De fleste har et annet syn. Mange mener Det nye testamentet viser et hierarkisk lederskap blant de urkristne. En av påstandene er at apostlene i den tidligste periode må ha regjert over svært mye penger i form av en menighetskasse, og at det var apostlene som dermed bestemte hvem i menigheten som skulle få en ekstra matbit eller en ny kjerre. Argumentet som legges frem for dette er opplysningen om at folk la penger ved apostlenes føtter.
En historie som gjerne hektes på her, er at da menigheten vokste apostlene over hodet og folk i menigheten begynte å krangle om matbitene, så pekte apostlene selv ut noen mellomledere til å ta seg av utdelingen. Dermed besto urmenigheten nesten fra første stund av tre hierarkiske trinn: 1) toppledere (apostler), 2) mellomledere (diakoner), 3) menigheten. Jeg viser i denne artikkelen en annen konklusjon.
- ALLE FIKK: Det var ikke bare apostlene som fikk gaver, men alle i urmenigheten fikk.
- ALLE DELTE UT: Det var alle i menigheten som delte ut gaver, ikke apostlene.
- IKKE KRANGEL OM UTDELING I URMENIGHETEN: Krangelen ved den daglige utdelingen handler om tempelets utdeling, apostlene var ikke involvert i den.
- MENIGHETEN BESTEMTE: Det var ikke apostlene som utpekte diakoner, det var det menigheten som gjorde.
IKKE AVHENGIG AV HIERARKISK LØSNING
Jeg har fått tilsendt to spørsmål angående apostler og diakoner og skal gå gjennom bibeltekstene under. Men aller først litt om utgangspunktet for en debatt eller tolkning:
Det er vanskelig å oppdage det ikke-hierarkiske alternativet hvis man er vant med dagens gudstjenesteordninger, menigheter og kirkesamfunn. I dag har menigheter avdelinger, kor, barnehage, aktiviteter og ansatte. Da kan man med rette si at det blir rot med ikke-hierarki. Men det står ikke noe sted i Bibelen at menigheten hjemme hos Priska og Akvillas hadde kor, ansatte og barnehage. Begreper som for eksempel erkebiskop eksisterte ikke. Urmenighetene var svært anderledes enn i dag. Utgangspunktet for å tolke er altså et helt annet. Og da bør man ha døra på gløtt for muligheten for ikke-hierarki.
Tenk også over dette: Man behøver ikke være i en hierarkisk posisjon for å påvirke andre, formane andre, hjelpe andre, motivere andre, bygge andre, døpe andre osv. Selv om du ikke er sjefen til naboen din, kan du påvirke ham, motivere ham, osv. Man er altså ikke avhengig av hierarki for å spre evangeliet eller samles i et hjem.
De følgende bibeltekstene finner du i Det nye testamentet i den delen som heter Apostlenes gjerninger, for eksempel på www.bibelen.no. Tidsmessig befinner vi oss i perioden kort tid etter at Jesus var oppstått og reist til Faderen. De første kristne hadde ikke opplevd noen store forfølgelser ennå. Den kristne religionen springer ut av den jødiske religionen, og i denne perioden er det et slags overlapp. De kristne benyttet ennå tempelet og spesielt tempelplassen som fungerte som byens offentlige torg. Ennå var det bare jøder som var blitt kristne, det vil si jøder fra ulike land som brukte ulike språk. Først noe senere spredte den kristne tro seg til alle folkeslag.
VAR APOSTLENE ØVERST I ET HIERARKI?
SPØRSMÅL 1: "Viser ikke Det nye testamentet en lederskapsordning da første kristne la pengene ned for apostlenes føtter (Apg.4:35)? Lederskapet administrerte og styrte økonomien blant disiplene."
SVAR: Nei. Teksten viser at alle i menigheten delte ut gaver. Også apostlene fikk.
Man kan ikke nappe ut kun vers 35. Man må lese 32-35 i sammenheng. I tillegg må man være klar over at det er to ulike tekster der det står at folk solgte eiendommer og ga til andre. Det første stedet er det snakk om at alle i menigheten deler ut gaver til folk som trenger det. Det andre stedet er det snakk om apostlene som får personlige gaver. Ingen av stedene handler om at apostlene deler ut gaver eller administrerer en slags menighetskasse.
De to stedene som omtaler salg av eiendommer er forskjellige. Når man ser bruken av ”dem”, ”alle” og ”de”, og hva disse viser til i setningen foran/etter, så trer meningsinnholdet frem:
- Apg 2. 44-45 viser at alle troende delte ut penger til hver enkelt i menigheten som trengte det.
- Apg 4. 32-35 viser at også apostlene fikk noen gaver personlig.
Apg 2. 44-45:
”Alle troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte sine eiendommer og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det.”
Ordet ”de” viser tilbake til ”alle troende” i setningen foran. Det var altså alle troende som delte ut, ikke apostlene. Og hvem er det som får gavene i denne teksten? Det er de som trenger gaver blant alle i hele menigheten. Altså: Alle delte ut gaver til alle.
Apg 4. 32-35:
I denne teksten står det først en setning om at menigheten delte alt. Så kommer det tre setninger som handler om apostlene spesielt. Her står det at folk solgte eiendommer og ga penger til apostlene slik at apostlene ikke skulle lide noen nød. Apostlene hadde antagelig små inntekter fordi de brukte mye tid på å undervise og forkynne.
”Hele mengden av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle. Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem foran apostlenes føtter. Så fikk hver tildelt det han trengte.”
