Det er foreløpig kun tre nordmenn som har skrevet "husmenighet" som en av sine interesser på sin bloggprofil blant dem som har blogspot i nettadressen. Den ene er meg selv. Den andre er Are Karlsen. Den tredje er en som heter Eskil. Hvis du leser dette om noen år, håper jeg det er flere. Her er oversikten.
Are og jeg er for ikke-hierarkiske husmenigheter. Heller ikke Eskil vil sjefe over folk, men han mener at det er nyttig med en form for lederskap, og mener at Are og jeg går noe for langt med vårt ikke-hierarkiske syn. (Eskil, si fra hvis beskrivelsen er feil.)
For noen dager siden skrev Eskil en viktig artikkel om husmenigheter. Hvordan kan man hindre at nye husmenigheter rett og slett bare dør ut etter et par års eksistens?
Fordelen med husmenigheter er at man blir bedre sett og man kan selv se andre. I stedet for å sitte passivt og lytte i en tradisjonell gudstjeneste, kan man delta aktivt med samtale, bønn osv. Men så skriver Eskil:
"Hva skjer når de samme 10 menneskene har hørt de andre 9 snakke om sine 8 favorittemaer 7 ganger? Da inntreffer en trøtthetsperiode hvor folk begynner å spørre seg: Hva nå? Dette er tidspunktet da folk nesten umerkelig begynner å trekke seg litt tilbake."
I den husmenigheten jeg selv deltar i, er vi heldigvis ikke havnet i en slik posisjon, men det kan selvsagt skje.
Selv har jeg mange ganger sagt at husmenighet kun gir bedre rammer enn tradisjonelle menigheter, og at alt er ikke supert bare fordi man samles på en annen måte. Gode ordninger er viktig, men i tillegg man må ha gode holdninger.
Spørsmålet er hvilke ordninger og holdninger som må til i husmenigheten slik at den ikke dør ut.
Hvis man tenker organisk, så er det for så vidt ikke noen krise at en husmenighet forsvinner, så lenge folk organisk har omgruppert seg andre steder. Men hvis totalen er at det ikke er noen form for vekst, da er det noe galt, selv om jeg samtidig også mener at ikke alle husmenigheter skal tenke vekst. Noen grupper må få lov til å prioritere å hvile. Kanskje det tar fem år å støtte tre personer som er deprimerte. Kanskje de aldri kommer ovenpå. Jeg mener derfor man gjerne kan delta i ulike grupper, og så må man selv prioritere hvilken gruppe man bruker mest tid i og hva man anser som viktig.
Spørsmålet som henger i luften er om man skal velge en leder som skal ha ansvar for at husmenigheten er på rett spor. Jeg selv mener nei. Jeg mener alle må rettlede hverandre, slik Paulus oppfordrer til. Alle må ta ansvar. Ikke-hierarki betyr ikke at det er slutt på initiativene. Man behøver ikke være leder for å si at "nå synes jeg vi er blitt en koseklubb".
Are og jeg er for ikke-hierarkiske husmenigheter. Heller ikke Eskil vil sjefe over folk, men han mener at det er nyttig med en form for lederskap, og mener at Are og jeg går noe for langt med vårt ikke-hierarkiske syn. (Eskil, si fra hvis beskrivelsen er feil.)
For noen dager siden skrev Eskil en viktig artikkel om husmenigheter. Hvordan kan man hindre at nye husmenigheter rett og slett bare dør ut etter et par års eksistens?
Fordelen med husmenigheter er at man blir bedre sett og man kan selv se andre. I stedet for å sitte passivt og lytte i en tradisjonell gudstjeneste, kan man delta aktivt med samtale, bønn osv. Men så skriver Eskil:
"Hva skjer når de samme 10 menneskene har hørt de andre 9 snakke om sine 8 favorittemaer 7 ganger? Da inntreffer en trøtthetsperiode hvor folk begynner å spørre seg: Hva nå? Dette er tidspunktet da folk nesten umerkelig begynner å trekke seg litt tilbake."
