Det er tre teologiske grøfter for kristne:
- Du bryr deg ikke i det hele tatt
- Du overlater alt til et lederskap
- Du tolker Bibelen helt alene
Kristne ledere kan finne på bytte teologisk retning radikalt, de kan gå fra å være pinsevenn til å bli katolikk. Eller motsatt. Det er også en del ledere som går offentlig ut med unnskyldning til tidligere kirkemedlemmer, for den tidligere teologien som lederne gikk inn for, var visst feil når de bare fikk tenkt seg om.
Eller så melder lederskapet menigheten inn i et eller annet kirkelig konsept det ene året, slik som Hillsong, og så melder de menigheten ut igjen noen få år senere.
Går man en generasjon eller to tilbake, mente menighetsledere at det var syndig å ha langt hår og spille trommer i norske kirker. Ingen la visst merke til at Jesus på veggmaleriet hadde langt hår. Og når norske misjonærer var hjemme en tur, kunne de vise filmer fra Afrika hvor man brukte trommer i gudstjenestene. Der var det visst ikke syndig.
I dag har pastorene selv gjerne langt hår. Ikke bare det, de går gjerne også med strikkelue innendørs. Og helst uten sokker i skoene. Hvis de er så usikre på hvilken årstid det er, eller om de er inne eller ute, da kan man lure på om de er like usikre på teologien.
Kort sagt kan man ikke overlate teologien til pastorer alene. For de vingler for mye og er for uenige seg i mellom.
Du må ta ansvar for teologien selv. Du må tenke selv. Men for at ikke du skal havne på viddene, lønner det seg å tenke sammen med andre.
Det er slik jeg oppfatter «konseptet» til Paulus. Den gangen møttes de kristne i ulike hjem gjerne rundt en middag. Ingen hadde prekemonopol. Alle kunne ta ordet.
Paulus skriver i det første brevet til de kristne i Korint at én kan synge en salme og en annen kan ha et ord til lærdom. En tredje kan ha en åpenbaring. En fjerde kan ha en tydning. Og så videre. Inntrykket er organisk. Hver enkelt som ønsker det, tar et initiativ og bidrar med noe.
Eller så melder lederskapet menigheten inn i et eller annet kirkelig konsept det ene året, slik som Hillsong, og så melder de menigheten ut igjen noen få år senere.
Går man en generasjon eller to tilbake, mente menighetsledere at det var syndig å ha langt hår og spille trommer i norske kirker. Ingen la visst merke til at Jesus på veggmaleriet hadde langt hår. Og når norske misjonærer var hjemme en tur, kunne de vise filmer fra Afrika hvor man brukte trommer i gudstjenestene. Der var det visst ikke syndig.
I dag har pastorene selv gjerne langt hår. Ikke bare det, de går gjerne også med strikkelue innendørs. Og helst uten sokker i skoene. Hvis de er så usikre på hvilken årstid det er, eller om de er inne eller ute, da kan man lure på om de er like usikre på teologien.
Kort sagt kan man ikke overlate teologien til pastorer alene. For de vingler for mye og er for uenige seg i mellom.
Du må ta ansvar for teologien selv. Du må tenke selv. Men for at ikke du skal havne på viddene, lønner det seg å tenke sammen med andre.
Det er slik jeg oppfatter «konseptet» til Paulus. Den gangen møttes de kristne i ulike hjem gjerne rundt en middag. Ingen hadde prekemonopol. Alle kunne ta ordet.
Paulus skriver i det første brevet til de kristne i Korint at én kan synge en salme og en annen kan ha et ord til lærdom. En tredje kan ha en åpenbaring. En fjerde kan ha en tydning. Og så videre. Inntrykket er organisk. Hver enkelt som ønsker det, tar et initiativ og bidrar med noe.
Man skulle snakke én om gangen ellers ble det bare rot. Samtidig kunne det være ganske så impulsivt: Paulus fortsetter i brevet: «Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, skal den første tie. For dere kan alle tale profetisk, men én om gangen, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret. Enhver profet har herredømme over sin profetånd, for Gud vil ikke uorden, men fred.»