Ordet ”dem” i ”ingen av dem led nød” viser tilbake på setningen foran som handler om apostlene. Altså: Ingen av apostlene led nød fordi folk kom med gaver. ”Hver enkelt fikk tildelt det han trengte”. Det handler om apostlene, ergo betyr det at hver enkelt av apostlene fikk tildelt det han trengte.
Etter at apostlene har fått gaver, står teksten i nøytral form som ikke avslører hvem som deler ut videre. Teksten åpner for at det var menigheten eller de som kom med gaver som administrerte hvor mye hver apostel skulle få. Et slags omvendt hierarki. Men teksten åpner også for at når først apostlene hadde fått gavene som gruppe, så delte apostlene seg i mellom.
Hadde hverken sølv eller gull:
Apg 3.3-6 handler om Peters møte med en syk og fattig mann. Den fattige spør om en gave, men Peter svarer at han ikke har gull eller sølv å gi bort, kun Jesu helbredelse. Hvis det var apostlene som administrerte menighetskassa, er det rart at Peter sier han ikke har noe å gi bort. Dette viser at, hvis det eksisterte en menighetskasse, så var det i alle fall ikke apostlene som administrerte den.
Apostlene delte ikke ut:
En annen tekst som viser at apostlene ikke sto for fordelingen av gaver i menigheten, er Apg 6.2. Utgangspunktet er en krangel om fordeling. Apostlene kaller derfor samme hele menigheten. Så sier apostlene at det ville være galt hvis apostlene skulle gjøre tjeneste ved bordene.
Teksten sier implisitt at apostlene ikke administrerte gavene og at gavene ikke ble fordelt når menigheten var samlet. For hvis apostlene sto for fordelingen når hele menigheten var samlet, hvorfor var det da i tilfelle nødvendig å kalle sammen hele menigheten for å rydde opp? Apostlene kunne jo bare ha gitt sine instruksjoner der og da, eller neste gang hele menigheten var samlet på vanlig måte. Hvorfor gjøres det et nummer ut av at hele menigheten ble kalt inn til et stormøte?
Mellom linjene forstår vi at det ikke var vanlig med møter der alle var til stede, og at utdelingene dermed skjedde i en mindre gruppe, og at apostlene antagelig ikke var til stede ved utdelingene.
Alternativt kan vi se for oss at hver apostel hadde en del av menigheten under seg og fordelte gaver der. Men også da ville det være unødvendig å kalle sammen hele stormenigheten for å finne en løsning på krangelen. Hver apostel kunne jo, hvis det var et hierarkisk opplegg, ha utnevnt hver sin underordnende i hver sin gruppe. Implisitt viser dette forøvrig at det ikke var noe hierarki i pyramideform.
Apostlene sier også at det ville være galt hvis de skulle gjøre tjeneste ved bordene. Isolert sett er setningen tvetydig. Den kan bety at de ikke skulle starte med slik tjeneste. Den kan også bety at de ikke skulle utvide bordtjenesten de allerede var godt i gang med. Mest sannsynlig er det at de ikke ønsket å starte med en tjeneste de aldri hadde hatt. For som jeg viste over, så drev ikke apostlene med fordeling av gaver.
Et spørsmål som dukker opp i en drøfting av disse tekstene, er: Hvorfor i all verden står det ”bordene”? Hvorfor står det ikke ”hjemmene” eller ”tempelplassen”? Det var jo i hjemmene, og i en tidlig periode på tempelplassen, man møttes.
Dagens hierarkitilhengerne liker å samles i storsamlinger. Hussamlinger har lav status. De hevder at apostlene sto for økonomien og fordelingen av gaver i urmenigheten. Jeg lurer på dette: Hvis fordelingen av gaver ble gjort ved bordene, og det var flere tusen kristne til stede på storsamling på tempelplassen, hvor mange bord må man da bære hver dag til tempelplassen?
Noen bord kunne man sikkert låne av pengevekslerne som holdt til der. Men det er likevel ikke nok. Hvor fikk de alle bordene fra?
Nei, jeg tror ikke hierarkitilhengerne har rett. Det er riktig at det var halvstore samlinger på tempelplassen. Og i tillegg var det én sjelden kjempesamling da apostlene en gang kalte inn hele menigheten til diakonvalg. Men for at de ulike tekstene logisk skal gå opp, tror jeg fordelingen av gaver skjedde på minst tre måter:
1) Fordeling internt i hussamlingene.
2) Gaver for å hjelpe apostlene personlig.
3) Tradisjonell jødisk daglig matutdeling.
1) Gaver i hussamlinger:
Apg 2.46 viser at det var i hjemmene menigheten holdt måltid og nattverd. I brevene til Paulus ser vi at hussamlingene besto av flere enn de som bodde i hvert hjem. Menigheten møttes altså i hussamlinger der kristne naboer og slekt var med. Til hver hussamling tok folk først og fremst med seg mat. I hjemmene hadde man nattverd sammen med et realt måltid der alle kunne bli mette ved å kjærlighetsfullt dele på maten. Og siden det står at alle delte med alle også når det gjaldt økonomi, er det naturlig at også dette ble løst i den enkelte hussamling. Det er i små grupper det er mulig å bli kjent med hverandres behov. Da kan hver enkelt gi penger direkte til dem som trenger det. På den måten kunne alle dele med alle. Hvorfor gjøre det mer innviklet?
Fordelingen skjedde først og fremst på en organisk måte i hussamlingene og hvem hussamlingene kom i kontakt med. Ikke ved at apostlene fikk millioner av kroner som de så skulle fordele ut igjen på en byråkratisk og organisasjonsmessig måte slik hierarkitilhengerne mener.