I den husmenigheten jeg selv deltar i, er vi heldigvis ikke havnet i en slik posisjon, men det kan selvsagt skje.
Selv har jeg mange ganger sagt at husmenighet kun gir bedre rammer enn tradisjonelle menigheter, og at alt er ikke supert bare fordi man samles på en annen måte. Gode ordninger er viktig, men i tillegg man må ha gode holdninger.
Spørsmålet er hvilke ordninger og holdninger som må til i husmenigheten slik at den ikke dør ut.
Hvis man tenker organisk, så er det for så vidt ikke noen krise at en husmenighet forsvinner, så lenge folk organisk har omgruppert seg andre steder. Men hvis totalen er at det ikke er noen form for vekst, da er det noe galt, selv om jeg samtidig også mener at ikke alle husmenigheter skal tenke vekst. Noen grupper må få lov til å prioritere å hvile. Kanskje det tar fem år å støtte tre personer som er deprimerte. Kanskje de aldri kommer ovenpå. Jeg mener derfor man gjerne kan delta i ulike grupper, og så må man selv prioritere hvilken gruppe man bruker mest tid i og hva man anser som viktig.
Spørsmålet som henger i luften er om man skal velge en leder som skal ha ansvar for at husmenigheten er på rett spor. Jeg selv mener nei. Jeg mener alle må rettlede hverandre, slik Paulus oppfordrer til. Alle må ta ansvar. Ikke-hierarki betyr ikke at det er slutt på initiativene. Man behøver ikke være leder for å si at "nå synes jeg vi er blitt en koseklubb".
Kommentarer
La meg bruke eksempelet ditt om at man ikke trenger å være en leder for å si at ”nå synes jeg vi er blitt en koseklubb”. Helt enig! I min erfaring er det tvert i mot sjelden lederne som sier dette, men heller noen andre i forsamlingen. Å kvele den slags innspill er derfor å skyte seg selv i foten, og i så fall blir lederskapet en propp i stedet for en katalysator.
Ofte vil det være slik at de som har mye ”evangelist” i seg alltid vil føle at forsamlingen er for mye koseklubb. Samtidig vil de som har mye ”hyrde” i seg mene at det blir for mye press og mas hvis man alltid skal være utadvendt. Hyrdene forstår over hodet ikke at noen kan klage på en koselig menighet! For alternativet må vel være verre? Man kan altså ha to ulike meninger om samme situasjon til samme tid. Et svakt lederskap vil da enten gå for Evangelist sin versjon eller for Hyrde sin versjon av virkeligheten – og dermed kvele det andre synet. Et godt lederskap vil derimot forstå at dette dreier seg om å hjelpe enhver til å fungere best mulig i sin tjeneste, samtidig som de forstår behovet av de som tenker og handler annerledes enn dem selv. På den måten oppfylles Ef 4,11-12. Å få til dette krever dog en god porsjon erfaring og åndelig innsikt, og det er hovedgrunnen til at jeg mener det trengs lederskap i menigheter.
Men jeg tror på vekst, enten den skjer ved at en forsamling blir større, eller ved at forsamlingen bevisst planter en ny forsamling. Vekst og andre endringer krever god ledelse. Jeg tror vi trenger endringsledelse, men ikke så mye vedlikeholdsledelse.
Når jeg ser meg selv skrive dette, så tenker jeg at dette nok bør bli en artikkel eller to på min egen blogg...
Du skriver:
"Ofte vil det være slik at de som har mye ”evangelist” i seg alltid vil føle at forsamlingen er for mye koseklubb. Samtidig vil de som har mye ”hyrde” i seg mene at det blir for mye press og mas hvis man alltid skal være utadvendt. Hyrdene forstår over hodet ikke at noen kan klage på en koselig menighet!" Sitat slutt.
Den uenigheten du skisserer opplever jeg er typisk for foretaksmenigheten, hvor folk sitter og venter på utspill fra lederskapet. Med utgangspunkt i vår egen husmenighet, ville ikke sannsynligheten for uenighet være veldig stor. Hos oss opplever jeg at alle gavene har fritt spillerom.
