a) tradisjonelle hierarkiske kirkemenigheter
eller
b) organiske ikke-hierarkiske hussamlinger (som jeg selv er tilhenger av)
Problemstillingen om bibelskhet kunne like gjerne ha handlet om et helt annet tema fra Bibelen. Alle som tar stilling til bibeltekster havner i den samme problematikken der man også må ta stilling til hvordan man skal forholde seg til andre kristne som tolker Bibelen på en annen måte. Ikke bare ta stilling til hvordan man forholder seg i praksis, men også teologisk.
Dette gjelder særlig alle som er medlem av et kirkesamfunn, for da utroper man med sitt medlemsskap at man har den rette læren.
Å si at noe er bibelsk/ubibelsk, kan føles vanskelig for dem som har et annet teologisk syn. Temperaturen kan bli høy i debatter. I tillegg bruker folk ordet bibelsk ulikt, noen definerer det smalt, og mener man er i konflikt med Guds hensikt om man handler ubibelsk. Andre bruker begrepet mer romslig, og mener at bibelsk betyr en mulighet som man ikke er nødt til å følge. Dermed kan det også oppstå misforståelser.
Teologiske redningsplanker når man er uenig
De fleste som er i kirkesamfunn, og dermed mener at de selv har 100 % rett lære og alle andre har bare 70-90 % rett lære, mener heldigvis at Gud selvsagt er med også dem som tilhører et av de andre kirkesamfunnene. Logikken er, eller må være, at ingen menighet er perfekt og at Gud må bruke det som fins. Gud kaller folk til tjeneste der de er i ulike menigheter og kirkesamfunn.
En annen teologisk redningsplanke er å si at Gud kan også kalle folk til å starte opp menigheter, men så velger folk litt uheldige rammer, verdier, løsninger, modeller og prioriteringer på veien, de velger altså noe ulik lære – og bommer dermed på noen bibelske lærespørsmål. Men de har likevel Gud i ryggen.
Enda en variant av redningsplanke er at enkelte kan kjenne et kall fra Gud om å gjøre tjeneste, men kallet kan være litt utydelig slik at man ender opp med en tjeneste som er nær. Likevel er det Gud som har tatt opprinnelige initiativet.
Denne logikken må også gjelde organiske hussamlinger hvis det mot formodning skulle vise seg at disse samlingene tar feil bibelsk ved at de er ikke-hierarkiske. Hvis Gud måtte satse på kun perfekte mennesker og perfekte menigheter, hadde det gått svært sakte fremover...
Derfor er det slik at selv om du for eksempel tror at kvinnelige prester er ubibelsk, kan du ikke utelukke at kvinner kan få et kall. Din teologiske redningsplanke er at disse kvinnene har fått litt utydelige kall. Det egentlige kallet var noe som ligner prestetjeneste, men så surret de det litt til. Selv tror jeg kvinnelige prester er bibelsk og at Priska var en av urmenighetenes kvinnelige prester.
Men jeg tror det er ubibelsk med prekemonopol i menigheter. Min teologiske redningsplanke er da at de som har fått kall om å evangelisere eller undervise, har fått et ekte kall, men utførelsen av tjenesten er ikke helt bibelsk når de ikke slipper andre til i egen menighet. Men de har selvsagt Gud i ryggen når de preker.
En annen variant på teologisk redningsplanke er at Gud muligens gir subsidiære kall. Katolikkene har en slik filosofi. De mener for eksempel at vanlige folk ikke kan/skal døpe, bortsett fra i nødsfall. Dette åpner for at Gud i nødsfall, som en subsidiær løsning, kan kalle et menneske som egentlig ikke tilfredstiller ”de bibelske ordninger”.
Jeg selv tror ikke ”de bibelske ordninger” er slik at man må være prest for å døpe. Jeg er derfor ikke avhengig av en teologi der Gud gir subsidiære kall. Men det katolske prinsippet åpner døra for subsidiære kall, altså at Gud handler ”ubibelsk”. Mon tro om jeg selv kan bruke dette prinsippet den motsatte veien? Selv mener jeg det er ubibelsk med hierarki i menighetssamlinger. Etter mitt syn har mange menigheter dermed organisert seg ubibelsk. Kan da Gud ty til subsidiære kall? For eksempel gi et kall til en pastor som da kan lede en hierarkisk menighet – fordi det ikke fins en annen løsning akkurat da?
Det er kanskje ikke noe stort poeng å grave seg ned i slike teologiske problemstillinger. Men det er i utgangspunktet ubehagelig å høre fra andre at man er ubibelsk, for det kan ligge mye innbakt i et slikt begrep. Derfor er det fint at det fins teologiske redningsplanker. Ikke fordi man skal bruke dem for å ha en sløv innstilling til bibelske spørsmål. Men ved at de fins kan man snakke fritt og legge frem sine tolkninger. At man mener at sin egen tolkning er den rette, betyr dermed ikke at de som er uenig ikke har Gud i ryggen ved sine liv.
Jeg har nevnt flere veier ut av problematikken:
1) Ingen menighet eller menneske er perfekt, Gud må bruke det som fins.
2) Folks kall kan være er ekte, men blir etterpå formet ubibelsk av de rammene som folk lever i.
3) Gud gir subsidiære kall.
Det fins sikkert flere. Det viktigste er at de fins. I tillegg til redningsplanker fins det prinsipelle syn som løser opp. Jeg selv skiller for eksempel mellom menigheter og kristne organisasjoner slik som Kirkens Nødhjelp eller leirskoler. Jeg har noen forbehold og presiseringer, men generelt er jeg ikke i mot hierarki i kristne organisasjoner. Etter mitt syn kan derfor Gud gjerne kalle ledere. Dette til forskjell fra menighetssamlingene som jeg mener det er bibelsk er ikke-hierarkiske. I menighetssamlinger skal det ikke være en møteleder som bestemmer hvem som skal få slippe til, og man skal ikke nekte kvinner å være eldste, og man skal ikke si at det er bare prest/pastor som kan døpe, osv.
Kommentarer