Alle kan delta med innslag, men alle må utøve selvbeherskelse slik at det ikke ender i rot.
Paulus oppfordrer også til at vi skal undervise hverandre og rettlede hverandre. Han skriver ikke at kun pastoren eller et lederskap skal undervise.
«La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve (sjekke/bedømme) det de sier.» Også dette sitatet fra Paulus viser at hele menigheten var sikkerhetsnett. Paulus sier ikke at kun pastoren skal preke og kun pastoren kan avgjøre hva som er rett teologi. Pastorene er faktisk ganske så usynlige i brevene til Paulus.
Sitter du sammen med noen kristne venner og tolker Bibelen, får dere belyst tekstene fra flere kanter. Hver person har levd et unikt liv med sine erfaringer. Hver person har lest ulike bøker eller lyttet til ulike prekener. Hver person sitter kanskje med en egen bibeloversettelse, kanskje på norsk, kanskje på engelsk. Til sammen er dere ganske så kloke.
Men heller ikke en slik ordning med venner som tolker sammen, er en garanti for at man lander på en tolkning som stemmer med intensjonen til forfatteren. Men ordningen er i alle fall ikke dårligere enn når en pastor alene skal bestemme alt.
En stor fordel med samtaler er at man kan få et personlig eierskap til teologien, det er ikke bare hva en leder har bestemt eller hva et kirkesamfunn har som tradisjon.
Skal du få ekte eierskap til teologen, kan ikke en leder sitte med fasiten og slå ned på alt som ikke stemmer med hans eller hennes teologi. Man må møtes som venner, altså uten hierarki. Venner tåler å være uenige. Samtidig tar man teologien mer alvorlig, for hver og en har ansvar.
Alle kan delta med innslag, men alle må utøve selvbeherskelse slik at det ikke ender i rot.
Paulus oppfordrer også til at vi skal undervise hverandre og rettlede hverandre. Han skriver ikke at kun pastoren eller et lederskap skal undervise.
«La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve (sjekke/bedømme) det de sier.» Også dette sitatet fra Paulus viser at hele menigheten var sikkerhetsnett. Paulus sier ikke at kun pastoren skal preke og kun pastoren kan avgjøre hva som er rett teologi. Pastorene er faktisk ganske så usynlige i brevene til Paulus.
Sitter du sammen med noen kristne venner og tolker Bibelen, får dere belyst tekstene fra flere kanter. Hver person har levd et unikt liv med sine erfaringer. Hver person har lest ulike bøker eller lyttet til ulike prekener. Hver person sitter kanskje med en egen bibeloversettelse, kanskje på norsk, kanskje på engelsk. Til sammen er dere ganske så kloke.
Men heller ikke en slik ordning med venner som tolker sammen, er en garanti for at man lander på en tolkning som stemmer med intensjonen til forfatteren. Men ordningen er i alle fall ikke dårligere enn når en pastor alene skal bestemme alt.
En stor fordel med samtaler er at man kan få et personlig eierskap til teologien, det er ikke bare hva en leder har bestemt eller hva et kirkesamfunn har som tradisjon.
Skal du få ekte eierskap til teologen, kan ikke en leder sitte med fasiten og slå ned på alt som ikke stemmer med hans eller hennes teologi. Man må møtes som venner, altså uten hierarki. Venner tåler å være uenige. Samtidig tar man teologien mer alvorlig, for hver og en har ansvar.
Det er mange kirker som har et opplegg med grupper som samles i hjemmene, der kan man samtale om bibeltekster, gjerne med utgangspunkt i spørsmål som ledelsen har bestemt svarene på. Det blir til en viss grad skinnsamtaler, for det er ikke lov å mene noe annet enn hva kirken har bestemt. Skal samtalene være ekte, må rammene være slik at det er lov å være uenige.
Hvem eller hva kan gi teologisk garanti?
Folk er forskjellige. Noen er pratsomme, andre er stille. Noen er praktikere, andre er teoretikere. Blant kristne er det noen som er spesielt interessert i teologi, og det er fint. Men det er ikke dermed sagt at de alltid har rett.