Vår tilnærming til evangelisering er dessuten helt anderledes enn i foretaksmenigheten. Vår evangelisering er med de gaver som er representert, kun relasjonsbasert. Det er mulig vi en dag vil få en forkynnergave som vil opptre på offentlige plasser a la Paulus, og da vil det sikkert være naturlig at flere vil involveres. Men jeg ser ikke det heller som en kilde til konflikt i vår sammenheng.
Når man bruker relasjonsevangelisering, så er det helt naturlig å kombinere det med "koseklubben". Det er jo det gode fellesskapet som gjør at relasjonsevangeliseringen funker.
På meg virker det som om du bruker en problemstilling som er forårsaket av lederskapet for å begrunne lederskapets nødvendighet.
1) å ta et initiativ
2) å ta hensyn til at folk er forskjellige
3) å lande beslutningen
Jeg mener disse tre punktene kan skje ikke-hierarkisk, det er slik venner tar beslutninger. Én person kommer med en idé i gruppen. De andre responderer og kommer med sine meninger. Man belyser ideen fra flere kanter. Så finner man en løsning i fellesskap som tar hensyn til at folk er ulike. Det kan for eksempel være at Nils ikke behøver å være med på den planlagte reisen til Sverige.
Et vanlig svar fra ledertilhengere er at ledelsen selvsagt bør ta hensyn til Nils, og finne en løsning som passer alle, og ikke presse folk osv. Men hva skal vi da med lederen? Hvis det er ikke-ledere som tar initiativ, og lederen ikke utgjør en effekt i beslutningen, da er lederen overflødig.
Hvis lederen skal utgjøre en forskjell, må lederen tildeles noen plikter eller rettigheter som de andre ikke har. Det kan for eksempel være at man sier at lederens initiativ skal vektlegges dobbelt så mye som andres initiativ. Det er egentlig en skjult form for gjennomskjæringsrett, altså at man er sjef og kan bestemme over andre.
Og når gjennomskjæringsretten brukes, blir det sår. Bjørn Olav skriver i kommentar på din blogg at lederskapet fungerte fint helt til det ble strid om veivalget i menigheten.
I et ikke-hierarkisk miljø kan man ved sterk uenighet rett og slett dele seg i to grupper, konsentrere seg om hver sine engasjement, og besøke hverandre litt sjeldnere. La oss si den ene halvparten vil svært ofte reise til Sverige og den andre halvparten svært ofte vil reise til Danmark. Man omgrupperer seg i fred. I et hierarkisk miljø vil lederne derimot "rasle med gjennomskjæringsretten" og legge press på at alle skal konsentrere seg om Sverige. Da går man til slutt fra hverandre i strid.
Du skriver: "Et godt lederskap vil derimot forstå at dette dreier seg om å hjelpe enhver til å fungere best mulig i sin tjeneste, samtidig som de forstår behovet av de som tenker og handler annerledes enn dem selv. På den måten oppfylles Ef 4,11-12."
For det første mener jeg at man behøver ikke være leder for å støtte andre eller gi tips og råd. For det andre forstår jeg ikke helt hva du mener med Ef 4:11-12, altså hvordan din totale organisasjonmodell ser ut. I den bibelteksten nevnes fem tjenester: apostler, profeter, evangelister, hyrder (pastorer) og lærere. Samtidig nevner du "Et godt lederskap...".
Du skriver: "Et godt lederskap vil [...] hjelpe enhver [...] slik at [...] Ef 4,11-12 [de fem tjenestene] oppfylles".
Mener du at "et godt lederskap" er identisk med de fem?
Eller mener du at pastoren er menighetens leder og at de andre fire andre kan komme på besøk?
Are du skriver: ”Med utgangspunkt i vår egen husmenighet, ville ikke sannsynligheten for uenighet være veldig stor.”
