Familiene snakker ikke om tro i 90 % av kristne hjem, forteller en amerikansk undersøkelse (Kristelig pressekontor og KS). Kristenlivet er altså noe som er isolert til å leves ut i kirken, ikke hjemme og andre steder. Dette er et bevis på at det allmenne prestedømme har bremsene på og at dagens tradisjonelle menighetsopplegg ikke virker.
Selv tror jeg den hierarkiske kirkescenekulturen med prekener har skylda, den utløser ikke det allmenne prestedømmet, dermed blir man ikke vant til å snakke om tro hjemme eller borte.
Det som utløser det allmenne prestedømme er et opplegg der man selv kan delta i samtaler om tro, og at hver enkelt kjenner at man ikke kan legge det teologiske ansvaret blindt over på den lokale presten eller pastoren. Når slike samtaler får plass, vil det over tid, bli lettere å snakke om tro hvor som helst.
I en amerikansk stor kirke oppdaget man at mange hadde problemer med å uttrykke sin tro. Dermed satte kirken i gang pugging av setninger. Dette er å angripe problemet på feil måte, en typisk hierarkisk måte, som om folk er oppdrettlaks som ikke kan tenke selv.
Mitt forslag er selvstendige hussamlinger der man fritt kan diskutere teologi uten å ha bindinger til den lokale prestens eller pastorens ulike tradisjoner fra kirkesamfunnene.
Slike jevnlige hussamlinger må ikke ha en religiøs leder, for da får man litt av den samme effekten som ved prekener, da behøver folk ikke tenke selv, men kan legge det teologiske ansvaret på lederen. Ved å møtes som venner, altså på en ikke-hierarkisk måte, er alle nødt til selv å ta stilling til teologiske spørsmål. Og i slike samlinger er det god plass til å samtale. Og synspunktene får brynt seg.
Selv tror jeg den hierarkiske kirkescenekulturen med prekener har skylda, den utløser ikke det allmenne prestedømmet, dermed blir man ikke vant til å snakke om tro hjemme eller borte.
Det som utløser det allmenne prestedømme er et opplegg der man selv kan delta i samtaler om tro, og at hver enkelt kjenner at man ikke kan legge det teologiske ansvaret blindt over på den lokale presten eller pastoren. Når slike samtaler får plass, vil det over tid, bli lettere å snakke om tro hvor som helst.
I en amerikansk stor kirke oppdaget man at mange hadde problemer med å uttrykke sin tro. Dermed satte kirken i gang pugging av setninger. Dette er å angripe problemet på feil måte, en typisk hierarkisk måte, som om folk er oppdrettlaks som ikke kan tenke selv.
Mitt forslag er selvstendige hussamlinger der man fritt kan diskutere teologi uten å ha bindinger til den lokale prestens eller pastorens ulike tradisjoner fra kirkesamfunnene.
Slike jevnlige hussamlinger må ikke ha en religiøs leder, for da får man litt av den samme effekten som ved prekener, da behøver folk ikke tenke selv, men kan legge det teologiske ansvaret på lederen. Ved å møtes som venner, altså på en ikke-hierarkisk måte, er alle nødt til selv å ta stilling til teologiske spørsmål. Og i slike samlinger er det god plass til å samtale. Og synspunktene får brynt seg.
Hvis slike hussamlinger er underlagt en modermenighet, tror jeg folk ikke kjenner på det personlige ansvaret. Det er jo ikke så viktig å drøfte teologi hvis det likevel fins en pastor eller prest som preker hver søndag og "som har greie på slikt". Hussamlinger må derfor være selvstendige.
Altså: Selvstendige kristne hussamlinger uten religiøs leder.
Slike hussamlinger er et ikke-tema i kristennorge. Den store stjernen i dagens tradisjonelle menigheter er dessverre: mer hierarki, større scener, flere programmer.
Mitt spørsmål til hierarkitilhengere er: Blir det mer rom for det allmenne prestedømme og den hellige ånd desto mer hierarki man innfører? Eller er det motsatt, altså at jo mer man river ned hierarkiene, desto mer rom blir det?
Kommentarer
Har skrive ein blogg med ei litt anna vinkling ang same tema:
http://solveiggronstol.wordpress.com/2010/04/22/dei-dyrebare-samtalane/
På tide å leve kristenlivet der det skal levast- i dei 1000 hjem- og i kvardagen.
Merker at Gud har endret mye i huet mitt siste par årene når jeg nå blir litt satt ut av denne tittelen...
http://www.storsalen.no/nyheter/?artikkel_id=2282
http://solveiggronstol.wordpress.com/2010/01/04/det-almenne-prestedømmet/
Dette med å bli ansvarlig henger sammen med hva slags type samlinger man lar seg prege av. Hvis man i årevis lar presten/pastoren være en mellommann, da utvikles ikke ansvarligheten.
Jeg håper mange oppdager viktigheten av det allmenne prestedømme og viktigheten av å se hverandre, og at man starter i den enden når man leter etter rammer for kristne samlinger. Da blir kirkescener kun en bonus nå og da og ikke et prioritert ukentlig program som fyrer av mye krefter.
Et forsøk på å dele inn de som ikke er tilhengere av hussamlinger:
1) Noen mener hussamlinger er feil (teologisk standpunkt)
2) Noen liker orgelmusikk eller kristenrock (ikke teologisk standpunkt, men ”egoistisk” standpunkt)
3) Noen kjeder seg eller sliter seg ut, men vet ikke om noe annet (har ikke noe standpunkt, følger bare kulturen og sin oppvekst)
Jeg mener det ikke er feil å få dekket menneskelige behov, men man kan drøfte hva slags samling som gir mest plass til kjærlighet. Det er forskjell på kormusikk (behov) og en personlig oppmuntring (behov). Det siste handler mer om kjærlighet.
Jeg tror ikke gruppen som setter pris på orgel/kor/preken vil mistrives i hussamlinger. Det kan ikke være slik at fordi man liker orgelmusikk, så liker man ikke å spise middag. Spørsmålet er hvor man legger tyngdepunktet, og hvorfor. Spørsmålet er ikke eventuell mistrivsel.
I gruppen ”vet ikke om noe annet” over, kan det hende en del har hørt om husmenigheter, men så vegrer de seg for å invitere selv, fordi man tror man må ligne en tradisjonell prest eller pastor hvis man skal invitere.