Den teologiske garantien lå i de første misjonærene, altså de som hadde vært sammen med Jesus i tre år, og i Paulus som møtte Jesus på vei til Damaskus. Da alle disse misjonærene var døde, i omkring år 100, kunne ikke kristne lenger spørre dem hvordan deres brever skulle forstås rett.
Også i dag kan vi lese brevene fra garantimisjonærene, men siden vi ikke kan spørre dem om hva de egentlig mener, ender vi opp med ulike tolkninger.
Her er det viktig å se forskjellen på de aller første misjonærene og dagens kirkelige ledere som umulig kan stå for den samme garantien. Hvis dagens kirkelige ledere hadde vært en garanti, kunne de alle lage nye brev som skulle bli lagt inn i Bibelen med samme teologiske tyngde som brevene til Peter og Paulus.
Det virker som at opplegget var slik de første 100 årene:
1) Misjonærer banket på dørene til huseiere og fortalte om den kristne troen. Dette var misjonsstrategien til Jesus.
2) Huseiere som ble kristne på grunn av misjonærenes besøk, inviterte andre kristne til middagssamlinger med bønn, samtaler, middag, nattverd og så videre. Huseieren ble oppfordret til være en hyrde, altså pastor, for huseieren samlet flokken og var antagelig i en bedre ressursmessig posisjon enn de andre, og burde kunne gi omsorg.
3) I samlingene var det ikke-hierarki, alle skulle støtte hverandre, undervise hverandre om troen og rettlede hverandre. Med ikke-hierarki kan det skli ut i rot der alle snakker i munnen på hverandre, men Paulus oppfordrer ikke menighetene til å innføre et opplegg med møteleder, han ber derimot hver enkelt om å ta personlig ansvar.
4) Selv om oppfordringen om å undervise om kristen tro gikk til hele menigheten, var det nesten en forutsetning at spesielt huseieren kunne undervise. Dersom huseieren ikke kunne undervise, visste han for lite om hva kristen tro går ut på, og da var det fare for at han lagde feil rammer for samlingen.
5) Menighetene kunne få besøk av de opprinnelige misjonærene, de med teologisk garanti, en gang i året eller noe slikt. For øvrig var det brevveksling med de opprinnelige misjonærene. Slik kunne menighetene kalibrere seg mot opprinnelig teologi. Men resten av året var hele menigheten i fellesskap et teologisk sikkerhetsnett, fordi hele menigheten kunne og burde drøfte innslagene som hver av dem kom med.
Da garantimisjonærene døde, tok andre misjonærer over, men de nye misjonærene sto ikke for noen garanti slik de første misjonærene gjorde. Slik er det også i dag, i dag finnes det både misjonærer, pastorer og mange andre, men disse kan ikke sammenlignes med de første misjonærene. Likevel er det nettopp en slik sammenligning dagens kirkelige ledere forsøker seg på. De mener at de selv utgjør en teologisk garanti. Vel, de sier det ikke slik rett ut, men det ligger i paradigmet der man argumenterer for at det skal og må være hierarki blant kristne venner – for at teologien skal være sunn og riktig.
Også i dag kan vi lese brevene fra garantimisjonærene, men siden vi ikke kan spørre dem om hva de egentlig mener, ender vi opp med ulike tolkninger.
Her er det viktig å se forskjellen på de aller første misjonærene og dagens kirkelige ledere som umulig kan stå for den samme garantien. Hvis dagens kirkelige ledere hadde vært en garanti, kunne de alle lage nye brev som skulle bli lagt inn i Bibelen med samme teologiske tyngde som brevene til Peter og Paulus.
Det virker som at opplegget var slik de første 100 årene:
1) Misjonærer banket på dørene til huseiere og fortalte om den kristne troen. Dette var misjonsstrategien til Jesus.
