onsdag 18. november 2009

Hverken prestene eller prestenes direktører vil sette enkeltmennesker først

Vet du hva en stiftsdirektør i Kirken er for noe? Fagforeningen til prestene skriver at stiftsdirektørene har bestemt at 25 prestestillinger skal inndras for å berge neste års budsjett.

Jeg ante ikke at det fantes direktører i Den norske kirke før jeg leste artikkelen presteforeningen.
Dette er en stiftsdirektør: Det er 11 geografiske bispedømmer i Norge. I hvert bispedømme er det et bispedømmeråd og et bispedømmekontor. Hvert kontor ledes av en stiftsdirektør. På nettet fant jeg en telefonliste for Nidaros bispedømme. Stiftsdirektøren er satt opp med disse arbeidsoppgavene:

  • Arbeidsmiljøutvalget for presteskapet
  • Internkontroll, HMS-arbeid
  • Kirkelig inndeling av sokn, prestegjeld og prostier
  • Kirkelig fellesråd – økonomi
  • Kirkeloven – generell veiledning
  • Kirkeloven – kirkefond, salg av kirkens eiendom
  • Legater
  • Godkjenning av låneopptak
  • Flytting av prestekontor
  • Sivil beredskap
  • Strategi og virksomhetsplaner for bispedømmet
DIREKTØRENES PRESTESTRATEGI
Direktørene i alle bispedømmene har altså hatt et møte hvor de bestemte at 25 prestestillinger ikke skal fylles, for pengene de får fra staten neste år er ikke nok.

Det er mulig at direktørene er bundet på hender og føtter av all verdens avtaler og lover, og det eneste de kan gjøre er å bestemme antall prester. Men når de står oppført med ”Strategi og virksomhetsplaner for bispedømmet
i telefonlisten, så bør det bety at de har noe mulighet for å tenke nytt.

Hvorfor kan ikke direktørene heller lage en strategi der man reduserer antall organister med 80 %? Hva med å påvirke prestene til å selge sine prestedrakter? Hva med å leie ut kirkene? Hva med en plan der man systematisk går gjennom Bibelen og sjekker hva en oppgavene til en prest opprinnelig var ment å være?


Og hva med prestene? Tenker de noe annerledes enn direktørene?
Det ser ikke slik ut. Presteforeningen hevder at konsekvensen av statsbudsjettet ”er at einskildmenneske i sårbare livssituasjonar vert råka.” Jeg forstår ikke. Er folk i en sårbar livssituasjon når de hører en preken? Er folk i en sårbar livssituasjon når de er i ferd med å gifte seg? Er folk i en sårbar livssituasjon når de hører orgelmusikk? Er folk i en sårbar livssituasjon ved dåpen?
Hvorfor kan ikke prestene gi bort disse timene til noen andre i menigheten?

Hvis prestene virkelig mener at de er interessert i enkeltmennesker i sårbare situasjoner, og da tenker de nok på begravelser, depresjoner og slikt, så må noe annet settes som nummer to. Det vil si: Noen andre enn presten kan preke, døpe, dele ut nattverd osv. Og man behøver ikke sikre gudstjenesten med organister på lønningslisten.


Det er ikke vilje fra direktører eller prester til å sette enkeltmennesker først. Det er Tradisjonen som settes først i Den norske kirke.
Tradisjonen sier at menigheter skal ha prester og at prester skal ha monopol på prekener og dåp, og at prester skal vie folk. Men NT viser et annet bilde.

Spørsmålet er altså: Skal tradisjonen settes først, eller skal enkeltmennesker settes først?

Ingen kommentarer: