Bibelsk – bruker du romslig eller smal tolkning?

Jeg har debattert menighetsmodeller og verdier i over ett år på nettet. Folk bruker begreper ulikt, det skaper noen ganger misforståelser. Og når folk kommer med sine argumenter, bygger poengene på ulike tolkningsmåter. Dette kan være forvirrende. Derfor fikk jeg lyst til å se nærmere på hvilke tolkningsmåter som finnes og hvordan begrepet bibelsk brukes. Jeg har ikke gått kurs i teologi, så dette er som vanlig mitt eget forsøk i å forsøke å strukturere problematikken.

ORDET BIBELSK
Ordet bibelsk brukes ulikt. Jeg tenker ikke på at det er ulike oppfatninger om hva som er bibelsk, men at man har ulik forståelse av ordet. Forståelsen spenner fra ”slik levde de urkristne, men vi har ikke plikt til å kopiere alt” til ”du kan umulig ha Gud i ryggen hvis du gjør slik eller sånn”. Dette er viktig å ha med seg når man debatterer hva som er bibelsk. Man kan altså snakke forbi hverandre når man bruker ordet bibelsk hvis man ikke samtidig definerer hva man mener med ordet.

Når for eksempel jeg sier at det er bibelsk med hussamlinger, mener jeg ikke at Bibelen har et forbud mot å møtes i kirkebygninger eller at det er et bibelsk påbud om å møtes i hjemmene. Det er riktignok stadige oppfordringer til å være gjestfrie og eksemplene på samlinger er stort sett hentet fra hjemmene. Men med ordet bibelsk mener jeg at ”Slik holdt de sine samlinger den gangen og det ser ut til å være en del fordeler med å gjøre det på den måten, og en del viktige verdier har gode rammer for å leves ut i praksis på den måten. Du kan i hvertfall ikke bruke Bibelen mot folk som samles i hjemmene.”

Dette er en myk og romslig bruk av ordet bibelsk. Selv om jeg sier at hussamlinger er bibelsk, kan man etter mitt syn gjerne også holde samlinger i skogen eller i en kirkebygning.

I den andre enden av skalaen vil jeg si at den forfølgelse som kirken gjennom historien utførte mot kristne, var ubibelsk. Da bruker jeg en en smal definisjon av ordet. Jeg gir ikke noe slingringsmonn.

En skala ved ordet bibelsk er altså smal-romslig. Man må derfor ikke gå helt i lås om noen sier ”bibelsk”. Det betyr ikke nødvendigvis en stor uenighet eller krise i lærespørsmål. Men det kan bety det.

ULIK VEKTLEGGING AV BIBELSK
En annen skala er viktig-uviktig. Poenget med listen under er å vise prinsippet der ikke alle spørsmål er like avgjørende, og at det er full enighet om det viktigste, og at uenigheten blir større og større lenger ned på listen (kun eksempler).

Skala for viktig-uviktig:

• FRELSE: Jesus er den eneste veien til frelse. Dette er et eksempel på noe de aller fleste som kaller seg kristne ikke firer en millimeter på. Dette er det alt bygger på og er svært viktig.
• GRUNNVERDIER: Tilgivelse, kjærlighet, se enkeltmennesker, hjelpe folk i nød. Også dette er det få som er uenige om. Disse verdiene er til stede uavhengig av kirkesamfunn, kultur og organisering. Riktignok er ikke verdiene alltid til stede i praksis, men de er i hvertfall til stede teologisk.
• MENIGHETSVERDIER: Alles deltagelse i samlingen, alles ansvar for læren, gjensidig underordning, ikke gjøre forskjell på folk, ikke herske over folk, fellesbeslutninger, bygge hverandre, be sammen osv. Her er uenigheten større. De fleste er enige om at i menigheten skal man bygge hverandre, men mange mener det også skal være hierarki.
• KULTUR OG ORGANISERING: Samlinger i hjemmene, omreisende selvstendige misjonærteam, samling rundt måltid. Her er det enda større uenighet. Mange mener at det er bedre å samles i en kirke og bruke kirkebenker og talestol, enn å samles hjemme rundt et måltid. Mange mener også at alle menigheter har plikt til å sende ut egne misjonærer som er underlagt menigheten, og at det skal være en preken hver gang man møtes. Pluss at det skal være et presist organisasjonsopplegg med biskop, prest og diakon.

Selv kan jeg tenke meg at ”ikke herske over folk” burde ha vært plassert et trinn oppover i viktighetsskalaen, men jeg tok hensyn til at skalaen også skulle vise hvilke temaer det er mest uenighet om.