2) Huseiere som ble kristne på grunn av misjonærenes besøk, inviterte andre kristne til middagssamlinger med bønn, samtaler, middag, nattverd og så videre. Huseieren ble oppfordret til være en hyrde, altså pastor, for huseieren samlet flokken og var antagelig i en bedre ressursmessig posisjon enn de andre, og burde kunne gi omsorg.
3) I samlingene var det ikke-hierarki, alle skulle støtte hverandre, undervise hverandre om troen og rettlede hverandre. Med ikke-hierarki kan det skli ut i rot der alle snakker i munnen på hverandre, men Paulus oppfordrer ikke menighetene til å innføre et opplegg med møteleder, han ber derimot hver enkelt om å ta personlig ansvar.
4) Selv om oppfordringen om å undervise om kristen tro gikk til hele menigheten, var det nesten en forutsetning at spesielt huseieren kunne undervise. Dersom huseieren ikke kunne undervise, visste han for lite om hva kristen tro går ut på, og da var det fare for at han lagde feil rammer for samlingen.
5) Menighetene kunne få besøk av de opprinnelige misjonærene, de med teologisk garanti, en gang i året eller noe slikt. For øvrig var det brevveksling med de opprinnelige misjonærene. Slik kunne menighetene kalibrere seg mot opprinnelig teologi. Men resten av året var hele menigheten i fellesskap et teologisk sikkerhetsnett, fordi hele menigheten kunne og burde drøfte innslagene som hver av dem kom med.
Da garantimisjonærene døde, tok andre misjonærer over, men de nye misjonærene sto ikke for noen garanti slik de første misjonærene gjorde. Slik er det også i dag, i dag finnes det både misjonærer, pastorer og mange andre, men disse kan ikke sammenlignes med de første misjonærene. Likevel er det nettopp en slik sammenligning dagens kirkelige ledere forsøker seg på. De mener at de selv utgjør en teologisk garanti. Vel, de sier det ikke slik rett ut, men det ligger i paradigmet der man argumenterer for at det skal og må være hierarki blant kristne venner – for at teologien skal være sunn og riktig.
Men hierarkiene utgjør altså ingen teologisk garanti, for, som allerede nevnt, hierarkiene skifter mening.
Det er ikke dermed sagt at man skal slutte med evangelister, lærere, misjonærer og andre. Er du den eneste kristne på en fest eller blant noen du snakker med på et gatehjørne, så er det selvsagt du som vet best hva den kristne troen går ut på. Men selv om du vet mest om teologi blant de du er sammen med, og underviser så godt du kan, kanskje gjennom en lengre periode, betyr ikke det at det er meningen at alle kristne skal ha en hierarkisk pastor over seg resten av livet.
Ikke-hierarki betyr ikke at man fjerner alle tjenester, men det betyr at også tjenestene er ikke-hierarkiske.
Hierarkitilhengere velger ikke-hierarki
Har du lagt merke til hvordan kirkeledere organiserer møter når de treffer andre kirkeledere? La oss si at 10-15 ledere fra pinsebevegelsen, katolikkene og lutheranere i Norge møtes til bønn og samvær. Er det slik at det første de gjør når alle er kommet innenfor døren, er å bestemme hvem som skal være leder og nestleder for flokken?
Nei, de møtes til ikke-hierarkiske rammer! Er ikke det ganske pussig? Når de som selv går inn for hierarki, har sammenkomster med andre som går inn for hierarki, så møtes de med rammer som er uten hierarki.
Dermed beviser de at ikke-hierarki er en god løsning.
Tenk selv – sammen med andre
Jeg vet at ikke alle kristne er interessert i teologi. Bibelen er for øvrig tykk og hvert kapittel kan inneholde flere lag med budskap, så selv om man er mer interessert enn gjennomsnittet, så makter man ikke å gripe alt. Det er masse jeg selv ikke har satt meg inn i. Likevel oppfordrer jeg til at hver enkelt kristen tar noe mer ansvar for teologien. Det er ikke mer innviklet enn at du møter andre kristne til middag jevnlig og lar en samtale om noen bibelavsnitt være en del av kvelden. Ikke hele kvelden, bare en del av den.
Kommentarer