I motsetning til deg (?), så mener jeg ikke at uenighet er et problem i seg selv. Jeg mener faktisk at slike ”spenninger” kan være bra, fordi det er denne type ting som driver en gruppe framover, hvis det blir håndtert rett. Jeg ønsker faktisk ikke å være med i en gruppe hvor alle tenker likt om enhver ting. Jeg vil heller være i et miljø hvor man faktisk ser ulikt på ting, men likevel klarer å håndtere dette. Det opplever jeg som mer dynamisk.
Sjur: Det er gåte for meg hvordan du kan trekke konklusjonen om at jeg ”forutsetter at man må ha en leder for… å ta et initiativ”. Jeg skriver jo nettopp at ”I min erfaring er det tvert i mot sjelden lederne som sier dette, men heller noen andre i forsamlingen.” Det er viktig å lese/høre hva den andre part sier, og ikke trekke forhastede konklusjoner. Jeg forutsetter heller ikke at man må ha leder for å få til noen av de andre punktene. Jeg mener dog at noen beslutninger kan bli bedre med et godt lederskap, enn uten et slikt.
Jeg mener ikke at et lederskap er identisk hverken med de fem tjenestegavene eller med en pastor. Det finnes jo en rekke andre alternativer. Det jeg derimot mener er at gode ledere bør representere minst en av disse tjenestegavene. Det ideelle er jo å ha alle tjenestegavene representert i den lokale forsamlingen, men dette er lite realistisk i små forsamlinger. De tjenestegavene som man mangler lokalt gjør man derfor lurt i å invitere på besøk som du skriver, selv om jeg mener at man bør gjøre mer enn bare ha dem til å preke e.l.
Utgangspunktet for artikkelen var spørsmål omkring hvordan man kan unngå at en husmenighet dør ut. Et spørsmål man kan drøfte i den sammenheng, er altså synet på lederskap. Hvilke andre spørsmål bør drøftes? Verdier/holdninger er viktig. Are har en liste på sin blogg, og du nevnte selv noen i kommentaren på din blogg.
Vi snakker sikkert litt forbi hverandre. Jeg tror ikke vi er så uenige om uenighet. Men jeg ønsker likevel å presentere et knippe bibelvers om enighet:
Hold sammen i enighet. Gjør dere ikke for høye tanker, men hold dere gjerne til det lave, og vær ikke selvkloke.
---
Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. 6 Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. 7 Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære. 8 For det sier jeg dere: Kristus ble en tjener for de omskårne
---
Jeg formaner dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere må være enige. La det ikke være splittelse blant dere, men stå sammen i syn og tanke.
---
For øvrig, søsken, gled dere! Ta imot både rettledning og oppmuntring! Vis enighet, hold fred, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med dere.
---
Jeg formaner deg, Evodia, og deg, Syntyke: Kom til enighet i Herren! 3 Og jeg ber også deg, du som med rette heter Synzygos, om å hjelpe disse to.
Altså - enighet tenker jeg er et ideal for menigheten. Men likevel: Uenighet vil desverre være uunngåelig. Men altså ikke noe å strebe etter.
Dette treffer selvsagt ikke deg, men er relevant i forhold til temaet:
Uenighet kan være et nyttig redskap for et lederskap. Splitt og hersk! er en kjent strategi.
Dessuten: For en leder å oppleve at de underordnede kjemper om hans gunst, samtykke og medhold, er alltid tilfredsstillende og gir ham manøvreringsmuligheter. Dette utnytter mange ledere til å befeste sin makt. Men er helt klart utenfor bibelsk etikk.
Men nå mente ikke jeg i det jeg skrev i forrige kommentar, uenighet i enhver sammenheng, men den sammenhengen du i utgangspunktet presenterte: Uenighet med utgangspunkt i ulike tjenestegaver. Det var uenighet på dette grunnlaget jeg mente var lite sannsynlig hos oss.
Ellers er vi desverre uenige om veldig mye i vår husmenighet, men har til tross for det et godt fellesskap.