Allerede første pinsedag var det minst 3000 kristne. Det står at de solgte eiendommer og hus. Men siden de fremdeles møttes i hjemmene, kan ikke alt ha blitt solgt. De måtte jo ha tak over hodet. Så det var de som hadde to eiendommer som solgte den ene.
La oss si at 20 % av 1000 husholdninger solgte sine ekstra eiendommer. Det er 200 eiendommer. En vanlig pris for en eiendom i dag er 400 000 kroner. Det blir en pott på 80 millioner kroner. I tillegg kommer eiendeler som ble solgt. La oss si 20 millioner kr. Og i tillegg kanskje hus som sto på eiendommene, det er enda noen millioner. I følge hierarkitilhengerne ble alle gaver lagt foran apostlenes føtter. Er det sannsynlig?
Er det sannsynlig at det var først da menigheten vokste enda mer enn dette, og ble rundt 10 000-20 000 personer (Apg 4.4), at apostlene mistet oversikten over flere hundre millioner kroner og måtte få tak i syv økonomi-diakoner? Det er det som hevdes i spørsmålet jeg fikk tilsendt: ”Lederskapet administrerte og styrte økonomien blant disiplene.” Altså at lederskapet, det vil si apostlene alene på dette tidspunktet, styrte økonomien for flere tusen husholdninger. Nei, dette er ikke sannsynlig. Hovedmåten fordelingen foregikk på, var nok at hver hussamling ordnet opp selv. Det er det Apg 2.45 indikerer, alle tok personlig ansvar. Og det er det resten av Det nye testamentet viser: Det er i hussamlingene man har fellesskap og man deler.
2) Apostelgaver:
Også apostlene fikk gaver. Apostlene hadde svært små inntekter og deres arbeid, altså undervisningen og forkynnelsen, var selve grunnmuren som menighetslivet ble lagt oppå. Noen solgte eiendommene sine og ga penger til apostlene (4.34).
Vanligvis er det slik at hvis man får penger for å gjøre en jobb, så er det den som gir pengene som er sjef. Skal man følge den vanlige måten å tenke på, var altså apostlene ansatt av menigheten og menigheten var deres sjef. Men i denne sammenhengen kan man ikke tenke slik. Det er mer snakk om en organisk felles forståelse. Både de som ga penger og de som fikk penger var glad for utvekslingen av gaver og jobben som ble gjort. Det blir på samme måte som når jeg gir penger til en misjonær. Jeg bestemmer ikke over misjonæren og misjonæren bestemmer ikke over meg. Misjonæren er ikke hierarkisk over meg bare fordi jeg gir penger.
Paulus, som var apostel, hoppet inn og ut av et slike opplegg alt etter som det passet. Noen ganger tok han i mot gaver, andre ganger var han bevisst på å tjene penger selv. Det var ikke en fast ordning. Men Paulus mente det var rett og rimelig at menighetene støttet apostler (misjonærer), men det var ingen plikt. Peter sier til en av giverne at giveren ikke var pliktig til å selge eiendommen sin (5.4), alt var frivillig.
I den første teksten som forteller om eiendomssalg, er det tydelig at alle i menigheten deltar i salg og utdeling. Når alle har solgt og delt ut, kan ikke apostlene senere motta alle pengene fra eiendomssalgene. Alt er jo delt ut. Men også apostlene fikk glede av at alle solgte eiendommer. Det er det som er poenget.
Hvorfor gjentar forfatteren at folk solgte eiendommer? Hvorfor påpeke at også apostlene får gaver? Gjentagelsen kommer i forlengelsen av en tekst som forteller at to av apostlene ble kastet i fengsel og truet av det gamle presteskapet. Den teksten oppsummerer med at myndighetene var mot David (fra Det gamle testamentet), så senere mot Jesus (som nylig var reist til Faderen), og nå mot apostlene. Det var tøffe tider. Det er som om forfatteren (som mange tror er Lukas) vil forsikre leseren at det var også velsignelser midt i motgangen. Apostlene led ingen økonomisk nød fordi menigheten hjalp dem.
Gjentagelsen kan også være en innledende forklaring til et annet poeng som kommer etter. Teksten etter forteller om to personer som døde av sjokk fordi de forsøkte å lure Gud da de kom med gaver til apostlene. Det er en ekstrem historie. For å forklare hvorfor i all verden noen kom med gaver til apostlene, så gjentar forfatteren hva han har forklart tidligere, nemlig at alle hjalp alle. Derfor fikk også apostlene noen gaver. Og for å forklare at ikke alle som kom med gaver til apostlene forsøkte å lure Gud, så forteller forfatteren først om en normal gaveoverekkelse. Forfatteren bruker dette som en kort forklaring før den egentlige historien kommer, den som handler om de to som døde.
3) Daglige utdelinger:
I tillegg til punkt 1 og 2 holdt man fast på den gamle jødiske skikken med daglige utdelinger som var i regi av synagogene, dvs i Jerusalem var det nok tempelet som sto for utdelingen. Den daglige utdelingen ble kalt for Tamhui, eller på norsk Trauet. Den var for virkelig fattige folk. En annen innsamling ble kalt Kuppah, eller Kurven. Den var for folk i midlertidige problemer. Da gikk to personer hver fredag morgen fra hus til hus og på markedsplassen og samlet inn mat og penger. Senere på dagen ble dette delt ut. (Kilde: Din daglige studiebibel, Apostlenes gjerninger, side 64, Ansgar forlag 1982.)
