onsdag 23. mai 2012

Røykmaskin reddet kirkebesøket. Det neste blir en røykemaskin.

Da besøket i en pinsemenighet i Finland var nede i 50 personer, kjøpte pastoren røykmaskin, scenebelysning og nytt lydanlegg, kirken ble pusset opp for 30 millioner. En del år senere er medlemstallet økt til 300.

Det er pinsevennenes avis KS som forteller dette. Men avisen kommer ikke med kritiske spørsmål til pastoren angående beslutningen.

Avisen kunne for eksempel ha spurt om dette:

  • 30 millioner delt på 250 nye medlemmer er 120 000 kr pr nye medlem. Er det rett å bruke 120 000 kroner for å skaffe seg et nytt medlem? 
  • Når man er blitt medlem forventes det at man betaler til kirken slik at den kan betale ned banklånene. Er det rett å ha en inngangsbillett på 120 000 kr pr medlem? 
  • Bibelen beskriver menighetslivet som det motsatte av scenekirker, hvorfor satser dere da på røykmaskiner og sceneopptredener? 
  • Hadde det vært like greit med en røykemaskin, altså en maskin som produserer sigaretter slik at hver besøkende fikk ti gratis sigaretter ved oppmøte? Det står ikke noe i NT om verken røykmaskiner eller røykemaskiner, så begge deler er vel like greit så lenge det lokker folk til menigheten og gir god score på brukerundersøkelsene?
Selv går jeg inn for kristne samlinger i hjemmene, slik de første kristne praktiserte. Jeg synes det er lettere å leve opp til hverandreverdiene da.

Hadde det vært helt ok hvis jeg lovet en venn 1000 kr hver gang han møtte opp hjemme hos meg til en kristen samling? Ville en kristen avis ikke kommet med kritiske spørsmål da? Hadde det vært helt ok hvis jeg kunne vise til at medlemstallet hadde tredoblet seg?

Er alt helt ok bare det gir vekst i kirken? La oss si en kirke satser kun på fellessang. Ingen skal snakke med hverandre når de er sammen, man skal kun synge 15 salmer sammen før man igjen går hvert til sitt. La oss si dette blir populært. Man skal vel ikke da stille kritiske spørsmål, for opplegget gir jo vekst, ikke sant?


Hvor går egentlig grensen i følge scenetilhengerne? Man finner ikke dagens scenekirker i NT. Svaret pleier da å være at man må ha en viss frihet til å følge utviklingen, nye kulturer, osv. Men hvis det ene er greit, da er vel også det andre greit? Paulus sier i NT at alle i samlingen må få slippe til med innslag, men slikt holdes nede når man har snekret en scene, da er det bare noen få som slipper til. Man bryter altså direkte med en av oppfordringene i NT. Hvordan forsvarer pastorene dette?

Og hva er egentlig galt med et besøk på 50, slik den finske menigheten opplevde? Er det ikke bedre å være så få slik at man lettere kan se hverandre, spise sammen, støtte hverandre og gjøre alt det andre som NT oppfordrer til? Blir det mer kjærlighet desto flere man er i samlingene? Blir det lettere å følge NT-oppfordringene når man bygger en scene og tåkelegger relasjonene med et røykteppe?


"Problemet" med å være bare 50, er et tanke som oppstår når man har et kirkebygg som kan romme 300. For da ser det tomt ut med 50. Og bygget må betales og holdes vedlike, og da er 50 for lite.

"Problemet" med 50 oppstår når man har en kirkescene, for det ser stusselig ut med et publikum på 50.

Men det er en baklengs problemstilling. Man starter med noe som ikke fins i Bibelen og handler ut fra det. Hvis man tar utgangspunkt i NT, med hjemmesamlinger eller samlinger på en strand, da er ikke 50 stusselig. Det ser ikke tomt ut i et hjem der man har presset inn 50 personer.

Hvis man ikke hadde startet med kirkebygget, men startet med hverandre, da hadde man hatt mulighet til å komme inn i et nytt spor, med nye verdier.

Ingen kommentarer: