Boken «Him’len hit». Hva holdes tilbake?

Jeg har lest boken «Him’len hit» av Knut G Osland som har startet mange husmenigheter i Europa og som er leder for DNA International. Husmenighet betyr at kristne treffes i hjemmene.

På Facebook sier Osland at han selv ikke er den rette til å lede en husmenighet, for han prater så mye at de andre blir passive. Derfor passer han bedre til å lære opp andre til å starte husmenigheter. Osland er altså en slags misjonær. Det er bra at han har denne selvinnsikten og forstår sin egen gave, for det er dessverre mange engasjerte personer som starter menigheter som de ender opp med å dominere. 

På Facebook sier Osland også at det viktigste som skjer i en husmenighet, er mellom samlingene. Det som skjer i samlingene, utgjør bare 5 prosent av hva som foregår mellom dem som deltar.

Han sier også, både i boken og på Facebook, at det er forskjell på prinsipper og metoder. Når han selv misjonerer i land utenfor Europa, må han være bevisst på å ikke presse på med vestlige metoder. Det går an å drive menighet på ulike måter, metodene kan være forskjellige. Det vi må finne i Bibelen, er prinsippene.

Osland sier at i DNA-nettverket er de konservative på prinsipper og liberale på metoder. Han har for eksempel besøkt steder i Asia hvor de bor på en slik måte at det er vanskelig å samles i hjemmene, da kan de heller finne en kafe eller et annet sted å møtes.

Det er mye i boken som jeg kan si meg enig i, for eksempel at det er viktig å se enkeltmennesker og at det er viktig å la folk slippe til når det er samling. Samtidig får jeg en følelse av at det er noe som holdes tilbake.

Flere ganger anbefaler Osland bøker skrevet av Watchman Nee som døde i 1972. Det Osland ikke forteller, er at Nee sto for en autoritetsteologi.

Her er noen sitater fra en av bøkene til Nee:

• ”Det første en kristen arbeider må lære, er å adlyde autoritet.”
• ”Alltid når noen kristne brødre kommer sammen, opplever man at en åndelig rangorden finner sted.”
• ”Vi skulle ikke være opptatt av hva som er galt og rett, godt og ondt, men i stedet burde vi lære å kjenne den som står over oss.”
• ”Noen personer er som villdyr som ikke kan adlyde.”

Osland kunne ha skrevet at flere av bøkene til Nee er gode, men at vi bør holde oss unna Nees ekstreme ideer om religiøst hierarki. Men noen advarsel får vi ikke. 

Osland anbefaler også å lese John Bevere. Men heller ikke denne gangen får vi noen advarsel mot autoritetsteologien. Bevere mener Gud har laget dette hierarkiet:

Øverst er Gud, så kommer misjonæren, deretter profeten, læreren, seniorpastoren, underpastoren, ulike virkegrensledere og et eller annet sted helt nederst er du. Og det er nøyaktig dette systemet som er Guds opplegg. En lærer må ikke finne på å bytte plass med en profet, ifølge Bevere.

John Bevere mener at du kommer til å rammes av bilulykker og sykdom dersom du ikke adlyder pastorer og andre autoriteter.

Akkurat den Bevere-boken som Osland anbefaler, inneholder muligens ikke ideer om religiøst hierarki, det vet jeg ikke. Men det er noe påfallende at både Nee og Bevere er blant forfatterne Osland anbefaler. Det stopper heller ikke med dem.

I tillegg anbefaler Osland bøker skrevet av Erling Thu (Kristent Fellesskap). Her er to artikler i avisen Dagen som tar opp autoritetskulturen i Kristent Fellesskap:

• Lydighet og underordning
• Kjenner seg igjen i kritikken

Jeg abonnerer ikke på Dagen og får dermed kun lest ingressene.

Også i Verdidebatt kommer det frem at Kristent Fellesskap er preget av en autoritetskultur. "Det er trygt og godt å underordne seg ledere som under Gud selv." står det i verdistatuttene. Og videre:

"Alle kristne må finne sin plass i det kristne paktsfellesskapet og tilhøre en lokal forsamling og underordne seg et lederskap."