ULIKT SLINGRINGSMONN
Jeg ser for meg at viktig-uviktig-skalaen er horisontal. Den viser viktigheten av de bibelske temaene man tar opp. Det må være viktigere å diskutere frelsesspørsmål enn å diskutere om misjonærer bør reise alene eller to sammen. På ulike steder på denne horisontale linjen kan man plassere slike temaer. Den vertikale skalaen derimot, heter smal-romslig. Noen temaer kan tolkes romslig, andre har smalt slingringsmonn. Et tema som har smalt slingringsmonn, markeres med kort vertikal strek. Et tema som har stort slingringsmonn, markeres med en lang vertikal strek.

Jeg skal forsøke å forklare hva jeg tenker på når det gjelder smal-romslig: Jeg selv har en romslig definisjon av ordet bibelsk når det gjelder å bruke hjemmene som samlingssted (man kan gjerne møtes på stranda), mens jeg har smal bruk ved overgrep. Men hva med for eksempel fenomenet kirkesamfunn? Paulus argumenterer mot en oppsplitting blant kristne der man følger ulike personer. ”Er Kristus blitt delt?” spør han retorisk. Det er ikke helt på jordet å hevde at kirkesamfunn er ubibelsk, det må være førstevalget i tolkning. Også bruken av ordet ekklesia i NT bygger opp om en slik konklusjon. Spørsmålet er så om man med bibelsk/ubibelsk i dette tilfellet mener en smal definisjon av ordet eller en mer romslig bruk.

Står for eksempel fenomenet kirkesamfunn i samme posisjon som fenomenet kirkebygninger? Nei, for Bibelen gir ikke noe forbud om å møtes i kirkebygninger. Men det gis et forbud mot oppsplitting. Slingringsmonnet er mye smalere for fenomenet kirkesamfunn enn for fenomenet kirkebygninger. Skal et kirkesamfunn komme klar av kritikken fra Paulus, må det antagelig bestå av kun en adresseliste og noen praktiske organiseringsforhold, og det må ikke stenge ute andre kristne.

Kirkesamfunn får en kort vertikal strek, kirkebygninger får en lang vertikal strek.

Ulike temaer er altså plassert på ulike steder på viktigshetsskalaen og de har ulikt slingringsmonn der de står.

ULIKE TOLKNINGSMÅTER
I et forsøk på å få oversikt over hvor ulikt folk bruker ordet bibelsk, har jeg kommet i gang med en liste over hvordan folk tolker:

Det som står rett ut...

• må alltid følges bokstavelig.
• er noen ganger ikke det egentlige budskapet. Man må ta hensyn til sammenhengen og tekstens retorikk. For eksempel at Paulus enkelte ganger egentlig argumenterer mot gnostisk lære.
• gjelder enkelte ganger ikke oss i dag fordi Paulus noen ganger bruker en midlertidig utrykksmåte.
• er sagt i en annen kultur enn vår og enkelte ganger lite viktig i dag.
• er alltid uavhengig av kultur og er gyldig til alle tider
• er historiske beskrivelser som må tolkes som påbud man ikke kan ha alternativer til. For eksempel at man valgte syv diakoner i den første menigheten, må bety at alle menigheter skal ha nøyaktig syv diakoner.
• er noen ganger historiske beskrivelser som ikke er ment å etterfølge
• er noen ganger situasjonsbetinget og som det ikke er meningen man skal etterfølge. For eksempel når Paulus tar et renselsbad, og betaler for fire menns offerutgifter, er det antagelig for å roe ned mobben og for å skaffe seg en mulighet til å evangelisere, ikke fordi han mente at renselsesbad og offer er noe vi skal etterfølge i dag. Han skriver jo selv i et av sine brev at Jesus har båret fram offeret en gang for alle da Jesus ofret seg selv.
• er noen ganger ment bildelig og ikke bokstavelig

Det som ikke står rett ut...

• er ikke tillatt (f eks kirkebygninger, kirkesamfunn og kvinnelige prester)
• kan likevel være til gagn (f eks kirkebygninger, kirkesamfunn og kvinnelige prester)

Det som står mellom linjene...

• er noen ganger en del av det som regnes som bibelsk. For eksempel er det sannsynlig at kvinner var prester ved at de åpnet hjemmene sine for en flokk kristne og Paulus kaller dette for menigheter.
• skal man ikke ta hensyn til. Man skal over hode ikke sammenligne tekster og trekke logiske slutninger.