Men - dette er hva jeg tror du mente, og hvor vi er enige:
Uenighet som et utgangspunkt for en samtale som fører til konsensus, kan gi et veldig positivt resultat.
Sjur: her kommer mine forslag til et par andre ting som kan være nyttig å diskutere i tillegg til lederskap: Multiplikasjon og samarbeid
Multiplikasjon: De fleste tilhengere av husmenighet hevder at det må være et mål å starte nye husmenigheter når man vokser til et visst antall mennesker i den eksisterende gruppa. Men dette er lettere sagt enn gjort. Det finnes ikke mange eksempler som jeg kjenner til i Norge hvor man har lykkes med dette. Jeg mistenker faktisk at mislykkede forsøk på slik multiplikasjon er en "dødsårsak". Å finne gode, fungerende modeller for mangfoldiggjøring av husmenigheter må derfor være viktig
Samarbeid: I hvilken grad bør husmenigheter samarbeide? Hvordan får vi dette til i praksis? På hvilket grunnlag (teologisk eller metodisk) bør et slikt samarbeid være basert på?
Jeg kommer til å ta opp noen av disse temaene på min egen blogg
Når det gjelder multiplikasjon, kan jeg ikke finner noe obligatorisk celledelingssystem i NT. I NT står det om:
1) Kvinner som evangeliserer (som blant annet fører til at mange blir kristne i en by)
2)Disiplene/apostlenes engasjement i pinsen da 3000 blir kristne
3) Vanlige kristne (uten merkelapper som apostel, diakon, evangelist osv) som evangeliserer i andre land (som blant annet fører til mange kristne/menighet i Antiokia)
4) Enkeltperson med merkelappen disippel som døper
5) Enkeltperson med merkelappen diakon/evangelist som evangeliserer og døper
6) Enkeltpersoner og team som kalles apostler og synergos, menn og kvinner, som reiser rundt og evangeliserer.
7) Folk som åpner hjemmene sine, enten for omreisende kristne eller for en flokk kristne som bor på plassen
8) Noen eksempler der en hel menighet sender ut en eller flere personer på et eller annet oppdrag.
9) Noen eksempler på personer som tar initiativ til reisevirksomhet på egen hånd.
10) Personen som Filip døpte, som dro lykkelig videre alene og ble ikke lagt inn i en menighet etter en bestemt multiplikasjonsmodell.
11) Ikke vanntette skott mellom tjenestene, man kunne gjerne ha to tjenester, for eksempel både samle en flokk hjemme (mitt syn: være pastor) og drive med evangelisering ellers. Filip var både diakon og evangelist. Priska var både husvert (mitt syn: pastor) og misjonsarbeider. Peter var både eldste (mitt syn: pastor) og apostel. (Uansett om man går for mitt syn eller ikke, så kunne man altså ha to tjenester.)
Det jeg finner i NT, er et organisk opplegg der man bygger hverandre i små flokker i hjemmene og der kristen tro og kjærlighet sprer seg i hovedsak ved hjelp av enkeltpersoner og team som gjør en reisetjeneste.
I farten kommer jeg ikke på en NT-menighet som delte seg fordi den vokste seg for stor. Men det kan godt hende det finnes noen eksempler. Et sted bør jo celledelingsideen hente NT-inspirasjon fra.
Det er noen overordnede prinsipper i alt dette:
a) Alle kristne har rett til å evangelisere, døpe, rettlede, lære bort osv.
b) Å forsøke å formulere et hierarkisk system ut fra NT, bryter sammen.
c) Folk er ulike og kan bidra på sin måte. Noen er mer utadvendte og reiseivrige enn andre. At folk er ulike betyr også at ikke alle passer like bra i alle tjenester.
d) Alle bør være velvillig innstilt på å hjelpe til.
I tillegg mener jeg man må skille mellom de første øyenvitneapostlene og de som i dag kaller seg apostler. I dag stiller alle kristne likt: Ingen er øyenvitner, ingen har heller muntlige referanser til øyenvitneapostler. Alle som lever i dag, har kun øyenvitneapostlenes brever: NT.