Mer vet jeg ikke om disse to skikkene. Hvordan den daglige utdelingen foregikk, må noen historikere hjelpe meg med. Men siden bord nevnes, kan jeg tenke meg at fattige kom til en spesiell samling i tempelområdet der det var flere bord med mat og penger. Poenget er at i alle fall var denne utdelingsordningen allerede i gang før de kristne valgte diakoner. Det viser klagene som kom. Noen drev utdeling, men det var ikke apostlene. Apostlene drev for det første ikke den store utdelingen som foregikk i hjemmene, for den ble drevet av alle. Apostlene var bare en av mange mottagere. For det andre drev heller ikke apostlene den lille utdelingen som var etter den jødiske skikken. For de ville aldri ha diskriminert de gresktalende enkene.
Om noen av utdelerne som jobbet for det jødiske tempelet også var med i den kristne urmenigheten, vet man ikke. Men det er lite sannsynlig fordi det virker som at alle i urmenigheten var grepet av en kjærlighetsholdning der man ikke diskriminerte. Folk solgte jo eiendeler for å dele med hverandre. Og det nevnes heller ikke i teksten at noen utdelere fikk sparken. Teksten er ærlig om råtne egg i andre sammenhenger og ville ikke ha skjult at noen kristne gjorde en dårlig jobb. Samtidig får man inntrykk av at når urmenigheten etterpå velger diakoner til å dele ut, for å få slutt på diskrimineringen, så starter menigheten med en tjeneste den ikke hadde utført før. Jeg tror derfor at den utdelingen som gikk under merkelappen ”den daglige utdelingen”, altså Tamhui, hadde til da vært under tempelets ledelse. Men med de kristnes initiativ, altså diakonvalget, ble det to parallelle utdelinger: Én daglig utdeling utført av det jødsiek tempelet og én daglig utdeling utført av kristne diakoner. Den kristne daglige utdelingen som nå ble startet opp, kom i tillegg til at de kristne allerede delte med hverandre i hussamlingene.
Dette er en annen tolkning enn hierarkitilhengerne som mener at apostlene fikk alle pengene i hele menigheten og delte ut til dem som trengte det. Og at når jobben ble for stor for dem, så fikk de tak i noen diakoner til å hjelpe dem.
Er det forøvrig sannsynlig at kristne møtte opp til den jødiske utdelingen? Ja, for på dette tidspunktet var de ferske kristne ikke kastet ut av tempelområdet. Urmenigheten besto så langt av kun jøder som var blitt kristne. De kristne samlet seg på tempelplassen og ble respektert av folket (Apg 2. 46-47). Noen gamle og nye skikker gikk om hverandre. Det vil si at selv om mesteparten av fordelingen av gaver skjedde organisk internt i hver hussamling, som var en ny skikk, så var det også en del fattige som møtte opp til den gamle jødiske skikken med utdeling.
I tempelområdet kan vi se for oss at det var ulike aktiviteter. I det ene hjørnet står en mellomstor samling av kristne og har samling med bønn og undervisning. I det andre hjørnet er det daglig utdeling til fattige, i regi av tempelet. Noen av de fattigste kristne som ikke har koblet seg på en hussamling ennå, går over tempelplassen til det andre hjørnet og får mat fra den daglige utdelingen.
Det er ved denne gamle skikken i regi av tempelet at det oppstår krangel. De hebraisktalende jødene så ned på de gresktalende jødene som var i byen i forbindelse med pinsen. Det er sannsynlig at det var hebraisktalende jøder som sto for utdelingen fordi det var de gresktalende som ble diskriminert ved utdelingen. Gresktalende utdelere hadde neppe diskriminert sine egne.
Det er angående den gamle skikken at apostlene innkaller til stormøte for å foreslå løsninger på urettferdigheten som foregikk der. (Les mer om det lenger ned.)
Hva betyr føtter?
Selve uttrykket ”apostlenes føtter” kan for noen gi inntrykk av at de som ga gaver la seg under apostlene hierarkisk. Men se hvordan uttrykket blir brukt i 7.58. Der er det fanatikere som er i ferd med å steine den kristne Stefanus. Mobben tar av seg kappene og legger dem ved føttene til Saulus (Paulus) før de skal steine Stefanus. Saulus var ikke sjefen til mobberne av den grunn. Han var en ung mann som var til stede da det skjedde. Mobben fant rett og slett i farten en slags sekretær som kunne passe på kappene deres. At Saulus passet på kappene betyr ikke at han administrerte det som lå ved hans føtter. Han kunne ikke selge kappene hvis han ville. Han kunne heller ikke dem bort til fattige. Da ville nok mobben ha blitt sinna på Saulus. Men ved at Saulus i farten tar jobben med å passe på kappene til mobberne, sier han seg enig med mobberne i steiningen. Godt at Saulus senere ble en kristen og fikk et motsatt syn på slik forferdelig oppførsel.
Legger folk penger eller klær ved dine føtter, kan det bety to ting: 1) Du får en personlig gave. 2) Du blir bedt om å passe på andres eiendeler, men kan ikke gi dem videre uten spørre eierne.
Isolert sett kan uttrykket ”penger ved apostlenes føtter” bety at apostlene passet på menighetskassa samtidig som de ikke hadde rett til å administrere pengene. Da måtte de i tilfelle spørre eierne av pengene, det vil si menigheten. Men når vi sammenligner med resten teksten, så passet apostlene antagelig ikke på noen menighetskasse. Pengene var til dem personlig.
Gjør det noe?