Siden både Nee, Thu og Bevere er forfattere som Osland anbefaler, uten at han sier noe om de hierarkiske eller autorative modellene som de står for, får jeg derfor et inntrykk av at boken «Him’len hit» holder tilbake et eller annet.

Det er først helt til slutt i boken at leseren kommer litt under huden på DNA-miljøet.

På side 318 skriver Osland «Jeg oppdaget tidlig at møter må ledes for å bli bra.» Ordet "møter" i denne sammenhengen betyr kristne som er samlet, det vil si det som tilsvarer gudstjeneste i vanlige kirker selv om rammene er helt forskjellige.

Mange kirkesamfunn benytter møteledere, det er ikke noe uvanlig med det. Men Paulus i Bibelen nevner ingen møteleder eller liturgisk leder, han skisserer derimot samlinger der alle må ta ansvar.

På samme side skriver Osland:

«Selv er jeg overbevist om at korte møter er bedre enn lange. Vi råder våre husmenighetsledere til å sikte inn på én og en og en halv time: 20 minutter oppvarming, 20 minutter takk og bønn, 40 minutter oppbyggelse og 10 minutter peptalk. Samtidig lærer vi dem å være våkne, sånn at de finner ut hva de trenger å snakke med disiplene om i løpet av uka. Det viktigste i en sunn menighet, er nemlig ikke hvor sterkt møtet var, men hva som skjer frem til neste gang.»

Her får vi et lite innblikk. Samlingene skal altså være ganske effektive, de skal helst være unnagjort i løpet av en drøy times tid. Resten av uka skal lederne snakke med disiplene.

På den tredje siste siden i boken står det at man i DNA-nettverket har en liste med spørsmål som man stiller hverandre. Her kommer leserne enda tettere på praksisen i miljøet. Man skal først forplikte seg overfor en venn eller to, deretter skal man møte denne vennen en gang i uken hvor man gjennom en time stiller hverandre ti spørsmål:

• Har du vært et vitne om Jesus – i ord og handling siden sist?
• Har du fullført ukas bibellesning?
• Har du bedt for folka på bønnelista di?
• Har du hørt fra Gud? Hva har du i så fall gjort med det?
• Har du oppmuntret, vist forståelse og vært raus overfor dine nærmeste?
• Har du skadet noen med dine ord – enten ansikt til ansikt eller bak deres rygg?
• Har du gitt etter for uvaner denne uka?
• Har du tillatt deg å se porno eller annet ureint materiale?
• Har du manglet integritet i din omgang med penger og begjært ting som ikke tilhører deg?
• Har du vært sint eller sur på noen over tid eller ønsket noen noe vondt siden sist?

Listen med disse ti ukentlige spørsmålene virker aggressiv. Jeg tenker straks på Jehovas Vitner som deler opp nabolaget i roder slik at medlemmene med "frivillig tvang" må ut og banke på dørene. Er slike spørsmål virkelig en god måte å bygge hverandre på?

I en utgave av menighetsbladet til Kristent Fellesskap (2006) skriver Osland at han fikk høre om de ti spørsmålene fra en venn som hadde lest en bok. 

Et søk på nettet viser at det er antagelig en mann som heter Bob Logan som har laget disse spørsmålene som flere kristne miljøer benytter, for eksempel Livets Vann som avslutter med spørsmål nummer 11: "Har du vært helt ærlig med meg?"

Det er kjempefint med alt fra katolikker til pinsevenner som gjør en innsats for fattige eller som misjonerer eller ser enkeltmennesker, jeg ønsker DNA International alt vel. «Him’len hit» kan gjerne følges opp med en bok som viser mer konkret hva nettverket står for når det gjelder lederskapsteologi, organisering og ukentlige rutiner.

Oppdatering 15. februar 2018: Him'len hit. Del 2.