, så støtter jeg det. Jeg klarer ikke tenke ut noen bedre løsning. Fordelene er større enn ulempene. Det er mer å si om det, men det må bli en annen gang.
-I församlingen tycker jag det är gemenskapen som bestämmer tillsammans över dom gemensamma praktikerna. Församlingen kan ge någon ett uppdrag (fixa en bussresa), men det bör då vara tydligt vilka förhållningsorderna för det hela är. Församlingen bör på riktigt ha insyn och inflytande över det hela. Jag håller nog med dig i stort här.
-Jag tror du överkattar både friheten på arbetsmarknaden och friheten att ingå avtal, det låter som du köpt upplysningstänkandet på den här punkten. Människan är inte så fri. Yrkesarbete är för många det enda alternativet att försörja sig.
/Jonas
Samtidig er det også andre områder i samfunnet hvor vi "tvinges" til å ha en sjef, for eksempel i trafikken. Jeg må tenke gjennom hvordan slike eksempler påvirker forståelsen av NT-verdiene.
Punkt 3 handler om hvor lett det er å komme ut av avtalen. Jeg ser på menighet som en venneflokk og mener man ikke skal ha sjefer uansett. Men hvis man likevel velger sjefer, så er det ekstremt at man kan være sjef for en venneflokk i årevis uten å stå til valg. Hvorfor er det ikke jevnlige valg i såkalte "demokratiske" menigheter?
Jeg har også lyst til gruble mer over frie avtaler generelt, bytteavtaler spesielt, og hvilke typer av disse som er ok i menighetslivet. Når man går inn i en bytteavtale, er det fordi man har et egoistisk mål. Det mener jeg er helt ok, for det må være lov å skaffe seg mat og hus, i rammer av frivillige avtaler. Samtidig er det uheldig hvis vi lager menighetslivet til en markedsplass, både internt og eksternt.
http://byggemennesker.blogspot.com/2008/03/ikke-hierarki-i-menigheten.html