Jeg mener den første teksten som forteller at alle delte med alle, er udiskutabel. Her er ikke apostlene involvert. Den neste teksten som sier at folk la gaver ved apostlenes føtter, kan diskuteres. Men dette betyr egentlig lite for mitt syn angående pyramider. Hvis jeg gir en gave til noen og ber dem fordele videre, er noe helt annet enn at noen ledere skal bestemme hvilke sanger jeg og alle andre i menigheten skal synge eller hvem som kan bli medlem, eller hvem som skal preke, eller hvem som kan døpe osv.
Oppsummering:
Dette er argumenter for at apostlene ikke var pengesjefer i jerusalemmenigheten:
- Det står at alle i menigheten delte ut gaver til alle.
- Apostlene var ikke til stede under utdelingen.
- Apostlene hadde ikke penger da de møtte den fattige.
- Det er snakk om tre ulike fordelinger, disse må ikke blandes
- Ordet ”dem” viser at også apostlene fikk gaver slik at heller ikke de led noen nød
- Det står ikke noe sted direkte at apostlene administrerer penger.
HADDE DIAKONENE RETT TIL Å BESTEMME OVER ANDRE?
SPØRSMÅL 2: ”Lederne utpekte diakoner (Apg.6:1-7) som ble bedt for/lagt hendene på av lederne for det embetet det skulle utføre. Er ikke dette lederskap?”
SVAR: Nei. Det var ikke ledere som utpekte diakoner. Det var menigheten. Les teksten i Apostlenes gjerninger en gang til.
Apg 6.3 viser at apostlene foreslår at menigheten skal velge diakoner. I Apg 6.5 viser den første setningen at det var et forslag og at hele menigheten var enig. Ordet ”de” i setning 2 viser tilbake til setning 1 som handler om hele menigheten. Det er helt tydelig at det er menigheten som utpeker diakoner, ikke apostlene.
Forøvrig betyr det ikke at man er leder hvis man legger hendene på noen og ber for dem og deres tjeneste. Det var en tilfeldig disippel som ba for Paulus, ikke en leder.
Hva så med de som ble valgt til å gjøre tjeneste? Diakonene, var de ledere? For å svare på det, må jeg først gjenta hva jeg definerer som leder. En leder er ikke bare en som motiverer andre, men en som også kan støtte seg til et formelt hierarki for å bestemme over andre. Dette skiller seg noe fra vanlig lederundervisning. Der er det vanlig er å hente frem eksempelpersoner som gjør noe klokt samt påvirker andre, og så kalle disse for ledere. Men dette mener jeg ligger innenfor hva en tjener kan gjøre. Å påvirke andre er overlappende karakterer på ledere og tjenere.
Eksempelet med den tilfeldige disippelen som oppsøkte Paulus før Paulus ble kristen, gir trøbbel for vanlig kristen lederundervisning. For hvis det var hierarkier i menighetene, så hadde vel denne disippelen en overordnet? Da kan man ikke kalle disippelen for en leder. Men han oppførte seg som en leder kan noen mene. Ja, både ledere og tjenere kan påvirke andre, gjøre noe klokt, hjelpe andre osv. Men hierarkitilhengere kan ikke kalle disippelen for en leder. For disipler ligger i tilfelle nederst hierarkisk. Man kan ikke si at denne disippelen var både øverst og nederst i hierarkiet.
Det allmenne prestedømme er når alle i menigheten kan påvirke andre, holde taler, døpe folk, hjelpe folk osv. Hierarkier tillater ikke slikt. Det ville i tilfelle bare bli rot, mener de som er tilhengere av hierarkier. Det er bare de som har fått et pastor-embete eller noe lignende som kan døpe, mener de. Hvis noen andre enn pastoren/topplederen/lederskapet skal døpe, så må i hvertfall noen i lederskapet ha en dåpssamtale med dåpskandidaten først for å kvalitetssikre hendelsen og godkjenne kandidaten. Makten er dermed uansett plassert i lederskapet. Men denne disippelen brydde seg ikke om det, for det var antagelig ikke slike hierarkier, og disippelen forandret verdenshistorien da han døpte Paulus.
Poenget er at man behøver ikke stå i et hierarki for å gjøre tjeneste og for å påvirke andre. Man er heller ikke automatisk i et hierarki hvis man som apostlene som legger hendene på diakonene som skal gjøre en tjeneste og ber for dem. Man har heller ikke automatisk rett til å bestemme over andre bare fordi man har fått ansvar for noe.
Utgangspunktet for diakonvalget var altså at de hebraisktalende personene som til da hadde utført utdelingstjenesten i regi av tempelet, diskriminerte de gresktalende enkene. De kristne startet da en egen utdeling som gikk parallelt med tempelets utdeling. Denne daglige utdelingen av mat og penger til fattige var antagelig bare en brøkdel av menighetens store utdeling som foregikk i hussamlingene på en organisk måte.
Som jeg skrev i forrige svar lenger opp, så var de kristne ofte på tempelplassen, og de var på dette tidspunktet respektert i folket, så det kan godt hende at en del kristne benyttet seg av daglig utdeling av mat som ble delt ut av tempelet etter jødisk skikk.
Men fikk ikke disse kristne mat i hussamlingene da? kan du spørre. Både ja og nei. I forbindelse med pinsen var det mange tilreisende. Det var skjedd en vekkelse og tusener ble kristne. Da var det sikkert en del som ikke fikk koblet seg på hussamlingene med en gang. De møtte derfor opp til tempelets matutdeling. Men dessverre ble de diskriminert fordi de kom fra utlandet.