Når en husmenighet vokser, er det fint hvis den omgrupperer seg. Det fins det sikkert flere løsninger, enten etter geografi eller etter engasjement, eller annet. Det er jo ikke slik at når man har omgruppert seg, så skal man aldri treffes mer. Jeg tror det er fint å treffes på kryss og tvers både til inspirasjon og til litt nedfiling.
En del husmenigheter har i dag organisert seg med en eller flere apostler som topplederskap over flere husmenigheter. Det er jeg mot. I en slik modell tror jeg også man ikke godt nok finner organiske og skreddersydde løsninger for hver gruppe. En toppleder har alltid sin egen mening om hvordan tingene skal ordnes.
SAMARBEID:
Jeg mener NT viser at storsamlinger var sjeldne. Det betyr ikke at det er religiøst forbud mot å møtes ofte. Men det sier noe om verdiene som var gjeldende.
Å spleise på en fellesbygning i dag, mener jeg er å overdrive. Det bør holde lenge å leie/låne en bygning som er romslig nok de gangene man har bruk for det. Et tilleggspoeng er at kirkebygningskulturen sitter så hardt i dag at det kan være lurt å unngå kirkebygninger i noen generasjoner for å gi rom til en ny kultur. Med kirkebygningskultur mener jeg en kultur der storsamlingen anses som hovedsamling og der man har personer med religiøse eneretter til å snakke, døpe, preke osv.
Jeg mener husmenigheter kan samarbeide på mange måter. Man kan ha storsamlinger (mange husmenigheter) og mellomsamlinger (2-3 husmenigheter).
På en mellomsamling kan det for eksempel dukke opp et teologisk spørsmål, da kan gjerne to personer få oppdraget med å undersøke saken nærmere og komme med sine funn og tolkninger senere en gang til felles samtale.
Man kan også invitere en person fra en husmenighet fra en annen kant på landet og be vedkommende holde et lengre innlegg i en samling. Gjerne en tradisjonell preken, for den saks skyld. (Det jeg ikke liker er ordninger med obligatoriske prekener gitt av noen få personer med prekemonopol og der det ikke er lov til å kommentere prekenen etterpå.)
Når husmenighetene besøker hverandre på kryss og tvers, vil det dukke opp prosjekter som folk kan henge seg på. Men det er ikke nødvendig at alle deltar på alt, altså at alle i en husmenighet må engasjere seg i samme prosjekt. Når man vil henge seg på et prosjekt, skjer det frivillig gjennom samtale der man ikke må ha godkjenning fra en leder.
Hvordan invitasjon til storsamling skjer, har jeg ikke bestemte meninger om ennå. Hvem som helst kan invitere (slik som for eksempel du gjør på bloggen din nå). Eller man kan la en person fra hver husmenighet gå sammen om den praktiske gjennomføringen.
Noen passende bibelvers:
Paulus: ”Frihet i Kristus!”
Tertius: ”Gaius, som er vert for meg og hele menigheten, hilser dere.”
Paulus: ”Gi henne den hjelp hun måtte trenge av dere, for hun har selv tatt seg av mange [beskyttet, stått foran, tatt vare på, hjulpet], også meg."
Paulus: "Hils også menigheten som samles hjemme hos dem [Priska og Akvillas]. (…) Hils Maria som har arbeidet så mye for dere. Hils Andronikos og Junia, mine landsmenn, som har sittet i fengsel sammen med meg. De har et godt navn blant apostlene og kom til tro før meg.”
Husmenigheter vil være individuelt forskjellige. Hos oss snakker vi allerede om deling. Noen med forventning, andre med frykt.
Men jeg vil nok bidra med en DNA som går på vekst og deling, men opplever ikke at det haster på noen måte. Selv om vi har holdt på i tre år, er det bare et halvt år siden vi var kun 2-3 på samlingene.
Det er ikke strategier og systemer det kommer an på, men verdier (DNA). Det er verdiene (DNA) som styrer en husmenighets utvikling. Slik det er med alle organismer.