Også tekster/opplysninger som ikke står i Bibelen må regnes som bibelsk...

• fordi man må ta med hva kirkehistorien har av skikker og ordninger og så gå baklengs til brevene i Bibelen og anta at disse ordningene også var etablert da.
• nei, slik baklengs tolkning bør man som prinsipp holde seg unna fordi ellers vet man aldri hvor man skal si stopp. Det skjedde mye rart i den nære etterbibelske perioden.

FOLK BYTTER TOLKNINGSMÅTE
Det er ikke uvanlig at folk skifter tolkningsmåte ved ulike tekster. For eksempel ved varianten ”det som ikke står rett ut, er ikke tillatt.” La meg ta ordet prest. Det er i Bibelen ikke nevnt sammen med et kvinnenavn, ergo kan ikke kvinner være prest, kan noen mene. For det står jo ikke rett ut. Men heller ikke kirkebygninger er nevnt i Bibelen. Men folk skifter gjerne tolkningsmåte når det passer og mener at det er helt ok å samles i slike bygninger.

Når det gjelder ordet pastor, er hverken kvinner eller menn nevnt med navn. Hvis man skal følge ”det som ikke står rett ut, er ikke tillatt”, så kan ikke menn være pastorer. Det fins jo heller ikke en pastoroppskrift slik det fins en eldsteoppskrift.

Videre kan ikke nordmenn være misjonærer, for ingen av misjonærene som nevnes i Bibelen var norske. Når det ikke står rett ut, så...

La meg ta ”det som ikke står rett ut, er ikke tillatt” fra en annen kant: I Bibelen står det ikke noe om prekemonopol. De som pleier å følge prinsippet ”det som ikke står rett ut, er ikke tillatt”, bør derfor mene at prekemonopol er forbudt. De bør være mot et opplegg der den samme personen (pastoren/presten) holder preken i 90 % av samlingene. Det samme gjelder læremonopol, dåpsmonopol og mye annet som ikke er nevnt i Bibelen.

SAKLIG Å BYTTE TOLKNINGSMÅTE
Mange ganger er det saklig å bytte tolkningsmåte fordi det er innlysende at én tekst er ment bokstavelig og en annen tekst er ment retorisk eller bare som en historisk opplysning. Eller man skjønner at teksten ikke uttømmende, men bare kommer med noen eksempler. Paulus nevner for eksempel ikke nordmenn og svensker, men for eksempel jøder og grekere. Det er derfor ikke urimelig å bruke ulike tolkningsmåter på ulike tekster. Men ofte synes jeg folk likevel mangler indre logikk i sine tolkningslister. Hvis man først velger en tolkningsmåte ved ett tema, synes jeg det er riktig å holde seg til denne også ved andre tekster som har samme problematikk. Man bør i tilfelle begrunne hvorfor man skifter tolkningsmåte hvis forholdene i tekstene for øvrig er like.

La meg ta for eksempel eldstetjenesten. Paulus har her en oppskrift som blant annet sier at vedkommende må være én kvinnes mann. Dette tolker mange til at vedkommende må være mann og ikke kvinne. Men hvis man først tolker på den måten, da må man samtidig mene at single menn ikke kan være eldste. For de er jo null kvinnes mann og er da utenfor oppskriften. Men en slik tolkning er upopulær, så da velger man å bruke to forskjellige tolkningsmåter ikke bare ved samme tema, men faktisk ved samme setning...

Jeg sitter sikkert selv i glasshus når det gjelder å ikke holde en linje i tolkningene. Denne artikkelen er like mye ment til meg selv slik at jeg kan bli mer bevisst på hvordan jeg leser tekster.

Jeg forsøker å teste meg selv ved å føre konklusjonen fra en tekst over på andre tekster. Holder logikken da? Et annet spørsmål man bør stille, er: Tolker man smalere enn det er dekning for, og bidrar vi dermed til å binde det allmenne prestedømme eller ikke slippe løs Guds rike?

For eksempel ser jeg at Paulus bruker et maskulint språk når det gjelder diakontjenesten. Men når kvinnen Føbe dukker opp, anbefaler han henne som diakon. Han mener altså begge kjønn selv om han har et maskulint språk i utgangspunktet. Da bør dette være overførbart på eldstetjenesten. Også da bruker han et maskulint språk, men antagelig mener han begge kjønn når det kommer til stykket. Omtalen av Føbe er nemlig ikke det eneste hintet vi får. Paulus hilser til kvinnelige husmenighetsverter. Hvis ikke disse kvinnene var eldste, hvem var det da?

