Den norske kirke innsetter særskilte prester selv om Bibelen sier at alle kristne er prester. Denne spagaten i teologi og praksis avslører Kirken selv i innsettelsesritualet.
I Bibelen snakkes det om mange ulike gaver som kristne kan ha, noen er for eksempel hyrder, andre er misjonærer. Men når det gjelder prest, så blir alle kristne definert som det. Dette kan med andre ord kalles det allmenne prestedømme eller det allmenne presteskap. Det betyr at alle kristne kan ha kontakt med Gud, dele ut nattverd, døpe, osv.
Så kommer det paradoksale: Når en prest skal innsettes i Den norske kirke, leser man opp noen bestemte setninger. Blant annet nevner ritualet at alle kristne er prester.
Her er ritualteksten:
”I dåpen ble vi innlemmet i Guds folk, og vi ble alle vigslet til å være tjenere for Gud. For Skriften vitner om at hele Guds folk er et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at vi skal forkynne hans storverk, han som kalte oss fra mørket til sitt underfulle lys.”
Hvordan kan Kirken med en slik ritualtekst samtidig operere med særskilte prester?
Ritualteksten sier også at alle kristne skal forkynne (se over). Forkynnelse er altså ikke forbeholdt noen spesielle prester, sier ritualet.
Ritualet fortsetter:
”Gud har også innsatt en særskilt tjeneste med å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene,”
Da spør jeg: Hvor i Bibelen er "forkynne evangeliet" koblet til ordet prest? Og hvor i Bibelen står det at forkynnelse er koblet til samlinger inne i en kirke?
Og hvor i Bibelen står det at Gud har innsatt noen til å forvalte sakramentene? Altså: Hvor i Bibelen står det at kun en prest kan dele ut nattverd? Hvor i Bibelen står det at prester skal vie folk? Hvor i Bibelen står det at kun en prest kan døpe?
Muligens er ritualteksten delvis ment å uttrykke at apostlene i en tidlig fase sa at de skulle konsentrere seg om bønnen og tjenesten med Ordet. Denne tjenesten startet i Jerusalem, men spredde seg så utover. Apostler (gresk) er det samme som misjonærer (latin) og slike personer reiser rundt omkring. Ordet apostel ble ikke brukt om eventuelle presteledere.
Ønsker dagens prester å ligne apostlene, må de ut av kirkene og bli misjonærer. Ønsker dagens prester heller å ligne hyrder, må de samle flokken og så la alle slippe til med innslag slik Paulus oppfordrer til i 1. Kor 14:26. Dagens prestetjeneste finnes ikke i Bibelen.
Prester mener at tittelen prest stammer fra det greske ordet for eldste. Ordet eldste på gresk ligner riktignok på ordet prest på norsk, uttalemessig, men det er feil å sette likhetstegn mellom disse ordene, for apostelen Peter skiller mellom ordene prest og eldste. Hvis prestene mener at de egentlig er eldste, må de slutte med det misvisende ordet prest.
Ritualet forteller altså at Bibelen sier at alle kristne er prester. Samtidig brukes ritualet for å innsette en særskilt prest, noe ikke alle i menigheten får lov til å være etter dagens regler. Hvordan forklarer biskopene dette?
I stedet for å rydde opp i slike grunnleggende spørsmål, driver dessverre Den norske kirken for tiden debatter om mikrodetaljer i liturgien.
I Bibelen snakkes det om mange ulike gaver som kristne kan ha, noen er for eksempel hyrder, andre er misjonærer. Men når det gjelder prest, så blir alle kristne definert som det. Dette kan med andre ord kalles det allmenne prestedømme eller det allmenne presteskap. Det betyr at alle kristne kan ha kontakt med Gud, dele ut nattverd, døpe, osv.
Så kommer det paradoksale: Når en prest skal innsettes i Den norske kirke, leser man opp noen bestemte setninger. Blant annet nevner ritualet at alle kristne er prester.
Her er ritualteksten:
”I dåpen ble vi innlemmet i Guds folk, og vi ble alle vigslet til å være tjenere for Gud. For Skriften vitner om at hele Guds folk er et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at vi skal forkynne hans storverk, han som kalte oss fra mørket til sitt underfulle lys.”
Hvordan kan Kirken med en slik ritualtekst samtidig operere med særskilte prester?
Ritualteksten sier også at alle kristne skal forkynne (se over). Forkynnelse er altså ikke forbeholdt noen spesielle prester, sier ritualet.
Ritualet fortsetter:
”Gud har også innsatt en særskilt tjeneste med å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene,”
Da spør jeg: Hvor i Bibelen er "forkynne evangeliet" koblet til ordet prest? Og hvor i Bibelen står det at forkynnelse er koblet til samlinger inne i en kirke?
- Det var ikke vanlig med forkynnelse internt i urmenigheten.
- Forkynnelse er i Bibelen koblet til omreisende virksomhet.
Og hvor i Bibelen står det at Gud har innsatt noen til å forvalte sakramentene? Altså: Hvor i Bibelen står det at kun en prest kan dele ut nattverd? Hvor i Bibelen står det at prester skal vie folk? Hvor i Bibelen står det at kun en prest kan døpe?
Muligens er ritualteksten delvis ment å uttrykke at apostlene i en tidlig fase sa at de skulle konsentrere seg om bønnen og tjenesten med Ordet. Denne tjenesten startet i Jerusalem, men spredde seg så utover. Apostler (gresk) er det samme som misjonærer (latin) og slike personer reiser rundt omkring. Ordet apostel ble ikke brukt om eventuelle presteledere.
Ønsker dagens prester å ligne apostlene, må de ut av kirkene og bli misjonærer. Ønsker dagens prester heller å ligne hyrder, må de samle flokken og så la alle slippe til med innslag slik Paulus oppfordrer til i 1. Kor 14:26. Dagens prestetjeneste finnes ikke i Bibelen.
Prester mener at tittelen prest stammer fra det greske ordet for eldste. Ordet eldste på gresk ligner riktignok på ordet prest på norsk, uttalemessig, men det er feil å sette likhetstegn mellom disse ordene, for apostelen Peter skiller mellom ordene prest og eldste. Hvis prestene mener at de egentlig er eldste, må de slutte med det misvisende ordet prest.
Ritualet forteller altså at Bibelen sier at alle kristne er prester. Samtidig brukes ritualet for å innsette en særskilt prest, noe ikke alle i menigheten får lov til å være etter dagens regler. Hvordan forklarer biskopene dette?
I stedet for å rydde opp i slike grunnleggende spørsmål, driver dessverre Den norske kirken for tiden debatter om mikrodetaljer i liturgien.
Kommentarer