Det står forøvrig ikke at de gresktalende klagde til apostlene. Altså at man fulgte en slags tjenestevei og et hierarki. Men apostlene fikk nå i hvert fall høre om problemet, og apostlene kalte inn til storsamling.
Man er ikke hierarkisk sjef bare fordi man kaller inn til storsamling. Det kan tillitsmenn gjøre når det oppstår akutte situasjoner. Selv kaller jeg ofte inn sjefen min på jobben til et møte sammen med kolleger som er på samme hierarkisk nivå som jeg selv. Jeg er ikke sjefen til noen av dem av den grunn.
Jeg reduserer ikke apostlene med dette til kun å være tillitsmenn. De hadde gått i nær opplæring hos Jesus. De, og de andre som forkynte og underviste den kristne tro, la grunnmuren for menighetslivet. Det er en svært viktig tjeneste. Men jeg forsøker å få frem forskjellen på det man i dag kaller for lederskap og embeter og hva som lå i de ulike tjenester i urmenighetene. I dag har vi paver og pastorer som bygger imperier under seg og som selv utpeker sine underordnede og som har gjennomskjæringrett overfor menigheten. ”Lederskapet” i urmenighetene var helt anderledes.
Apostlene visste godt, som resten av menigheten, at man ikke skal gjøre forskjell på folk. Det kommer frem andre steder i NT. Apostlene og andre fra menigheten kunne altså i prinsippet ta over utdelingstjenesten som alt var i gang, og utføre den med riktig holdning og ikke gjøre forskjell på folk. Men hvis apostlene tok en slik jobb, ville det i tilfelle gå på bekostning av undervisningen, og det ville være galt. Det var de som hadde fått tettest undervisning av Jesus.
De foreslår derfor at hele stormenigheten velger syv menn til å overta jobben som noen andre til da hadde utført. Det står ikke rett ut at det var snakk om å overta andres tjeneste. Men fordi de gresktalende kom med klager på de hebraisktalende, må det bety at tjenesten allerede var i gang, og det må bety at noen allerede gjorde tjeneste der. Og uttrykket ”den daglige utdelingen” passer til den daglige utdelingen som synagogene (dvs tempelet) hadde.
Vel, de kristne kunne neppe bestemme over den utdelingen som alt var i gang. Selv om folket på den tiden likte de kristne godt, så var presteskapet i tempelet sure på dem. Apostlene ble kastet i fengsel og truet. De kristne måtte i tilfelle starte sin egen utdeling. Men fordi apostlene ikke hadde hierarkisk makt, kunne apostlene ikke bare peke ut noen i menigheten til å ta utdelingsansvaret. Apostlene kunne bare bruke en tjeners verktøy. Og det er å komme med forslag og gode argumenter. Apg 6.5 sier i forbindelse med diakonvalget: ”Dette forslaget ble tatt godt i mot av hele forsamlingen.” Apostlene kom med en idé, ikke en lederavgjørelse.
Så kommer et poeng som må sjokkere hierarkitilhengerne. Apostlene foreslår at de selv ikke skal være med å bestemme hvem som skal være diakoner! Hva slags omvendt lederskap er dette? Apostlene foreslår at hele avgjørelsen skal tas av resten av menigheten. Apostlenes makt kan sammenlignes med å klippe et rødt bånd når en ny bro skal åpnes. All makt er lagt i resten av menigheten. Selv apostlenes egne meninger om hvilke konkrete personer som egner seg, skal ikke telle med! Apostlene har bundet sine hender og føtter og lover å godta det menigheten bestemmer.
Riktignok sier apostlene at de som menigheten velger, vil ”vi” sette inn i tjenesten. ”Vi” kan muligens bety hele menigheten, men det mest sannsynlige er at ”vi” betyr apostlene. Altså: Dere velger, vi innsetter.
Isolert sett kan ”vi innsetter” høres ut som at det er apostlene som bestemmer. Men man må lese setningene foran og etter for å forstå at apostlene ikke har noen hierarkisk makt, eller i hvert fall ikke bruker den. De setter seg selv aller nederst og gir seg selv bare anledning til å be for dem som menigheten velger. Sett ut fra en vanlig lederskapstanke er det viktigst å kunne bestemme. Men fra apostlenes synspunkt er det viktigst å kunne be. Selv syntes de kanskje de tok den viktigste jobben da de la hendene på de nye diakonene og ba for dem.
Apostlenes oppførsel ved diakonvalget kan ikke kalles lederskap, hierarki eller embete slik vi vanligvis definerer disse ordene. Apostlene var tjenere. Men de var modige, de tok initiativ, de kom med forslag, de hadde overtalelsesevne, oppmuntringsevne, osv. Og de hadde en naturlig tyngde fordi folk visste hvor de hadde sin lære fra og fordi folk så at syke ble friske når apostlene ba. Men de hadde ikke autoritet ut fra et hierarki.
For hvis det var et hierarki, så forsvinner det i tilfelle kort tid etter. Se hva som skjer lenger ut i teksten når Stefanus blir drept og det blir forfølgelser. Kun apostlene blir igjen i Jerusalem. På en måte var de kanskje modige. Men effekten av det hele er oppsiktvekkende for hierarkitilhengerne. Alle andre enn apostlene flykter til andre steder og andre land. Og hva skjer der? Flyktningene oppfører seg som apostler! Apg 8.4: ”De som var spredt omkring, dro rundt og forkynte Ordet. Filip kom ned til hovedstaden i Samaria, og der forkynte han Kristus.”