SMALERE ENN BIBELSK
Mange definerer menighetslivet smalere enn hvordan det er beskrevet i Bibelen. Det var en disippel som døpte Paulus. Men i menigheter i dag er det vanlig å mene at det er kun lederskapet som kan døpe. Da mener jeg man ikke holder en linje i tolkningene. På den ene siden utvider man menighetslivet og sier ok til for eksempel kirkebygninger og kirkesamfunn. Samtidig gjør man menighetslivet smalere på den andre siden ved å si nei til at alle kristne kan døpe. Man bytter tolkningsmåte for at det skal passe med sitt eget syn.

TOLKNINGSHJELP
Hva bør jeg legge vekt på når jeg tolker? Jeg har så vidt startet på en prinsipell liste. Slik ser den ut foreløpig:

• Beskrivelser av livet til Jesus er viktigere enn beskrivelser av alle andre i Bibelen.
• Er man i tvil om meningsinnholdet, går Jesus-sitater foran apostel-sitater.
• Oppfordringer er viktigere enn reisereferater.
• Oppsummeringer er viktigere enn detaljeksempler.
• Er man i tvil om meningsinnholdet, går NT foran GT.

Som sagt er denne listen fersk og halvferdig. Tar gjerne i mot innspill.

Tar også med tre viktige spørsmål:

• Er min tolkning i strid med Guds rike?
• Har jeg tolket smalere enn bibelsk?
• Binder min tolkning det allmenne prestedømme?

FORSKJELL PÅ BEGREPENE LÆREN OG BIBELSK
Bruken av ordene læren og bibelsk er noe forskjellig, ser det ut til. Selv er jeg ikke bevisst på hvordan jeg bruker begrepene, det går litt om hverandre. I utgangspunktet burde begrepene være identiske, men mitt inntrykk er at læren er en litt mindre sirkel enn bibelsk. Jeg snakker nå om hvordan folk bruker ordene. Læren handler om synd, frelse, Jesus, misjonsoppdrag, dåp, nattverd, gudskontakt, en ny verden osv, samt mellommenneskelig oppførsel som å elske sin neste som seg selv osv. Bibelsk handler om alt dette, pluss poenger som man har mer romslig innstilling til, for eksempel diskusjoner om hvor det er best å holde samlinger eller hvor mange misjonærer et misjonærteam bør bestå av.

Så kan man diskutere hva som er med i læren. De fleste har for eksempel nattverd som en del av læren. Men de færreste har med et skikkelig måltid. Det er degradert til noe bibelsk, dvs temaer som enkelte ganger ikke er avgjørende.

TOLKNINGENS YTTERVEGGER
Det er yttervegger tolkningene, de fleste kristne er enige om det viktigste. Dette kommer delvis til uttrykk i en del gamle trosbekjennelser, selv om det også der kan være bitte litt uenighet. At det er yttervegger kommer også til uttrykk i et opplegg som heter Alpha-kurs. Dette er et kurs om kristen tro som brukes av de aller fleste kirkesamfunn over hele verden.

HVORDAN FORHOLDE SEG TIL FOLK SOM HAR EN ANNEN TOLKNING
Alle som tar stilling til bibeltekster, havner i en klassisk problemstilling angående hvordan man skal forholde seg til andre kristne som har en annen lære/oppfatning om hva som er bibelsk. Konsekvensen av å leve ubibelsk (etter kirkesamfunnets bibelsyn) gjelder to forhold:

1) Gudsforholdet (teoretisk). Noen steder mener menigheten at vedkommende ikke er frelst, eller ikke har Gud i ryggen ved de ubibelske forholdene. Andre steder mener man uenigheten ikke er så stor at den påvirker ens syn om de andres frelse.

2) Menighetsforholdet (praktisk). Noen steder blir man kastet ut av menighet eller kirkesamfunn. Eller man blir nektet å ha tjeneste i menigheten eller si noe i samlingene. Andre steder lever man i fellesskap med sin uenighet.

Siden Paulus oppfordrer til at vi ikke skal splitte oss, mener jeg vi har plikt til å være romslige angående uenighet. Paulus snakker rett inn dagens situasjon der vi har delt oss inn i ulike meningsgrupper (kirkesamfunn). Jeg som har et organisk og ikke-hierarkisk menighetssyn har plikt til å delta også i hierarkiske samlinger. Jeg skal ikke holde meg for meg selv. Poenget er at alle kristne uansett er en stor menighet.