Filip var ikke blant i tolv apostlene. Men i Samaria så er han plutselig i full gang med å tale, døpe og gjøre under. Hvor ble det nå av hierarkiet? Hvis det var hierarki i starten, så var det i hvert fall borte nå. Hvem godkjente at Filip fikk opprykk til apostel?
Videre er det en disippel, ikke en apostel eller diakon, som i Damaskus døper Paulus (Apg 9). Ikke bare det, denne disippelen legger også hendene på Paulus og ber for ham. Oj, oj, oj. Er det ikke dette de tolv apostlene gjorde da diakonene ble valgt? Er det ikke nettopp en slik handling bare embetspersoner kan gjøre da? Kan en disippel langt ned i hierarkiet gjøre noe slikt? Ja, sier Det nye testamentet, for det var etter all sannsynlighet ikke noe hierarki.
Det ble stadig flere kristne og det startet opp mange nye menigheter uten de tolv apostlene. Ryktene om de nye menighetene langt borte nådde de tolv apostlene, står det i Det nye testamentet. Nei, vent litt. Det står visst ikke det. Det står at ryktene nådde menigheten i Jerusalem. Og det er menigheten som da sender Barnabas av gårde for besøke de nye menighetene. Det var ikke apostlene som sendte Barnabas. Det var altså menigheten som valgte diakoner og det var menigheten som sendte Barnabas.
Så langt i teksten kalles ikke Barnabas for apostel. Det skjer senere. Han ble antagelig sendt for å besøke menighetene, ikke for å drive apostelvirksomhet. Når Barnabas, denne hvem-som-helst, ankommer den fjerne menigheten i Antiokia, blir han glad når han ser hva Guds nåde har gjort. Menigheten i Antiokia hadde altså klart seg bra uten et eventuelt lederskap fra de tolv.
Så formaner Barnabas menigheten til å holde fast på Herren av hele sitt hjerte. Formaner? Er det lov å formane når man hverken er leder, pastor eller apostel? Ja, alle tjenere har lov til å formane. Man behøver ikke å ha et lederembete. Dette er det unike opplegget blant de urkristne. Som forklaring på formaningen sier setningen etter: ”For han var en god mann, fylt av Hellig Ånd og tro.” Det står ikke ”For han var apostel” eller ”For han var deres leder”.
Enda lenger ut i teksten ser vi at Barnabas og Paulus etter hvert blir omtalt som apostler. De er jo stadig på farten og reiser rundt og jobber mer og mer som apostler. Det øker på med apostler. Men det står ikke noe om eventuelle menighetsvedtak som innsetter de disse nye apostlene. Merkelig?
I tillegg til at menighetene kunne sende enkeltpersoner ut på oppdrag, slik som Barnabas, fikk også grupper i menighetene ulike ansvar. Og man hadde en diakongruppe som, i hvertfall i urmenigheten, fikk ansvar for fattige som ikke ble fanget opp av hussamlingene. Men at man deltar i en gruppe som har et ansvar, betyr ikke at man kan sjefe over folk.
Ja, forresten, hvor i all verden var eldstegruppen da diakonene ble valgt? Hierarkitilhengerne mener at urmenighetene ble drevet av en toppleder sammen med en eldstegruppe. Disse nevnes ikke med ett ord ved diakonvalget. Dette kan bety i minst to ting: 1) Eldste skal slett ikke bestemme hvem som skal være tjenere i menigheten. 2) Det er helt greit at en menighet ikke har eldstegruppe.
Siden apostlene trakk seg tilbake da menigheten skulle velge diakoner, kan det bety at eldstepersoner ble valgt på samme måte. Altså at apostlene som reiste rundt og motiverte til oppstart av menigheter trakk seg tilbake da hver nystartede menighet skulle velge eldste. Når det står at Paulus og Barnabas etter hvert innsatte eldste i enkelte menigheter, så satte de bare i gang valgprosessen. Og bidro med bønn da den var over. Og det samme kan ha skjedd hvis andre menigheter skulle velge hvem som skulle ha ansvar for noe. Da satte noen i menigheten i gang valgprosessen, og andre bidro med bønn da den var over.
Ved diakonvalget er apostlenes forslag noe slikt som dette: ”Folkens, la oss gjøre dette selv. Det er fint at tempelet driver matutdeling, men vi kan også gjøre det. Og da kan vi gjøre det med kristne verdier. Det vil si en tjenerholding som ikke gjør forskjell på folk. De av dere som protesterte under utdelingen, har rett. For det er galt å diskriminere. Men når lederne i tempelet ikke vil høre på protestene, så bør vi heller drive matutdeling selv. Det aller fleste får det de trenger i hussamlingene, men det er enkelte tilreisende i forbindelse med pinsen som ikke kjenner noen, og de kan ha nytte av en organisert utdeling. Hvis dere finner en gruppe som kan ta seg av en slik utdeling, så kan vi gjerne be for gruppen.”
Protestene ble satt frem da de kristne hadde vekst. Det er lettere å være modig når man er flere. Da kan man protestere mot gamle verdier og gamle tradisjoner. Å ha matutdeling som tradisjon, er kjempebra. Men det var deler av tradisjonen som ikke var bra, nemlig at noen mennesker er mer verdt enn andre.
De ferske kristne hadde i løpet av kort tid blitt overbevist om nye verdier: Man skal dele og man skal ikke gjøre forskjell på folk. Tidligere hadde de fattige gresktalende jødene antagelig funnet seg i diskrimineringen. Slik var kulturen. Det var vanskelig å tenke seg noe annet. Men nå var det vekkelse. Helt nye tanker begynte å bli normale blant flere tusen personer i byen. De som hadde tatt inn over seg de nye tankene, begynte å protestere mot diskrimineringen. Vi vet ikke om klagene ble formelt levert til tempelet eller om det bare ble murring under utdelingen. Apostlene visste i hvert fall at det nyttet ikke å snu en gammel skikk i tempelet, så de innkalte til stormøte blant de kristne og satte frem et forslag. De kristne i gang en ny tradisjon: Matutdeling uten diskriminering.
Rett etter teksten om diakonvalget står det på nytt at de kristne var i vekst. Det står nesten som en konklusjon eller naturlig følge av at man har byttet ut innholdet i en gammel tradisjon.
Og neste setning i teksten lyder: ”Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.” Er det snakk om de gamle utdelerne som nå hadde kommet på bedre tanker?
Påstanden fra hierakitilhengerne er at diakonansvaret betyr at de var ledere med gjennomskjæringsrett over andre. Jeg kan gjerne åpne for den muligheten i et lignende tilfelle. Hvis folk er i ytterste nød og kjemper om å få seg en matbit, kan det være riktig å ha noen ledere som passer på at fordelingen av mat blir rettferdig. Det er et slags unntakstilfelle. På TV kan man se at vakter eller politi lager køordning ved naturkatastrofer der folk skriker etter mat. Det er mulig at disse nye diakonene var slike ledere. Det gjør lite med mitt syn om at resten av livet mellom de urkristne var ikke-hierarisk.
Men jeg tror ikke de var slike ledere. Apostlene foreslo en oppskrift på hvordan utdelingsdiakonene burde være. De skulle ha et godt ord på seg, være fylt av Den hellige ånd, og være kloke. Hvis man har disse egenskapene, tror jeg man kan drive utdeling av mat uten å måtte bestemme over andre. Dette er så lenge det ikke er en naturkatastrofe som ligger bak en kjempemessig hysterisk menneskemengde som har samlet seg.
Hvorfor skulle det forresten være syv diakoner? Hvorfor ikke tolv? At det var bare syv, viser for det første at hver diakon ikke hadde hver sin overordnede apostel i et pyramideformet hierarki. For det andre gir det et hint om at diakonene tok hver sin utdelingsdag i uken. De senere paulinske oppskriftene på en god diakon, har referanser til diakonens hjem. Muligens besto de urkristnes versjon av Tamhui, av syv diakonhjem. Det hadde kanskje vært for provoserende å starte kristen utdeling på selve tempelplassen. Og man var allerede fornøyd med politikken om å bruke hjemmene til samlinger, så hvorfor ikke bruke syv hjem til en kristen Tamhui?
Det er for øvrig påfallende at det var en gruppe av apostler som kom med en idé til hele menighetsgruppen, og det var hele menighetsgruppen som valgte en gruppe av utdelere, og de ble bedt for av en gruppe av apostler. Slik gruppedynamikk passer ikke inn i hvordan man i dag mener menigheter skal se ut, der skal det gjerne være en toppleder som har en visjon, som velger avdelingsledere under seg, og avdelingslederne velger igjen hver sine medarbeidere. Noen steder får menigheten da anledning til å si ok på en slags demokratisk måte, men de har i praksis ikke mulighet til å protestere. Beslutningene er drøftet ferdig og tatt av lederskapet og det er lite rom for noe annet. Men på papiret kan det se ut som demokrati.
Man bør også legge merke til at apostlene ikke brydde seg om hvem som ble diakoner, bare det var skikkelige folk. Hvis apostlene var diakonenes ledere, må det ha vært et helt annet lederskap enn hva vi i dag mener med lederskap.
Tallet syv kan som sagt bety at hver diakon hadde ansvaret for hver sin dag i uka. Også dette er en pulverisering av lederskap. Fikk du ikke mat den ene dagen, kunne du møte opp en annen dag når en annen hadde ansvaret. Slik ble ikke utdelingen preget av én person. Hvis man skal kalle dette lederskap, så gikk i alle fall lederskapet på rundgang.
At det var bare syv diakoner som ble valgt til en utdeling som foregikk daglig, må bety at utdelingen var liten og oversiktelig. Den vanlige påstanden fra hierarkitilhengerne er at det først var apostlene som hadde ansvar for utdelingen, men da menigheten vokste dem over hodet så fikk de tak i syv diakoner. Det virker ikke logisk at når tolv personer ikke makter jobben, så skal syv personer gjøre en bedre jobb. Man delte altså ut et ferskt brød til venstre og varm kjortel til høyre, i en mengde som tilsvarer minst 100 millioner kroner. Hvor lang var køen foran de tolv egentlig? Hvis systemet brøt sammen med tolv utdelere, burde man ha foreslått at antallet diakoner skulle være 50 eller noe sånt. At det er bare syv må bety at den vanlige hierarkitolkningen er feil.
Det er forøvrig spennende å se at menigheten så velger å overlate ansvaret for utdelingen til dem som lå nær de enkene ble diskriminert. Alle i menigheten på den tiden var antagelig jøder, også de nye diakonene. Men ingen av de nye diakonene som blir valgt, har jødiske navn. En av de nye diakonene var til og med en ikke-jøde som hadde konvertert til jøde. De nye diakonene snakket altså ikke bare ”feil” språk, men en av dem hadde også helt ”feil” bakgrunn. Men det er de som blir valgt. Veldig mye blant de urkristne var opp ned fra hva som var vanlig. Jeg tror dagens menigheter har en del å lære her. Veldig mye i dagens menigheter bør snus opp ned og ristes.
4. august 2006, oppdatert 12. august 2007
Kommentarer